Debatt Helge Jordheim

Universitetet etter pandemien

«Universitetene og vi som er ansatt ved dem, må ta et større ansvar for å få ned klimautslippene fra virksomheten vår», skriver UiO-professor som arrangerte heldigital konferanse i februar.

Skal forskere igjen være med å fylle opp avgangshallene på flyplasser rundt om i verden? Ikke i like stor grad som før, mener innleggsforfatteren.
Skal forskere igjen være med å fylle opp avgangshallene på flyplasser rundt om i verden? Ikke i like stor grad som før, mener innleggsforfatteren.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

REISING OG DIGITAL UNDERVISNING| Hvordan skal universitetet være når pandemien en gang er over, forhåpentligvis allerede til høsten? Mye vil være ved det samme. Fakulteter, institutter og faggrupper. Bachelorprogrammer og masterkurs. Muntlig og skriftlig eksamen. Arbeid i laboratorier og på lesesaler. Innvilgede og langt oftere avviste prosjektsøknader. Skrivesperre, prokrastinering, plutselige gjennombrudd. Men noe vil også være annerledes, akkurat som i samfunnet for øvrig. I de siste ukene har institusjoner og ledere sendt ut mer og mindre subtile signaler om hvordan de ønsker at forskere, undervisere og studenter skal endre arbeidsmåtene sine i kjølvannet av pandemien, ofte ganske radikalt.

OsloMet har vedtatt ny reisepolicy, som sier at «før en reise foretas skal det vurderes nøye om reisen er nødvendig eller om den kan erstattes med digitale alternativer». Hvis forskeren holder fast ved reisens nødvendighet, er neste krav at reisen «skal det skje på en miljøvennlig, kostnadseffektiv, sikker og behovsdekkende måte». Både OsloMets egen Svenn-Erik Mamelund og UiOs Kristian Gundersen har uttalt seg sterkt kritisk mot den nye policyen, som de synes er infantiliserende (Mamelund) og moralistisk (Gundersen), mens UiOs Dag O. Hessen har tatt den i forsvar og understreket behovet for at universitet er en «veiviser» i å kutte klimautslipp.

To dager tidligere vedtok Høyres landsmøte en resolusjon om å «gjøre all undervisning på offentlige institusjoner digitalt tilgjengelig innen 2025.» Forelesninger skal legges fritt tilgjengelig på nett. Statsråd Henrik Asheim påpekte hvordan digitaliseringssjokket som følge av pandemien har satt fart i denne utviklingen. Nå gjelder det bare å holde tempoet oppe. Men Høyres utspill ble møtt med skepsis fra ansatte i sektoren som understreket viktigheten av dialog mellom lærere og studenter, utover det frontale, digitale forelesninger kan tilby.

Felles for disse diskusjonene er at de dreier seg om hvordan universitetet skal utnytte erfaringene fra pandemitiden til å bli mer bærekraftig og mer digitalisert. Begge deler er nødvendig. Men samtidig ligger en av høyere utdannings viktigste superkrefter i de personlige, fysiske møtene, i helfigur og tre dimensjoner, mellom kollegaer i inn- og utland, mellom lærere og studenter, mellom vitenskapelig og administrativt ansatte. Mister vi disse, vil universitetet svekkes vesentlig som kunnskaps- og undervisningsinstitusjon. Hvordan bør vi da prioritere?

I februar i år var jeg med å organisere en halvstor akademisk konferanse, med rundt 400 deltagere, i samarbeid med forskere fra Edinburgh, London og Sydney. Allerede før pandemien hadde vi bestemt oss for å teste ut en heldigital løsning, for å begrense klimautslippene. Å gjennomføre konferansen fysisk ville bety at hundrevis av forskere kom flyvende fra andre kontinenter, i første rekke USA og Australia. Det vurderte vi som ikke bærekraftig. I stedet startet vi et arbeid med å finne ut hva slags plattformer som var best egnet til den type konferanse vi ønsket å arrangere, og ansatte noen for å hjelpe oss. Ut av dette arbeidet kom en konferanse som scoret høyere på deltagertilfredshet enn den vi arrangerte to år tidligere med fysisk tilstedeværelse. Forskjellige plattformer gjorde det mulig å snike seg fra rom til rom hvis et panel ble for kjedelig, delta på filmvisninger og besøke utstillinger, og ikke minst, henge rundt i kafeen, baren, eller hagen og småprate med dem som stakk innom – networking, som det ofte kalles. Men selvfølgelig var det også kostnader. Flere kommenterte at samtalene i den digitale baren ikke fløt så uanstrengt som kunne ønske seg, men kunne trengt litt moderering fra noen som kjente formatet. Unge forskere opplevde at terskelen for å ta kontakt med de mer etablerte var enda litt høyere enn vanlig.

Men den store forskjellen lå likevel i klimautslippet. Litt røff regning tilsier at en konferanse med fysisk tilstedeværelse fra alle deltagere i Oslo ville ha gitt et klimaavtrykk på 311 tonn CO₂e, mens vi nå slapp unna med 7,4 tonn fra driften av de digitale plattformene. Til sammenligning hadde UiO i 2018 et samlet utslipp på ca. 68 000 tonn CO₂e, hvorav ca. 14 000 tonn kom fra flyreiser. Hva som monner når det gjelder å bekjempe klimakrisen, er et omdiskutert spørsmål. Men for meg ga den erfaringen tro på at vi kan få ned utslippene samtidig som vi skaper gode møtesteder for forskere på alle nivåer i karrieren.

Kan akkurat denne konferansen kanskje like godt arrangeres digitalt, for å spare klimaet for noen tusen tonn CO₂? Spørsmålene må stilles av hver enkelt forsker, men institusjonen må ta et overordnet ansvar for svarene vi gir.

Helge Jordheim

Universitetene og vi som er ansatt ved dem, må ta et større ansvar for å få ned klimautslippene fra virksomheten vår. Alt tyder på at det mest effektive vi kan gjøre, er å fly mindre. Er denne flyreisen virkelig nødvendig? Og, i så fall, kan jeg få mer ut av den, flere møter, gjesteforelesninger, arkiv- eller laboratoriebesøk, kanskje en togreise videre til en annen by på samme kontinent? Og likedan, er det virkelig bærekraftig å arrangere en konferanse som forutsetter at hundrevis eller tusenvis av forskere fra alle kontinenter kommer flyvende for å delta? Eller kan akkurat denne konferansen kanskje like godt arrangeres digitalt, for å spare klimaet for noen tusen tonn CO₂? Spørsmålene må stilles av hver enkelt forsker, men institusjonen må ta et overordnet ansvar for svarene vi gir.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Kanskje er det rett og slett sånn at vi forskere må gi avkall på noen av de personlige møtene som mange av oss – ikke minst undertegnede – setter så umåtelig pris på, ja, anser som noe av det aller beste ved jobben vår. Men noe lignende skal vi ikke kreve av studentene. Når statsråd Asheim drømmer om fulldigitalisert undervisning, med henvisning til desentralisering og livslang læring, er han rett og slett på villspor.

Universitetet vil aldri kunne bli en one-stop-shop for digitale undervisningsprodukter som kan sirkuleres og gjenbrukes fritt og uhemmet, uten noen annen tilknytning til forskeren som lagde dem, enn navnet – og kanskje ikke det engang

Helge Jordheim

Utvilsomt har vi lært mye om de mulighetene digitale plattformer gir gjennom de siste snart halvannet året, som støttefunksjon, som plan B og som formidlingsstrategi. Men det vi har lært enda mer om, er de dramatiske begrensningene de samme plattformene legger på undervisningen vi kan tilby. På en måte er det jo ganske oppløftende. Som lærere og studenter bruker vi mer av oss selv enn bare stemme og ansikt når vi kommuniserer med hverandre, også gester, mimikk, blikk-kontakt eller mangel på sådan. Kunnskap formidles ikke ferdigtygd fra en hjerne til en annen, men blir til i utveksling og dialog. Denne dialogen, dette nærværet som er så avgjørende for all læring greier ikke digitale medier å ivareta og utvikle. Av den grunn vil universitetet aldri kunne bli en one-stop-shop for digitale undervisningsprodukter som kan sirkuleres og gjenbrukes fritt og uhemmet, uten noen annen tilknytning til forskeren som lagde dem, enn navnet – og kanskje ikke det engang. Dette er også noe pandemien har lært oss, og som vi skal ta med oss inn i den digitale og bærekraftige fremtiden.

Helge Jordheim stiller som kandidat til universitetsstyret.

Powered by Labrador CMS