Debatt ● sju forskere
Den unødvendige reisen?
OsloMets nye reisepolicy vil kunne redusere forskningskvaliteten, advarer bekymrede forskere.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
REISEREGLER| OsloMet har annonsert en ny reisepolicy. Som Khrono skriver skal blant annet «reiser i og utenfor Europa begrenses til det strengt nødvendige». Ifølge reglene har «[d]en enkelte ... et selvstendig ansvar for å gjøre vurderinger i henhold til policyen.» Men «[n]ærmeste leder er ansvarlig for vurderingene», og« alle reiser skal være forhåndsgodkjent av nærmeste leder.»
Intensjonen bak policyen er god. Viserektor Per Martin Norheim-Martinsen, uttaler at policyen sikrer at «klima- og miljøhensyn vurderes hver gang en reise skal bestilles. Jeg har tro på at dette vil gi en tydelig effekt på universitetets klimagassutslipp». Dette tror vi han har rett i, og det er i seg selv gledelig.
Likevel er vi bekymret. Det er ikke lett å definere entydig hva «en strengt nødvendig reise» er, eller å forhåndsdefinere hvem som er den beste til å bedømme dette. Derfor frykter vi at policyen kan medføre negative konsekvenser for den enkelte forskers karriere og autonomi, for arbeidsmiljø og, ikke minst for omfanget og kvaliteten på forskningen. Vi er òg bekymret for det bredere forskningsnorge dersom policyen skulle kopieres av andre aktører i sektoren.
Akademikere reiser av ulike grunner. Noen former for forskning er rett og slett ikke mulig å gjennomføre uten å reise. Mange historikere arbeider for eksempel med arkiver, og med internasjonaliseringen av faget befinner relevant materiale seg utenfor landets grenser. Bistandsforskning lar seg også vanskelig gjennomføre uten å reise.
Vil vi vite om norske tiltak mot seksualisert vold i Liberia virker, må noen forske i Liberia. Mye forskning på verden utenfor Norge som benytter feltarbeid, etnografi, intervjuer og lokale kontakter, vil være umulig å opprettholde med en stram definisjon av «nødvendige reise».
Derfor frykter vi at policyen kan medføre negative konsekvenser for den enkelte forskers karriere og autonomi, for arbeidsmiljø og, ikke minst for omfanget og kvaliteten på forskningen.
Forfatterne
Andre reiser skjer for å formidle kunnskap. Norske forskere deltar for eksempel som gjesteforelesere på ph.d.-skoler i deler av verden der det er vanskelig å finansiere reiser ut av landet. Kan de samme forelesningene gjennomføres digitalt? I prinsippet kan de det, men det faglige utbyttet for tilhørerne blir mindre, og de mister mulighetene til å knytte direkte kontakt med etablerte akademikere. Disse reisene kan neppe kalles «nødvendige» for den enkelte forsker, men er vesentlige i et større perspektiv.
Forskere som kan trekke på norske data og samarbeidspartnere vil rammes mindre, men samarbeid med nasjonale fagmiljø utenfor østlandsområdet kan også lide. Det er vanskeligere å ta tog til Tromsø enn Drammen, og OsloMets forskere vil kunne tilpasse samarbeidsprosjektene sine deretter.
Policyen vil også slå ulikt ut på andre måter. Forskere med lang fartstid har ofte etablerte nettverk og samarbeidspartnere. Det har ikke alltid unge forskere, og det er ikke lett å starte et forskningssamarbeid med noen man aldri har møtt. Videre er kanskje en to ukers togturné i Europa en god ide for professorer uten små barn hjemme, men en dårlig ide for småbarnsforeldre i krysspress mellom familielivet og hard jobb for å få fast stilling eller professorkompetanse.
Dette kan også i større grad ramme de som er avhengige av reiser for å gjennomføre feltarbeid og intervjuer. Det er åpenbart vanskeligere å få informanter i diktaturer eller konfliktsoner i tale på Skype enn ved en fortrolig samtale på tomannshånd.
Norge ligger i utkanten av Europa, og de tyngste fagmiljøene finnes i andre land. Heldigvis har samarbeid på tvers av institusjoner og landegrenser økt betydelig de siste årene. I 2019 hadde 52 prosent av alle forskningspublikasjoner registrert i Cristin medforfattere fra minst ett annet land, og et land uten togforbindelse til Norge (USA) viktigste samarbeidsland.
Trenden med økt internasjonalt medforfatterskap har gått sammen med økt volum og økt gjennomslagskraft for norsk forskning det siste tiåret, og vi tror ikke sammenhengen er tilfeldig. Økt internasjonalisering er et uttalt mål for norsk forskning. Begrenset reiseaktivitet vil få konsekvenser for internasjonalt samarbeid. Det blir vanskeligere å holde på gode samarbeidsrelasjoner om man er begrenset til Zoom møter og veldig mye vanskeligere å identifisere og knytte bånd til nye miljøer og samarbeidspartnere.
Nå kan det selvsagt være at nærmeste leder ville vært enig i at en reise utenfor Europa for å samle inn data eller starte et prosjekt er nødvendig. Da vil ikke reisereglene til OsloMet være noe praktisk problem. Men i flere tilfeller kan en regelbevisst leder tenke at en reise bare er ønskelig, men ikke strengt nødvendig.
Dersom nærmeste leder er risikoavers og ikke vil fremstå som «klimaversting» når regnskapet gjøres opp, eller av andre grunner tolker «nødvendig» bokstavelig, vil det bli vanskelig for OsloMets forskere å delta på relevante forsknings- og formidlingsaktiviteter
Anekdotisk kan flere av undertegnede peke på at noen av våre beste artikler har blitt født etter uformelle samtaler på konferanser, gjerne over kaffe før panelet eller i puben etterpå. Dette skjer typisk uten planlegging i forkant, og kan ikke bakes inn i begrunnelse for en strengt nødvendig reise.
Vi har imidlertid mer å støtte oss på enn egne anekdoter. I en grundig studie finner Campos m.fl. betydelig effekt av fysisk konferansedeltakelse på medforfatterskap mellom deltakere, og effekten er sterkest for de som arbeider på ulike institusjoner eller ikke tidligere har skrevet sammen.
I en annen artikkel finner de at konferansedeltakelse også øker sjansene for sitering, og selve presentasjonen er ikke nødvendigvis viktigst; korte, uformelle interaksjoner spiller en betydelig rolle i formidlingen av kunnskap. Digitale konferanser, hvor viktig, uformell interaksjon er fraværende, er altså ikke et fullgodt alternativ til fysiske konferanser.
Kanskje er ikke meningen med reisepolicyen å være så streng som det vi antyder. Kanskje er tanken at OsloMets forskere uansett skal få delta på de konferansene og feltarbeidene de ønsker. Men de som lager slike regler bør ikke undervurdere at reglene kan begynne å leve sitt eget liv på enkelte institutter. Nødvendig er et sterkt ord, og hvor mange reiser er egentlig nødvendige? Dette er noe nærmeste leder som skal forhåndsgodkjenne reiser må tolke.
Dersom nærmeste leder er risikoavers og ikke vil fremstå som «klimaversting» når regnskapet gjøres opp, eller av andre grunner tolker «nødvendig» bokstavelig, vil det bli vanskelig for OsloMets forskere å delta på relevante forsknings- og formidlingsaktiviteter. Nettverk og medforfatterskap med amerikanske, asiatiske og afrikanske forskere vil svinne, og spredningen av OsloMet-forskning internasjonalt likeså.
Vi har heller ikke sans for den regelstyringen, umyndiggjøringen av den enkelte (ofte klimabevisste) forsker og åpning for kontrollregimer som tiltaket kan bringe med seg. At leder skal avgjøre hvem som får reise og ikke, er en kime til konflikt. Vi har veldig lite lyst til å krangle med våre ledere om en konferansereise er strengt nødvendig. Vi har enda mindre lyst til å være den stakkars lederen som skal stå ansvarlig og diskutere med alle ansatte om deres reisevaner og behov.
Begrensninger på ulike typer reiseaktivitet vil derfor gå utover både volumet og kvaliteten på forskningen
Digitale løsninger har blitt mer utbredt under pandemien. Slike løsninger er effektiviserende og svært gunstige i mange sammenhenger. Mye reiseaktivitet knyttet til møter og komiteer vil reduseres når alle vet hvordan logge seg på Zoom. Det sparer forskere for tid, reisebudsjettene for penger - og klimaet for utslipp av CO2.
Men digitale plattformer løser ikke alt. De gir blant annet dårlige muligheter for grundig feltarbeid, fordypning og det tilfeldige møtet som utløser nytt faglig samarbeid. Begrensninger på ulike typer reiseaktivitet vil derfor gå utover både volumet og kvaliteten på forskningen.
Å bidra med forskning av høyeste mulige kvalitet er viktig for økonomien, bekjemping av pandemier, utvikling av nye klimavennlige teknologier, god kunnskapsbasert politikk og forskningsbasert utdanning av neste generasjon. Ethvert tiltak som reduserer forskningskvalitet vil derfor ha konsekvenser for langt flere enn forskerne.
Innlegget er signert av:
- Andreea I. Alecu (OsloMet)
- Målfrid Braut-Hegghammer (UiO)
- Heidi Holmen (OsloMet)
- Carl Henrik Knutsen (UiO)
- Halvard Leira (NUPI)
- Jonas Stein (UiT)
- Kjetil Tronvoll (Bjørknes Høyskole)
