«Man skal skrive selv.»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Som forventet ble min kritikk av visse fagmiljøers forståelse av plagiatbegrepet møtt med motsvar fra de primære lupi in fabula. Men både Thomas Laudal og Lars Klemsdal tåkelegger de reelle problemene knyttet til plagiat i akademia og erstatter dem med til dels uforståelige, idiosynkratiske teorier om hva fusk kan eller bør være.

Thomas Laudal var raskest på labben. I et hyperkort tilsvar tok han til orde for å bringe «spesialistenes fagkunnskap inn i bedømmelsen av alvorlighetsgraden av plagiat når det er mistanke om dette». Han viser til sin egen kronikk i Forskerforum som belegg for at dagens juss «gir en stor risiko for urettferdige og gale vedtak i plagieringssaker som rammer studenter hardt».

Debatt ● Thomas Laudal

Kort svar til Selnes

Kronikken, som har tittelen «Plagiat avgjøres uten fagspesialister», ble publisert 5. mars i år. Til tross for gjentatte forsøk fra Laudals side på å henlede oppmerksomheten mot den har kronikken vekket nokså nøyaktig null debatt. Grunnen er etter mitt skjønn ganske enkel: Problemstillingen er søkt, situasjonsbeskrivelsen misvisende og forslagene til løsning i beste fall originale. Argumentasjonen er et symptom på den villfarelsen jeg redegjør for i mitt opprinnelige debattinnlegg, og jeg ønsker ikke å bidra med kunstig åndedrett ved å gi Laudals kronikk oppmerksomhet den ikke fortjener.

Da vil jeg heller diskutere Lars Klemsdals argumenter, som i det vesentlige ser ut til å stemme overens med Laudals (om jeg har skjønt sistnevnte rett), samtidig som de har det fortrinn at de er fremsatt i et språk det innimellom er mulig å forstå. 

Debatt ● Lars Klemsdal

Overspent gestikulering fra Selnes

La meg først berømme Klemsdal for hans beundringsverdige ro i møte med min «helt usaklig[e]» og «moraliserende» kritikk «uten et eneste substansielt argument». Det er ikke alle forunt å bevare hodet kaldt når man angripes «bastant og unyansert» av en «nidkjær overdommer» som sitter «på sin høye hest» og bedriver «overspent gestikulering» med «moralske pekefingre». Her kan noen hver ha ett og annet å lære. 

I likhet med Laudal mener Klemsdal at klagenemnden må «innlemme faglige vurderinger i sin juridiske behandling» av fuskesaker. Begge later også til å mene at det var i studentenes interesse at denne debatten ble tatt i flukt med behandlingen av Kjerkol-saken. Både mens saken var under behandling, og etter de to enstemmige vedtakene i nemndene, har Laudal og Klemsdal gjentatte ganger sådd tvil om gyldigheten til de rådende – og helt elementære – kriteriene for hva som kvalifiserer som plagiat.

På dette området finnes det ikke noen entydig orden, kan Klemsdal fortelle, bare «pågående prosesser som blant annet forvaltes gjennom faglig eller profesjonell skjønnsutøvelse.» Selv kan jeg ikke med min beste vilje forstå at slike relativiserende intervensjoner skulle være oppklarende, slik han selv later til å mene, enn si i studentenes interesse.

Debatt ● Gisle Selnes

Sjusk og fusk i norske fagmiljøer

I Khronos tabloide «professorkrangel»-oppslag serverer Klemsdal enda flere fantasifulle «operasjonelle» distinksjoner. Hør bare:

«En masteroppgave er både et forskningsarbeid og en eksamen, og det er to ulike logikker bak det. Vårt poeng er at det i førstnevnte ikke gir mening i mange sammenhenger å være så standardisert.»

Mener Klemsdal virkelig det han her sier? Finnes det ikke vel etablerte standarder for hva som gjelder som fusk i et forskningsarbeid? Hva betyr «i mange sammenhenger»? I hvilke av dem er det legitimt å kopiere andres tekster uten kildehenvisning?

Innebærer denne diagnosen at det i en masteroppgave, som qua eksamen angivelig burde vært vurdert etter en strengere standard, er tillatelig med litt teksttyveri, siden den også er et forskningsarbeid?

Jeg håper og tror at det ikke er dette Klemsdal – og Anne Kamilla Lund, som han tar til inntekt for sitt syn – mener. Men hvis det er noe annet enn dette han mener å si, og hensikten hans er å bidra til en oppklarende debatt, fatter jeg ikke hvorfor han strør om seg med formuleringer som får leseren til å lure på om hun har havnet på en feil klode.

I «Retningslinjer for behandling av fuskesaker ved Nord universitet» slås det fast at det å «sitere kilder eller på annen måte benytte kilder i skriftlige arbeider uten tilstrekkelige kildehenvisninger» gjelder som fusk.

Uhl § 12-4. Uredelig opptreden og fusk annet ledd lyder som følger: «Dersom en student forsettlig har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføringen av eksamen eller obligatoriske aktiviteter eller forut for endelig sensur, kan eksamenen eller aktiviteten annulleres.»

kjerkol-saken

Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt

Med andre ord burde det ikke herske noen tvil om at det å kopiere andres tekst forsettlig eller grovt uaktsomt uten kildehenvisning i ens egen masteroppgave kvalifiserer som fusk.

Når det, som i Kjerkols tilfelle, er snakk om plagiat, sier de samme retningslinjene at det er sensorenes ansvar å vurdere hvorvidt den dokumenterte tekstlikheten er omfattende og alvorlig nok til at oppgaven bør underkjennes. Her er det – stikk i strid med det både Klemsdal og Laudal synes å mene – ingen konflikt mellom juridiske kriterier og den faglige vurderingen av fusk.

Selv har jeg vanskelig for å se at den faglige vurderingen ikke skulle ivaretas dersom retningslinjene følges: I fem av de seks kulepunktene om saksgangen ved mistanke om fusk ved Nord universitet fremheves sensors rolle i kartlegging og vurdering av plagiatets omfang og alvorlighetsgrad.

Debatt ● Ørnulf Rasmussen

Kjerkol-vedtaket i Felles klagenemnd er gyldig

Som medlem av granskningskommisjonen for Kjerkols oppgave har Klemsdal som tidligere nevnt lansert en spuriøs distinksjon mellom plagiat av formuleringer med generelt versus unikt meningsinnhold. På den måten har han kommet frem til at oppgaven ikke bygger på «plagiat av unikt meningsinnhold og dermed fusk». Likevel konkluderte kommisjonen med at det «samlet sett er grunnlag for mistanke om fusk» – fordi oppgaven inneholder passasjer der kommisjonen er «i tvil om tekstlikheten kvalifiserer som fusk».

Offentligheten kjenner bare granskningskommisjonens rapport gjennom omtale og sitater i møteprotokollen fra nemnden ved Nord universitets behandling av fuskesaken. Og det er neimen ikke lett å forstå hvordan man skal tolke Klemsdals og Lunds konklusjon(er) slik de(n) der gjengis: Mener kommisjonen at Kjerkols plagiat bare er uaktsomt, og dermed å regne som sjusk? Eller mener den at det er over grensen til grovt uaktsomt og følgelig fusk?

Møteprotokollen indikerer at rapporten har vært til liten hjelp for nemnden for studiesaker: Den «operasjonelle» definisjonen avvises, og nemnden er, i motsetning til granskningskommisjonen, ikke i tvil om at tekstlikheten kvalifiserer som fusk.

Det samme gjentok seg som kjent da anken ble behandlet av Felles klagenemnd.

I ettertid har Klemsdal og Lund, som selv ikke var i stand til å konkludere på forståelig vis, rykket ut og kritisert nemdenes vedtak for å være både unyansert og strengt. Men noen må jo skjære igjennom: Et vedtak skal fattes – og Kjerkols vel dokumenterte systematiske teksttyveri tilsier at alt annet enn annullering er uakseptabelt.

Likevel etterlyser altså Klemsdal & co større innslag av faglig vurdering i den juridiske prosessen. Hvor lenge mener de at denne ørkesløse nyanseringen skal pågå? Og hvorfor grep de selv ikke den unike muligheten de qua medlemmer av granskningskommisjonen hadde til å gi et klart faglig råd om hvilket vedtak nemnden ved Nord universitet burde fatte? 

Etter å ha deltatt i denne debatten gjennom hele 2024 har jeg ikke støtt på noen andre enn Klemsdal, Laudal og et par andre samfunnsvitere som mener at fellelsen av Kjerkol ikke er i overensstemmelse med gjeldende – og rimelige – akademiske kriterier for plagiat.

felles klagenemnd

Forsettlig fusk, sier klagenemnda. Nå vurderer Kjerkol å saksøke staten

Men i stedet for å ta dette foruroligende avviket til etterretning insisterer Laudal og Klemsdal på behovet for å nyansere sin sviktende plagiatforståelse i stadig nye retninger. Aller sist var det åndsverksloven og verkshøyde-begrepet som fikk en runde i manesjen. Der hadde de selvsagt ingenting å gjøre – annet enn å demonstrere hvor kreativ man kan bli i forsøket på å omgå imperativet som sier at man aldri skal presentere andres tekst som sin egen.

La meg avslutte med et sitat fra én av de mange støtteerklæringene jeg har fått i løpet av året som snart er omme. En for anledningen anonymisert professor skrev i en e-post at han pleier å si til sine studenter at de, når det gjelder plagieringsproblematikken, bare trenger å huske én setning på fire ord: 

«Man skal skrive selv.»

Dersom denne maksimen innskjerpes, og gjeldende regelverk overholdes, burde det være fullt mulig å få bukt både med rettsikkerhetsproblematikken og med inntrykket av at det i akademia råder full forvirring om hva fusk egentlig innebærer. Klemsdal & cos relativiseringer drar i motsatt retning.

Debatt ● Johan Giertsen

Etter dommen i Høyesterett fremstår departementets anke enda mer uforståelig