Slipp den erfaringsbaserte MBAen løs

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Dersom vi først skal utdanne MBA (Master of Business Administration), så hører den mest hjemme som etter- og videreutdanning. Her er jeg veldig enig med den anerkjente kanadiske forskeren Henry Minzberg, som i mange år har argumentert for dette mye krassere enn meg. Ledelse er i liten grad anvendt vitenskap, det er snarere et håndverk. (Vi kan eventuelt kalle ledelse «en kunst», for å trøste ledere som ønsker andre assosiasjoner.) Det er et håndverk som er informert  av, og blir bedre av, fag og forskning. 

Men du er virkelig ikke rustet til større lederutfordringer dersom ballasten kun er å ha lest fagartikler eller hørt forelesninger om transformasjonsledelse, dynamiske kapabiliteter og exploration vs. exploitation. Du trenger erfaring for å eventuelt gi disse og andre begreper, modeller og teorier mening.P

Jeg tror andre som har undervist erfaringsbaserte MBA, må ha opplevd den himmelvide forskjellen mellom å undervise studenter som har vært gjennom et og annet spetakkel på jobben, sammenliknet med studenter med null relevant yrkeserfaring.

Kjerkol-saken

Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda

Omstendigheter vi godt kunne vært foruten har de siste månedene gjort den erfaringsbaserte MBA og tilhørende masteroppgaver til noe mange nå mener noe om. Det aller meste av diskusjonen har handlet om plagiat. For meg har plagiering fram til ganske nylig vært mest et etisk tema: En god akademiker lar ikke andres akademiske arbeid fremstå som sitt eget. Men i de siste ukene er plagiering blitt diskutert mest som noe juridisk. Mulig plagiering skal telles og måles i ord og avsnitt, og så skal det anvendes regler for å felle en formell dom i en eller annen retning. Noen blir tiltrukket av disse prosessene og synes det må bli mer målinger og klarere regler. Jeg skal la disse bidragsyterne holde på i fred, deres arbeid er sikkert viktig.

 Men hvis jeg selv skal mane fram en bekymring knyttet til masteroppgavene innen erfaringsbaserte MBA, så er det ikke om forfatterne av en masteroppgave har klippet inn tre setninger om Aksel Tjora sin SDI-metode for analyse av kvalitative data, fra en av de kanskje hundre tidligere oppgavene som har gjort det samme. Etter mitt syn er det virkelig ikke i nærsynt dissekering av slike formuleringer at slaget om kvaliteten i oppgavene står. For min del, etter å ha sensurert flere titalls slike oppgaver, blir jeg mer nedstemt av at oppgave etter oppgave i tilnærming, struktur og metode er til forveksling lik den foregående.

Man skulle nesten tro at universiteter og deres veiledere og sensorer har hatt en eller annen kongress der de er blitt enige om hva en slik oppgave er. Studentene skriver selvsagt lydig sin oppgave slik de oppfatter at konvensjonene er (og NB jeg kritiserer konvensjonene og ikke studentene). En lengde på rundt 80—100 sider. 

Oppgaven starter med en forsiktig og flinkt formulert problemstilling, respektfull oppsummering og diskusjon av relevant litteratur, noen standard formuleringer om vitenskapsteori og en tilsynelatende uimotståelig trang til å intervjue åtte mennesker og tilsynelatende en antakelse om at oppgaven ikke blir godkjent dersom ikke intervjuene er ordrett transkribert og matet inn i et kodingsprogram. Så koder de og kategoriserer (gjerne med hjelp av nevnte Tjora sin SDI), slik at en iboende magi i disse metodikkene skal lede fram til interessante funn. Og det gjør det jo rett som det er, men jeg sitter stadig med en sterk følelse av at oppgavene ikke er i nærheten av hva de kunne vært dersom ikke det hele hadde vært gjennomført så til de grader med håndbrekket på.

Studentene søker i databaser for å finne tidligere oppgave slik at de kan få mer trygghet, veilederne er også glade for denne enkle og konfliktløse tilnærmingen, og resultatet er nye oppgaver som i tilnærming likner på de som har vært. (Men husk å skrive de faste og nærmest rituelle innledningene til metodekapittelet med dine egne helt unike setninger!) Og sensor etter hvert har lest mange oppgaver som er like nok til å kjenne seg trygg på hvilken karakter som er riktig og rettferdig. Det enkleste blir ofte ansett som det beste, og det enkleste for alle er helt klart at allerede gjennomførte oppgaver blir den tryggeste veiviseren for de nye, slik at ingen ting lenger overrasker

Resultatet av all denne konformiteten er at vi ikke er i nærheten av å bruke erfaringsbaserte MBA og tilhørende masteroppgaver som den gullgruven de kunne vært. Det vi kunne ha gjort, er å bevisst stimulere til forskjellighet. Ingen opplevd «standard lengde» på oppgaven, vi skulle oppmuntret eller kanskje tvunget fram mangfold i metode, studentene skulle i sitt arbeid opplevd at og basert seg på at akademia handler om nysgjerrighet mot og evne til kritikk, og vi skulle verdsatt det kreative og innovative fremfor å belønne de oppgavene som er mest lik de foregående.

Debatt ● Asbjørn Røiseland

Rent faglig ville Kjerkols masteroppgave vært bedre om den hadde vært halvparten så lang

 Vi skulle oppmuntret mye mer til et virkelig bredt spekter av empiriske undersøkelser som bidrar til å forstå vårt eget nærings- og arbeidsliv bedre, oppgaver som avdekker og utfordrer fagfeltene i deres møter med praksis, og oppgaver som er kreative, kritiske og genuint nyskapende på en måte som disse studentene har potensialet til å gjøre bedre enn andre.

 Både studenter og institusjonene, samt veiledere og sensorer, virker i dag å gå i takt når det gjelder å få oppgavene inn i en form som man tror gjenspeiler kvalitet. Det er en kvalitetsforståelse som legger til grunn at det viktigste er at oppgavene kan måles, sammenliknes og rangeres. Den viktigste pisken bak disse drepende kreftene som hindrer disse oppgavene i å bli det de potensielt kan, er karaktersettingen og behovet for å være sikre på at to fagpersoner bedømmer samme oppgave likt.

Jeg mener det åpenbart ikke trenger å være sånn, og at vi kan endre dette ganske grunnleggende og raskt. For eksempel slik:

1. Erfaringsbaserte masteroppgaver bedømmes til bestått/ikke bestått. Sensurkommisjonen, en ekstern og en intern sensor, skriver en vurdering av masteroppgaven på ca. 1 side, med mest vekt på de deler av eller sider ved oppgaven som viser godt håndverk, originalitet og selvstendighet, og hvordan oppgaven potensielt kan bidra til utvikling av praksis og/eller fag. Eventuelt uenighet mellom intern og ekstern sensor skal komme åpent fram.

2. Kurs og skriftlig materiale som informerer studenter, veiledere og sensorer om forventninger til en masteroppgave skal som før legge vekt på at en oppgave skal møte forskningsmessige krav. Men i tillegg til dette skal universitetene legge vekt på mangfoldet i mulige metoder, oppfordre til nysgjerrighet, kreativitet i mulige tilnærminger, og evne til å engasjere seg i fagfelt og undersøkelser der autoriteter legges til side og der konstruktive kritiske diskusjoner verdsettes på en måte som studentene legger merke til.

3. Masteroppgavene gjøres (som i dag) tilgjengelig gjennom at de legges ut som åpen publikasjon. I tillegg legges sensurkommisjonens vurderinger ut, sammen med oppgaven, til åpent innsyn fra alle som er interesserte.

4. Andre fagpersoner, gjennom Feide-innlogging, kan få mulighet til å gi åpne kommentarer til oppgaven og kommisjonens vurderinger. Deres kommentarer blir også åpent tilgjengelig og synlig for alle.

Roger Klev har vært førsteamanuensis og professor ved NTNU og Nord universitet, og har bidratt i utvikling av og/eller undervisning i flere erfaringsbaserte mastergrader og topplederutdanninger ved NTNU, Nord Universitet og samarbeidende institusjoner. Han driver i dag eget firma og er professor II ved Nord universitet, Handelshøgskolen.