Lønnsoppgjør, streik og klima — en brannfakkel etter streiken

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Selv om jeg er medlem av Forskerforbundet, har jeg stor sympati for mange av de synspunkter NTL-medlemmet Katharina Sass fremmet om streiken som nå er avsluttet med tvungen lønnsnemnd. En streik om tariffavtaleverket i staten for større ulikhet tar seg ikke godt ut for de privilegerte universitets- og høgskoleansatte.

Debatt ● Katharina Sass

En streik for enda større lønnsulikhet

La meg imidlertid berøre et annet aspekt ved selve lønnskampen som ingen av debattantene i Khrono berører, og som ikke direkte berører tariffavtaleverket.

Spørsmålet er om det er mulig post-streik å utvide perspektivet og se på lønnskamp og streik i en større sammenheng.

I et globalt perspektiv lever både medlemmer av Akademikerne og Unio/Forskerforbundet samt NTL-medlemmene på jordas solside.

Debatt ● Belinda Eikås Skjøstad

En streik for at utdanning skal lønne seg

Levekårsundersøkelsens kartlegging av fattigdomsproblemer fra 2022 viser at til tross for økende priser og rentenivå, hadde «husholdningenes oppsparte midler under pandemien gitt mange en romsligere økonomi i 2022». Statistikken over fattigdomsproblemer viser ikke noen vesentlig økning i økonomiske vansker når man ser befolkningen under ett. Snarere tvert imot: Gjeldsveksten er historisk lav. 

Levestandarden i Norge er på topp i verdensmålestokk. Likevel rapporterte i underkant av sju prosent at de «hadde vanskelig for å få endene til å møtes i 2022», en andel som er sju prosent for mye, samtidig som veksten i milliardærer og topplønninger i næringslivet, også i bedrifter delvis eid av staten, er foruroligende høy. 

Men at medlemmene av de ovennevnte fagforeningene befinner seg i den nederste gruppen er det ingen grunn til å tro.

Som akademikere flest vet, er situasjonen i det globale sør en helt annen enn i Norge. Selv om lønnsforholdene i land i sør er veldig forskjellige, er det uomtvistelig at majoriteten av befolkningen i de fattigste landene sliter med en privatøkonomi som ingen i Norge kan forestille seg. Et estimat er at 1,2 milliarder mennesker lever i ekstremfattigdom, med mindre enn åtte kroner dagen å leve for. 

Også for mange akademikere i det globale Sør er situasjonen ekstremt vanskelig. Som en kollega ved Hawassa University nylig skrev til meg: « … my monthly salary is not enough to cover our living expenses, and I am extremely worried that my kids are getting malnourished every day.»

Debatt ● Henrik van der Hoeven

En streik for rettferdighet

Denne absurde ulikheten har en flere hundre år lang tradisjon: stikkord her er den industrielle revolusjonen, kapitalismen med sitt vekstparadigme og kolonialismen/imperialismen. Dette er velkjent kunnskap: Vår rikdom er deres fattigdom. Poenget er at dette kapitalistiske systemet med vekst- og profittmaksimering og utbytting av sør også gjelder i dag. Dette er ikke nye tanker.

Det nye er at disse enorme forskjellene får konsekvenser som vi ikke har sett før: klimakrise, økokrise, naturkrise, mineralkrise og så videre. Senest i går meldte flere aviser om en ny rapport, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Earth System Science Data, som viser at 90 prosent av den globale oppvarmingen er menneskeskapt, mens naturlige årsaker utgjør mindre enn 10 prosent. Denne rapporten bare understreker det FNs klimapanel har varslet om utallige ganger.

Debatt ● Elina Nilsen

Hvorfor denne streiken har gitt meg en vond smak i munnen

Når fagforeningene i Norge forhandler om og endog streiker for bedre lønnsvilkår og tariffavtaler for sine medlemmer, gjør de det med full rett i avtaleverket. Samtidig er lønnsnivået i Norge og kravet om og mulighetene for stadig høyere lønn blant annet en konsekvens av at deler av vår økonomi er tuftet på utbytting av ressurser, natur og arbeidskraft i deler av det globale Sør. Ikke minst den økonomiske eliten, men også blant annet akademikerne (om enn i mye mindre grad enn kapitaleierne), drar fordel av og er beskyttet gjennom strukturelle, globale forhold utenfor vår direkte kontroll av den økonomiske og imperialistiske verdensordningen.

Kapitalismens vekstparadigme er ikke forenlig med planetens tåleevne, og nye jobber må i større grad måtte avhenge av å ta hensyn til dette ubestridelige faktum. Det stiller også fagforeningene overfor nye utfordringer som vi allerede i Norge aner konturene av når nå olje- og gassalderen er i ferd med å nærme seg slutten.

I den offentlige samtalen om klimakrisa og den økonomiske krisa i store deler av det globale sør er det nødvendig å inkludere fagbevegelsen, arbeidsgiverne og politikerne. Denne samtalen er fraværende i hele det politiske spekteret i Norge og fullstendig fraværende når nye lønnskrav og tariffavtaler skal forhandles. 

Det er nokså betegnende og foruroligende at ledende akademikere i Norge innen klima og miljø sitter musestille i en situasjon som burde påkalle deres stemmer i en klimatisk situasjon som er i ferd med å løpe ut av kontroll. Som en norsk klimaforsker skriver i en bok om klimakrisa: «Forbruk krever varer. Forbruk krever energi å produsere, og energien kommer i dag fra fossile brensler. Det er vår økte levestandard, i vestlig, materialistisk forstand, som gjør at vi slipper ut stadig mer klimagasser.» 

Som kjent er det grønne skiftet, som politikerne håper vil kunne føre til at klimamålene nås, bare så vidt kommet i gang i Norge, og de fleste forskere er enige om at det er ren utopi å tro at det er mulig å holde seg innenfor Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

Debatt ● Bror-Magnus S. Strand

Difor kan eg ikkje støtta streiken

Den øredøvende stillheten når det gjelder kapitalismens vekstbehov, utbytting og forbruk, skyldes naturligvis at det er ubehagelig å bli minnet på at vår «imperial mode of living», som forskerne Ulrich Brand og Mark Wissen kaller det, ikke samsvarer helt med den internasjonale solidariteten som vestlige akademikere og den internasjonale fagbevegelsen i hvert fall tidligere smykket seg med. 

Spørsmålet er hvordan disse svært vanskelige spørsmålene kan komme på den politiske dagsordenen og gjøre seg gjeldende i for eksempel lønnsoppgjørene. Ville for eksempel en reallønnsnedgang kunne kompenseres med kortere arbeidstid? Modige politikere, fagforeningsledere og akademikere etterlyses, som vet hvilke spørsmål som må stilles (om ikke nødvendigvis hva som må gjøres), og som tør å overskride angsten for å bli upopulær i egne rekker. 

Det påhviler fagforeninger, ikke minst innen akademia, å reise disse prinsipielle spørsmålene i en tid der klimakrisa er klodens største utfordring.

Tvungen lønnsnemnd

Ber regjeringen se på sammensetningen av Rikslønnsnemnda