Lokale lønnsforhandlinger ivaretar ikke «alle»

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Belinda Eikås Skjøstad, hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet, reagerer forståelig nok på mitt frontalangrep på Forskerforbundets og Akademikernes usolidariske streik for lokale forhandlinger. Hun kaller lønnsutviklingen til vitenskapelige ansatte for «alvorlig», og hevder at de har hatt «svakere lønnsutvikling enn statsansatte med kort utdanning».

Debatt ● Belinda Eikås Skjøstad

Forskerforbundet svarer: En streik for at utdanning skal lønne seg

Dette er i strid med fakta som jeg har påpekt tidligere, men som Skjøstad ikke svarer på. Målt i kroner har forskere hatt større lønnsvekst enn alle andre grupper i staten. Gruppen som har hatt dårligst lønnsutvikling er «kontoryrkene», slik som våre studiekonsulenter og andre tekniske og administrative ansatte. Disse har ofte mastergrad, men det er ikke dem Forskerforbundet nå streiker for.

Hun skriver samtidig, noe motsetningsfylt, at Forskerforbundet har klart å sikre sine medlemmer god lønnsutvikling på sin nåværende tariffavtale. Hun hevder videre at Forskerforbundets mål er at «alle statsansatte skal sikres god lønnsutvikling». 

Debatt ● Katharina Sass

En streik for enda større lønnsulikhet

Dette er en fin påstand, som jeg er enig i, men poengene hennes inneholder en motsetning: Er Forskerforbundet bare opptatt av (noen blant) sine egne medlemmer, eller er de opptatt av «alle»? Det er åpenbart slikt at potten bare kan fordeles en gang, og hvis enkelte professorer skal få mer, må andre grupper få mindre.

Det er ellers riktig at det ble gitt generelle lokale tillegg mange steder i oppgjøret i 2023. I et år med høy inflasjon ville det vært uholdbart å gjøre noe annet. Likevel ble mange, særlig midlertidige og uorganiserte, utelukket fra Forskerforbundets og Akademikernes oppgjør, og fikk ingen lønnsvekst overhodet; dette for å sikre at fast ansatte skulle kunne få mer.

Skjøstad hevder videre at Forskerforbundet er i streik for at «utdanning må lønne seg». Mener hun at utdanning ikke lønner seg lenger? Da tar hun feil. Mennesker med lang utdanning har ikke bare høyere lønn, men også høyere forventet levealder, bedre arbeidsvilkår, og mer frihet i jobbene sine — i snitt. Professorer hører til de øverste samfunnsklassene, og er blant de mest privilegerte mennesker i samfunnet.

En kan få inntrykk av at deler av dette miljøet har mistet bakkekontakten. Er det mulig at de ikke lenger vet hvordan folk flest lever, hva som er «normale» arbeidsbetingelser, og hva som er en «normal» lønn? Medianlønnen i Norge, som folk flest tjener, er litt over 600.000 kr, og det er ganske likt lønnen til våre «kontorarbeidere» ved universitetene.

streik

Is, ambivalens, prinsipper og starten på en streik

Nå opplever vi at professorer går i streik, fordi de mener at en større del av lønnspotten må omfordeles, bort fra andre grupper, og til dem. En del av dem som er i streik nå tjener rundt en million kroner i året, eller mer.

Selvfølgelig finnes det også grupper med lang utdanning som har hatt en relativt sett dårligere lønnsutvikling. Dette løser man ikke gjennom lokale lønnsforhandlinger. Hvis en faktisk er opptatt av å «ta vare på fellesskapet», så finnes det en velutprøvd og egnet måte å gjøre det på: sentrale lønnsoppgjør, som sikrer et helhetlig blikk og en rettferdig fordeling, der alle får lønnsvekst, og ingen trenger å tape. 

Debatt ● Henrik van der Hoeven

En streik for rettferdighet

Slike sentrale oppgjør gjør det mulig å rette opp skeivheter i systemet som rammer grupper i sin helhet, og de skaper transparens. I sentrale oppgjør har organisasjonene streikerett, noe de ikke har i lokale oppgjør. Ikke minst: Sentrale oppgjør gjør det mulig å verdsette andre goder enn penger, f.eks. en ekstra ferieuke. Vi lever tross alt i en tid med store klimautfordringer og overforbruk, særlig blant de rikeste.

Til slutt: Jeg takker for replikken fra den engasjerte studenten Henrik van der Hoeven. Han påpeker at denne streiken ikke bare handler om penger, men om noe mer prinsipielt: det at Unio og Akademikerne ønsker å ha sin egen tariffavtale. Det er for så vidt riktig; Unio og Akademikerne streiker for å kunne beholde en tariffavtale der alle penger fordeles lokalt, uten sentrale tillegg. Den eneste reelle forskjellen mellom avtalen som de har hatt, og den de streiker mot, er et lite sentralt tillegg. 

Men, som sosialdemokrat, hvordan kan man synes at en slik streik er en god idé? Det var Høyre-regjeringen som åpnet for ulike avtaler i staten, og resultatet har blitt kaos. Mennesker i samme stillingskategori får helt forskjellig lønnsutvikling, avhengig av hvor de er organisert. Stipendiater i NTL har fått større lønnsøkning enn stipendiater i Forskerforbundet. Mange midlertidige får ingenting, mens enkelte professorer får store lønnsøkninger. Det er da ikke rettferdig?

Når det gjelder spørsmålet om NTL sin holdning: Det er riktig at NTL ikke synes at avtalen som staten har foreslått er god nok, og det synes ikke jeg heller. At 75 prosent av potten skal fordeles lokalt er uakseptabelt, og det er flere andre elementer av avtalen som NTL med rette kritiserer (f.eks. at hovedlønnstabellen forsvinner, og at alle tillegg skal gis som prosent, ikke kroner). 

Selv kommer jeg derfor til å stemme nei, og det vil nok de fleste andre NTL-medlemmer også gjøre. Det er dermed fullt mulig at det blir nok en streik, men denne gangen en streik for reell solidaritet, som omfatter alle som jobber i vår sektor, ikke bare «the lucky few».

Kommentar

Tove Lie: Statlig arroganse, trynefaktor, solidaritet og streik i staten