Debatt ● Jan Ivar Botnan
Militær forskning ved universitetene er en risikosport
Kenneth Ruuds utsagn om at sikkerhetsloven står over akademisk frihet er en advarsel til akademikere som vurderer å la seg friste av Forsvarets forskningsmidler, skriver tidligere forskningsdirektør ved FFI. — Svikter man, står NSM og PST på døra.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Regjeringen legger opp til å bruke 1625 milliarder på Forsvaret de neste 12 årene, eller i gjennomsnitt 135 milliarder kr. årlig, en økning fra snaut 65 milliarder da regjeringen overtok i 2021. EUs ambisjon er at to prosent av forsvarsbudsjettene skal øremerkes FoU, for Norge blir dette 32,5 milliarder kr. i tolvårsperioden.
I langtidsplanen for Forsvaret står det at «et økende antall sivile aktører ønsker også å bidra med forsvarsrelatert FoU, men forteller at det er krevende å finne veien inn til forsvarssektoren». Ikke forbausende, siden forsvarsforskningen er organisert som bransjeforskning, i all hovedsak ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).
På 90-tallet ønsket Forsvarsdepartementet å kanalisere midler til forsvarsforskning gjennom Forskningsrådet. Det ble gjennomført en utredning der forskningsinstitutter i NATO og Sverige ble besøkt. Ideen ble forkastet.
Noe senere ble det etablert en plattform for samarbeid mellom SINTEF og FFI. Ideen var at FFI skulle invitere SINTEF inn i forsvarsforskningen og SINTEF skulle invitere FFI inn i samfunnssikkerhetsforskningen i EU. Etter kort tid forsvant interessen og ordningen døde ut.
Under Arendalsuka uttalte FFIs direktør Kenneth Ruud at sivil og militær forskning er strengt adskilt i allierte land, kanskje av gode grunner. Kina derimot, kritiseres for å trekke militær forskning inn på universitetene.
Under ledelse av Forskningsrådets styreleder Gunnar Bovim og tidligere nestleder Kenneth Ruud argumenteres det i Khrono 4. juni 2024 for å skape et marked for forsvarsforskning. Et porteføljestyre i Forskningsrådet skal fordele midler etter søknad, bransjeforskningen skal brytes opp.
Vi vet at forskere må jobbe hardt for finansiering, forsvarsmilliardene er forlokkende, men man bør tenke seg godt om. Prorektor Tanja Storsul reflekterer i Khrono 4. oktober 2024 over gradert forskning på universitetene: «Men vi som er i universitets- og høgskolesektoren må ha som utgangspunkt at alle vitenskapelige resultater skal publiseres i offentlig tilgjengelige kanaler. Gjør vi ikke det river vi grunnen under andre deler av virksomheten vår, og det vil være skadelig for tilliten til forskningen».
Mener han dette? Skal en professor i kvantekjemi bli forsvarsekspert? Det må være en utrolig sløsing med mentale ressurser?
Jan Ivar Botnan
I samme artikkel hevder Kenneth Ruud at gradering er forskerens ansvar: «Alle som forsker må forstå hvordan en tenker militært. Både hvordan en potensiell motstander tenker, og hvordan Norge tenker forsvar». Mener han dette? Skal en professor i kvantekjemi bli forsvarsekspert? Det må være en utrolig sløsing med mentale ressurser?
La oss ta et tenkt eksempel: Porteføljestyret tildeler etter søknad et forsvarsfinansiert prosjekt til en professor i kvantekjemi. Professoren blir sikkerhetsklarert og undertegner kontrakt om ikke å kompromittere gradert informasjon. Hen lykkes faglig, skaper ny kunnskap om nitrogenbindinger i kompliserte molekyler.
Arbeidene blir publisert til kollegers beundring. Det professoren ikke vet er at FFI samarbeider med marinens forskningssenter i China Lake, USA, om fremstilling av nye høyeksplosiver, basert på nitrogenclustere. For dette arbeidet representerer professorens publikasjon et avgjørende gjennombrudd. Pentagon kontakter Forsvaret som sender saken til NSM. Professoren har brutt sin kontrakt. Det blir ikke hyggelig.
Kan professoren dømmes for brudd på sikkerhetsloven? Trolig, hvis man legger til grunn at «alle som forsker må forstå hvordan en tenker militært. Både hvordan en potensiell motstander tenker, og hvordan Norge tenker forsvar».
Selv ikke på FFI overlates gradering til den enkelte forsker. Rapporten/artikkelen sendes oppover i systemet, til dem med bredere forsvarskunnskap. I tvilstilfelle kobles flere inn. Beslutning om gradering kan aldri hvile på en enkelt forskers skuldre, det er et lederansvar. Ingen anstendig institusjon kan presse dette ansvaret nedover til dem som ikke har sikkerhetsfaglige forutsetninger til å ta en avgjørelse.
Jeg ville aldri turt å undertegne en taushetserklæring i Ruuds system, der ansvaret legges på forskeren.
Hvorfor ønsker Bovim og Ruud å sette den nasjonale sikkerheten på spill når man har en ordning som fungerer godt, og kan utvides?
Jan Ivar Botnan
Det finnes alternativer. Graderingen kan overlates til porteføljestyret eller professorens fakultet, men der er det nok ikke mye å hente. Hvis beslutningen fastsettes av sikkerhetsmyndighetene, vil knapt noe bli publisert.
Den eneste forsvarlige (og for professoren trygge) løsningen er at professoren knyttes til FFI som tar ansvaret for at arbeidene gis den korrekte gradering. FFI vil også kunne sette professorens arbeid inn i en forsvarsvitenskapelig sammenheng og gi råd om innretningen av arbeidet. Dette er nettopp dagens løsning, med akademikere i bistilling ved FFI.
Hvorfor ønsker Bovim og Ruud å sette den nasjonale sikkerheten på spill når man har en ordning som fungerer godt, og kan utvides? Ruuds utsagn om at sikkerhetsloven står over akademisk frihet er en advarsel til akademikere som vurderer å la seg friste av Forsvarets forskningsmidler, tildelt av Forskningsrådet.
Advarselen forsterkes når Bovim og Ruud fastslår at «hver enkelt forsker og institusjon har ansvar for å sikre at informasjon og forskning som er skjermingsverdig, faktisk skjermes». Svikter man, står NSM og PST på døra.
