Debatt Nystuen, Hellestveit, Strømme

Når forskningen blir straffbar

Forslaget til ny forskrift om eksportkontroll ivaretar verken den akademiske ytringsfriheten eller legalitetsprinsippet på en god måte. Stortinget bør ta stilling til saken.

Hvilken aktsomhetsnorm ser man for seg mellom forskerkolleger her i landet, spør jurister i Norges institusjon for menneskerettigheter (f.v.) Cecilie Hellestveit, Gro Nystuen og Vidar Strømme.
Hvilken aktsomhetsnorm ser man for seg mellom forskerkolleger her i landet, spør jurister i Norges institusjon for menneskerettigheter (f.v.) Cecilie Hellestveit, Gro Nystuen og Vidar Strømme.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kunnskap er makt. Det kan også gi makt med militær verdi. Gitt den politiske utviklingen i verden, er det naturlig at styresmaktene ønsker å klargjøre og skjerpe kontrollen med hvem som får og kan dra nytte av kunnskap som utvikles i Norge.

I lys av dette har Utenriksdepartementet sendt et forslag om endring i eksportkontrollforskriften på høring. Høringsfristen er nettopp utløpt. Formålet med forslaget er å klargjøre at også akademisk virksomhet faller inn under eksportkontrollregimet.

Visse typer teknologi samt «kunnskapsoverføring for øvrig som kan tjene til å utvikle et lands militære evne, som ytes i utlandet eller her i landet for bruk i utlandet» vil være underlagt lisensplikt.

«Kunnskapsoverføring» er angitt som «enhver form for muntlig eller skriftlig deling av kunnskap om varer og teknologi». Den kunnskapen som omfattes er altså svært vidt angitt. Alt som «kan tjene» et lands militære evne omfattes, uansett form og innhold.

Angivelsen av hvilken befatning med denne kunnskapen som krever tillatelse er like vid; lisens kreves ved «enhver» deling. Etter ordlyden vil også muntlig deling gjennom undervisning, seminarer, fagfellevurdering eller artikkelskriving omfattes.

Departementets høringsnotat kan riktignok gi inntrykk av at forskriften ikke skal praktiseres like strengt som dens ordlyd tilsier. Notatet omtaler «unntak» for eksempelvis grunnforskning og visse samfunnsvitenskapelige fag. Men forskriftens unntaksbestemmelse inneholder ingen slike unntak. I lys av at brudd på forskriften er straffebelagt, er det svært uheldig at forskriften ikke gir et klart svar på hva som er unntatt lisensplikt og straff.

De hjemmelsløse unntakene, og grensene for øvrig, skal etter forslaget håndteres av Utenriksdepartementet som eksportkontroll hører under. Vurderingen av hva som faller inn under reglene angis som «skjønnsmessige». Premissene for skjønnet vil, ifølge høringsnotatet, «i mange tilfeller baseres på sikkerhetsgradert informasjon, som kun Utenriksdepartementet og nasjonale samarbeidspartnere har tilgang til».

Den akademiker som forsettlig bryter reglene kan straffes med fengsel i inntil fem år, ved uaktsomhet to år. Hvilken betydning vil dette ha for akademisk virksomhet?

Den akademiker som forsettlig bryter reglene kan straffes med fengsel i inntil fem år, ved uaktsomhet to år. Hvilken betydning vil dette ha for akademisk virksomhet?

Nystuen, Hellestveit og Strømme

Utenriksdepartementets forslag kan minne om et isfjell; svært mye av reguleringen er utilgjengelig, og forslaget kan ha en kraftig nedkjølende effekt.

Forslaget innebærer inngrep i ytringsfriheten, som er vernet av Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Den akademiske frihet har særlig sterkt vern etter begge bestemmelsene.

De foreslåtte reglene er inngrep i ytringsfriheten på flere måter. Om man straffes for å dele kunnskap uten lisens, dreier det seg om et åpenbart inngrep. Krav om lisens før man ytrer seg, kan sees som en form for forhåndssensur, som Grunnloven særlig verner mot. Ikke minst kan et uklart og skjønnsmessig regelverk, med tilhørende byråkrati og trussel om straff, medføre at mange vil vegre seg for å begi seg ut i et arbeid man ellers ville ha utført.

Det er denne langsiktige effekten vi kaller «nedkjølende», og som man i andre sammenhenger søker å motvirke. Et eksempel er strenge regler om medienes kildevern, som er tuftet på frykt for en tilsvarende effekt.

Forslaget sender et signal om ansvarliggjøring av forskningsmiljøene, og retter seg både mot forskningsinstitusjoner og mot enkeltforskere. Forslaget er ikke begrenset til «eksport» av kunnskap i tradisjonell forstand, men omfatter også første gangs publisering, samt annen kunnskapsdeling som foregår her i landet. Etter forholdene vil en forskers bidrag på seminar i regi av egen forskningsinstitusjon i Norge kunne omfattes. Endringen av regelverket retter seg mot kjerneaktiviteten til forskere og forskningsmiljøer.

Høringsnotatet tar opp spørsmålet om hensynet til akademisk frihet. Det er ikke vanskelig å forstå at det er krevende å finne gode balanseganger mellom verdien av akademisk frihet på den ene siden og tiltak for å motvirke at kunnskap skal brukes i strid med norske interesser på den andre.

Denne balansegangen bør imidlertid foretas av lovgiver, og inngrepets grenser og kriterier bør angis på klarest mulig måte. Dette følger av legalitetsprinsippet som sier at inngrep i folks rettigheter må ha hjemmel i lov.

Dette grunnleggende rettsstatsprinsippet er et vilkår for at man i det hele tatt kan gripe inn i ytringsfriheten. Det må dessuten kunne vurderes om det enkelte inngrepet er proporsjonalt. Dersom man ikke har en tilstrekkelig klar lovhjemmel risikerer staten å komme på kant med to grunnlovsbestemmelser samtidig, både ytringsfriheten og legalitetsprinsippet.

Det fremsatte forslaget er både uklart og svakt forankret i lov. Vi kan ikke her gå i detalj, men viser til høringsuttalelse avgitt på vegne av Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Men hovedpoengene er som følger:

Departementet foreslår at de nye reglene om kunnskapsoverføring skal nedfelles i forskrifts form, ikke som lov. Eksportkontroll-loven fra 1987 som skal hjemle dette, gjelder «varer og teknologi». Teknologi kan nok omfatte kunnskap, men ifølge lovens forarbeider, neppe i så vid forstand som det som nå foreslås i forskriften.

I tillegg inneholder loven en eksplisitt begrensning; det er teknologi som «direkte» kan utvikle et lands militære evne som omfattes. En forskrift må holde seg innen lovens ramme, men i dette forslaget til forskrift er «direkte» sløyfet. Angivelsene i forskriften er i stedet svært vide og går altså utenfor lovens ordlyd.

Eksportkontrollregimet har tradisjonelt knyttet seg til lister over typer teknologi. Også her innebærer forslaget en utvidelse ved at lisensplikten i tillegg til opplistet teknologi også skal omfatte «kunnskapsoverføring for øvrig». Denne angivelsen innebærer at det knapt finnes noen grenser i selve forskriften for arten av den kunnskap som omfattes.

Eksportkontroll-loven inneholder visse anvisninger på hva slags befatning med varer og teknologi som omfattes av regimet. Loven bestemmer at man må ha lisens før varer og teknologi «utføres fra Norge». Forslaget til forskrift gjelder derimot også formidling av forskning her i landet «for bruk i utlandet».

Dette reiser spørsmål om hvordan norske forskere skal vurdere potensialet for «utenlandsk bruk», samt å holde oversikt over kollegers eller studenters virksomhet, motiver og reisevirksomhet. Det er åpenbart nærliggende at forslaget kan skape tvil og usikkerhet. Er det jeg driver med lisenspliktig? Risikerer jeg straff? Kan jeg bli med på store fler- eller tverrfaglige forskningsprosjekter hvor jeg ikke overskuer alt? Og hvem er det egentlig som deltar på denne forskningsgruppens seminarer? Hvilken aktsomhetsnorm ser man for seg mellom forskerkolleger her i landet?

Det er som nevnt opp til Utenriksdepartementet å bestemme hva som omfattes – basert på departementets eget skjønn, som i stor grad vil være unntatt fra innsyn. Det kan i praksis ha en nedkjølende effekt at det er Utenriksdepartementet og ikke fagpersoner innen de angjeldende feltene som skal vurdere om kunnskapsoverføringen er lisenspliktig, særlig når vurderingene ikke er tilgjengelige. Prosessen det legges opp til for å avgjøre når forskning er lisenspliktig og eventuelt straffbart er lite tillitvekkende.

Samlet sett mener vi at dette forslaget verken ivaretar legalitetsprinsippet eller den akademiske ytringsfriheten på en god måte.

Faren med å vedta et slikt regelverk er ikke den mengden kunnskap som ikke blir tillatt delt. Faren er at langt mer kunnskap aldri fremkommer i det hele tatt, fordi forskere - som andre - vil tendere mot å unngå slik usikkerhet.

Ordlyden i forskriften og loven bør stemme overens. Unntakene bør som et minimum fremkomme av forskriften. Helst bør denne reguleringen nedfelles i lov. Inngrepenes karakter og effekter tilsier at Stortinget bør ta stilling til disse spørsmålene.

Powered by Labrador CMS