Debatt Mariel Aguilar-Støen

Kutt i klimagasser inngår i universitetenes kjerneoppgaver

Skal vi lykkes med å kutte i klimagasser kan ikke svaret på hvem, hva og hvordan komme ovenfra og ned.

Spørsmål om bærekraft kan ikke reduseres til kun et individuelt ansvar for verken flyreiser eller andre aktiviteter, det er et institusjonelt ansvar og et sektoransvar, skriver innleggsforfatter.
Spørsmål om bærekraft kan ikke reduseres til kun et individuelt ansvar for verken flyreiser eller andre aktiviteter, det er et institusjonelt ansvar og et sektoransvar, skriver innleggsforfatter.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi kan ikke lenger snu oss vekk fra vårt ansvar for bærekraft. Den nye universitets og høgskoleloven som ble vedtatt i stortinget 28. mai 2021, spesifiserer at et av formålene med norske universiteter og høyskoler, på lik linje med utdanning, forskning og formidling, er å bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling (§1-1 d). Dette ansvaret innbefatter forskning og utdanning, men også alle aktivitetene som resulterer i utslipp av klimagasser.

En vesentlig kilde til klimagassutslipp ved universitetene verden over er utslipp i kategorien reise og transport. Ved Universitetet i Oslo (UiO) utgjør denne kategorien 31 prosent av utslippene, hvorav flyreiser bidrar med 65 prosent. Tallene er mer eller mindre like for andre universiteter. Men mens UiO har en sjekkliste for å hjelpe hver forsker å bestemme over egne reiser selv og Universitetet i Bergens (UiB) reisepolicy ble vedtatt av styret, var OsloMets reisepolicy behandlet i rektors ledermøte og fastsatt av rektor.

Den nye reisepolicyen ved OsloMet har skapt debatt. OsloMets Svenn-Erik Mamelund mener at nye byråkratiske regler infantiliserer forskere, en gruppe forskere ved flere universiteter mener at reisepolicyen vil kunne redusere forskningskvalitet, Helge Jordheim og Dag Hessen ved UiO mener at universitetene og universitetsansatte må ta et større ansvar for å få ned klimagassutslippene, mens UiOs Kristian Gundersen mener at vi ikke er ansatt for å drive grønn symbolpolitikk og er lei av at universitetene er opptatt av alle mulige andre ting enn kjerneaktiviteten. Imidlertid tydeliggjør den nye UH-loven at å kutte ned klimagassutslipp er en del av vår kjerneaktivitet.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Pandemien har gjort at mange er ivrige på å utforske nye muligheter for å redusere klimagassutslipp, for eksempel ved bruk av digitale løsninger for konferanser, eller ved å innføre digital utveksling for studenter. I kjent New Public Management-stil ville myndighetene få universitetene til å konkurrere om å fly minst før pandemien, men forslaget ble møtt med protester og ble avlyst i september 2020.

Det er stor enighet i sektoren om at noe må gjøres med våre klimagassutslipp. Spørsmålet er av hvem, samt hva, hvordan og hvem som bestemmer. Jeg tror at om vi skal lykkes kan ikke svaret på disse spørsmålene komme ovenfra og ned. Det sterke signalet den nye UH-loven sender er at spørsmål om bærekraft kan ikke reduseres til kun et individuelt ansvar for verken flyreiser eller andre aktiviteter, det er et institusjonelt ansvar og et sektoransvar.

Man kan heller ikke forvente at alle universiteter i Norge har samme reisepolicy, det blir for eksempel nesten umulig for de ansatte ved UiT å reise med tog innenlands, for ikke å snakke om utenlands. Det blir også feil å kreve at alle de vitenskapelig ansatte på tvers av alder, kjønn, disiplin og forskningsfelt reiser like mye eller like lite. Studentene er utålmodige og krever at vi handler raskt, men svaret kan heller ikke komme uten demokratiske prosesser, uansett hvor mye det haster.

Omstilling som skal muliggjøre at vi oppnår formålet med å bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling må bygge på rettferdighetshensyn, samarbeid og medbestemmelse. Selv om vi alle er opptatt av bærekraft, har universitetene som arbeidsgiver og de ansatte som arbeidstakere ulike interesser. Nye regler må ta hensyn til at de ulike grupper arbeidstakere innad universitetene ikke kan forholde seg til tiltakene på samme måte. Arbeidet med bærekraft bør bygge på prinsippet om et felles men differensiert ansvar, ostehøvelprinsippet blir i den sammenheng en dårlig ide.

Powered by Labrador CMS