Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Lærerdekningen stuper uten dispensasjoner fra mattekravet
Dispensasjoner fra opptakskravet er nødvendig i lys av helheten i situasjonen, mener Karl Øyvind Jordell, som her presenterer en kontrafaktisk fremskrivning som polemikk mot aktører i «Sky-Lapp-Land».
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Aftenposten (7.8.) har omtalt dispensasjonen fra mattekravet for opptak til lærerutdanning som å stamme fra Bakvendtland, synspunktet følges opp av 2. nestleder i Norsk Lektorlag i samme avis 14.8. Høyre synes å fastholde at dispensasjonene skaper et B-lag. I Khrono (16.8.) omtaler en prodekan ved NTNU dispensasjonene som « … en panikkartet handling fra politikerne».
Jeg har en fornemmelse av at disse aktørene holder til i Sky-Lapp-Land, som ikke ligger i Nord-Sverige, men et sted mellom Aftenpostens kontorer nær Oslo S, og Høyres hus nær Stortinget, og altså med en utløper i Trondheim. Man stirrer seg blind på dispensasjonene, uten å ta inn over seg helheten i situasjonen.
Jeg har derfor foretatt en kontrafaktisk fremskrivning, av hvordan lærerdekningen ville bli, hvis søkningen til lærerutdanning skulle holde seg på dagens lave nivå. Den siste fremskrivningen fra SSB er verdiløs, fordi man hadde uflaks mht. til hvilket år man la inn i modellen — søkningen falt de påfølgende årene, og holdt seg ikke konstant, slik man hadde lagt opp til.
Som de fleste prognoser og fremskrivninger er også min helt sikkert feil eller i hvert fall unøyaktig — men den illustrerer situasjonen slik den ville ha vært dersom man ikke hadde åpnet for dispensasjoner. (Det er mulig man må ha 4 i matte for å henge med i det følgende.)
Utgangspunktet er at ifølge Grunnskolestatistikken er det ca. 70.000 lærere som utfører ca. 57000 årsverk. Ca 55 prosent av disse er ifølge SSB allmenn/grunnskolelærere. Jeg begrenser meg til disse, og ser bort fra grupper som det kunne være ønskelig ble skiftet ut med grunnskolelærere: Snaue 20 prosent som har spesialpedagogikk eller ingen eller annen pedagogisk utdanning — de sistnevnte får ikke lenger godkjent denne utdanningen som grunnlag for fast tilsetting.
Hvis lærere jobber i snitt i 30 år, må tilsiget være på 1270. Lærermangelen ville etter dette øke med ca. 400 i året.
Den ‘bestand’ av lærere som skal holdes ved like gjennom grunnskolelærerutdanning, er etter dette på ca. 38.000.
I år sendte man ved hovedopptaket tilbud til 2352 søkere til grunnskolelærerutdanningene; erfaringsmessig møter ca. 53 prosent fram, det vil si ca. 1250. Etter frafall gjennom studiet vil dette gi ca. 850 lærere.
Dette er ikke tilstrekkelig for å vedlikeholde en lærerbestand på 38.000. Hvis alle de 38.000 jobbet 38 år, måtte man ha et årlig tilsig på 1000. Men så lenge jobber de ikke. Noen begynner ikke som lærer, en god del slutter etter få år. Hvis lærere jobber i snitt i 30 år, må tilsiget være på 1270. Lærermangelen ville etter dette øke med ca. 400 i året.
Dessverre vet vi ikke hvor mange lærerårsverk vi får ut av en person med lærerutdanning, så jeg begrenser meg til dette anslaget. Når vi nå går inn i en periode der mangelen på folk vil være et større problem enn mangel på penger, ville det være nyttig å vite noe om hvor mange årsverk vi får ut en uteksaminert kandidat fra de yrkesgrupper som er mest sentrale i velferdsstaten; lærere, barnehagelærere og sykepleiere.
Men inntil det foreligger klarere styringsdata av denne typen, har de av oss som ikke befinner seg i Sky-Lapp-Land, stor forståelse for at statsråden ifølge Khrono « … ikke lengre kunne sitte i ro og se på lærermangelen».
