Debatt ● helene ingierd
Mellom sikkerhet og akademisk frihet
Utenriksdepartementet kan hindre Norge fra å nå sine mål om åpenhet og samarbeid i forskning og legge lokk på viktig kunnskapsutvikling, skriver Helene Ingierd.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene
Forslaget til endringer i eksportkontrollforskriften skaper debatt, og De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) er blant dem som advarer mot endringene som har vært på høring.
Grunnleggende sett handler det om å gjøre gode avveininger i vurderinger om kunnskapsdeling, mellom sikkerhetshensyn på den ene siden, og prinsipper som akademisk frihet, åpenhet og samarbeid, på den annen side.
Her oppstår det fort dilemmaer, dilemmaer som forsterkes av en forverret global sikkerhetssituasjon, og samtidig et klart behov for internasjonalt kunnskapssamarbeid for å løse vår tids utfordringer.
- Les også: Stiller spørsmål ved regler rundt kunnskapsoverføring: burde blitt tatt opp i Stortinget
FEK mener at forslaget fra Utenriksdepartementet bør endres på vesentlige punkter. For det første ser det ut til å åpne for en for sterk vektlegging av sikkerhet, på bekostning av frihet og åpenhet, og for det andre, innebærer det i praksis at svært mange av beslutningene om deling av kunnskap ikke lenger skal tas av forskningsmiljøene selv, som besitter vesentlig fagkompetanse, men av Utenriksdepartementet.
Utenriksdepartementet nevner akademisk frihet som et viktig prinsipp, men forslagene kan ha alvorlige implikasjoner for reell utøvelse av akademisk frihet, som bør utredes nærmere.
Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene
Samtidig anerkjenner FEK at forslaget til Utenriksdepartementet befinner seg i et krevende landskap, der trusler mot sikkerheten og risiko for mulig misbruk av forskning også må håndteres, og der forskningsmiljøene selv ikke uten videre har tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som kan være nødvendig for å gjøre mange av vurderingene.
Norge er ikke alene om å navigere i dette landskapet, og det er verdt å se til hva andre land gjør for å finne løsninger på dilemmaer knyttet til sikkerhet og frihet. En helt fersk rapport fra OECD, Integrity and Security in the Global Research Ecosystem, bygger på erfaringer og innspill fra en rekke aktører i OECD-land.
Rapporten tar utgangspunkt i kompleksiteten i det globale forskningssystemet, og vektlegger at ansvaret for forskningsintegritet må være delt mellom forskere, forskningsinstitusjoner, finansiører og politiske myndigheter. Anbefalingene kan oppsummeres som følger:
1. Anerkjenne akademisk frihet og samarbeid som grunnleggende prinsipper i det globale forskningssystemet.
Utenriksdepartementet nevner akademisk frihet som et viktig prinsipp, men forslagene kan ha alvorlige implikasjoner for reell utøvelse av akademisk frihet, som bør utredes nærmere. Kunnskapsoverføring som med forslaget skal underlegges særskilt kontroll og begrensninger omfatter bl.a. aktiviteter som undervisning, opplæring og veiledning, formidling og kvalitetssikring av forskningsresultater og fagartikler, samt ansettelse av enkeltpersoner.
2. Inkludere sikkerhet som en viktig bestanddel i nasjonale og institusjonelle rammeverk for forskningsintegritet og forskningsetikk.
Sikkerhet er et viktig forskningsetisk hensyn, nedfelt i nasjonale forskningsetiske retningslinjer i Norge. Her heter det for eksempel at forskere har et ansvar for å vurdere mulig bruk og misbruk av forskningen, og for å minimere risiko for skade.
I Norge er det fastsatt i lov at forskere og forskningsinstitusjoner har ansvar for at forskningen skal følge anerkjente forskningsetiske normer, og dermed at de har et ansvar for å gjøre forskningsetiske vurderinger, inkludert vurderinger knyttet til sikkerhet.
3. Fremme forholdsmessighet i risikovurderingene og opprettholde institusjonell autonomi i risikohåndtering.
Risikohåndtering bør anerkjenne friheten til vitenskapelig forskning på den ene siden, og sikkerhet, på den andre siden, og vurderingene bør være forholdsmessige.
En vesentlig lærdom fra arbeidet med rapporten er at ulike aktører gir ulik tyngde til hhv. sikkerhet og frihet:
Mens akademisk frihet er grunnleggende for forskningsinstitusjonene, er Utenriksdepartementets fremste oppgave å fremme norske sikkerhets- og forsvarsinteresser og hensynet til akademisk frihet.
Det er rimelig å anta at andre forskningsetiske normer oftere vil måtte vike i møte med sikkerhet og etterretning. Også av den grunn er det viktig at forskere og forskningsinstitusjonene har en stemme når beslutninger om kunnskapsoverføring tas.
4. Fremme åpenhet om interessekonflikter og etablere klare retningslinjer for å identifisere og håndtere sikkerhetstrusler.
Åpenhet om ulike roller og bindinger forskeren har, kan bidra til å forhindre farlig sensitiv kunnskapsoverføring. Samtidig understreker rapporten at unødvendig byråkrati bør unngås.
Det er vesentlig at forskningsinstitusjonene har systemer på plass for håndtering av interessekonflikter og for å kunne foreta vurderinger knyttet til risiko for misbruk av forskning.
Det utvikles nå en rekke ressurser internasjonalt og nasjonalt, som også vil gjøre at norske forskningsinstitusjoner kan gjøre en del av disse vurderingene på en bedre måte selv, slik som retningslinjene for ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid, som skal ferdigstilles senere i år.
5. Samarbeide på tvers av sektorer, institusjoner og nasjoner for å dele informasjon og erfaringer.
Rapporten understreker blant annet forskningsintegritet og sikkerhetsvurderinger eksplisitt bør vurderes når avtaler om forskningssamarbeid inngås. Videre er dialog og utveksling av informasjon helt avgjørende.
Det er nødvendig med tilgang til sikkerhetsgradert informasjon for å fremme norske sikkerhetsinteresser og redusere risiko for misbruk for visse typer kunnskapsoverføring. Det er derfor rimelig at en del av vurderingene og beslutningene gjøres i tett dialog med eller av et organ med tilgang til denne type informasjon.
Samtidig er nærhet til forskningen, som miljøene selv besitter, en forutsetning for å gjøre gode vurderinger knyttet til risiko for mulig misbruk av forskning. Behovet for ulik kunnskap, gjør det nødvendig med god dialog og samarbeid på tvers.
Anbefalingene i OECD-rapporten suppleres med konkrete tiltak fra ulike land, og kan forhåpentligvis være til hjelp i det videre arbeidet med eksportkontrollforskriften. Mye står på spill nå:
Hvem skal bestemme når såkalt sensitiv kunnskap skal deles, og hva skal vektlegges i slike vurderinger? I verste fall kan de foreslåtte endringene fra Utenriksdepartementet hindre Norge fra å nå sine mål om åpenhet og samarbeid i forskning og legge lokk på viktig kunnskapsutvikling. Det vil være svært alvorlig for integriteten i norsk forskning.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Ny læringsteknologi kan bidra til økt læringsutbytte
Hvor er oljepengene når vi trenger dem?
Student ble utestengt i ett år for fusk. Nå har hun tapt to rettssaker
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
Mest lest
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Takk og farvel, masteroppgaven
I Kjerkol-sakens kjølvann
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?