Debatt ● Arve Hjelseth
Kroner eller prosent?
Det er ikke overraskende at man er uenige om hvilken profil lønnsoppgjøret bør ha. Derimot er det underlig at mange ser ut til å være uenige om ting det burde være lett å finne ut av. Bli med på pub i Arve Hjelseths eksempel.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg har lest — og delvis bidratt til — diskusjonene som er oppstått i kjølvannet av innleggene til blant andre Katharina Sass og Steinar Vagstad, både i kommentarfeltet og på Facebook. Det er ikke overraskende at de er uenige om hvilken profil lønnsoppgjøret bør ha. Derimot er det underlig at mange ser ut til å være uenige om ting det burde være lett å finne ut av.
LO/NTL har lønnsutjevning som et eksplisitt mål. I NTLs tariffpolitiske uttalelse før oppgjøret i år, het det om statsoppgjøret at «NTL krever et oppgjør som sikrer reallønnsvekst og gir en utjevnende effekt. Dette sikres best gjennom størst mulig generelle kronetillegg på sentralt nivå.»
Dette er helt legitimt. Det er gode grunner til å motarbeide økte økonomiske forskjeller, selv om det er nærliggende å bemerke at offentlig ansatte førsteamanuenser og professorer knapt kan sies å tilhøre noe vinnerlag i de siste tiårenes lønnsutvikling.
Men LO bør i så fall ikke forundres over at mange i disse gruppene ikke ser LO som sin organisasjon. Som en eldre kollega sa til meg for mange år siden, etter at han hadde byttet fra NTL til Forskerforbundet: Det er jo grenser for hvor mye man bør motarbeide sine egne interesser.
Mitt anliggende her er imidlertid ikke hvem som politisk sett har mest rett, men å arrestere de misforståelsene om prosent- versus kronetillegg som florerer i denne debatten.
Så lenge vi har inflasjon, og lønnsutviklingen omtrent samsvarer med inflasjonen, er det altså rett og slett feil å påstå at økt avstand i kroner i seg selv øker lønnsgapet.
Arve Hjelseth
Hvis NTL med «størst mulig generelle kronetillegg» mener like kronetillegg til alle, innebærer dette kraftig lønnsutjevning, såfremt tilleggene i gjennomsnitt omtrent tilsvarer inflasjonen. Det virker som mange tror at hvis alle får 40 000 kroner, forblir lønnsforskjellen den samme, og at prosenttillegg i seg selv gir større forskjeller. Men det er feil.
NTL har i og for seg sitt på det tørre, i og med at de har utjevning som mål. Det har langt på vei også Ronny Kjelsberg, selv om det er noe uklart hvordan han mener at det å sikre de lavest lønte ekstra er den eneste måten å sikre økt kjøpekraft til alle (min utheving) på.
Men mange som med dette som utgangspunkt støtter NTL og Kjelsberg, later som 40 000 er det samme uansett inntekt i utgangspunktet, også hvis økningen spises opp av inflasjonen.
Om man ønsker å sikre reallønnsvekst for alle, vil det innebære at alle må ha en prosentvis lønnsøkning som er høyere enn inflasjonen. Hvis forventet inflasjon er på 5 prosent, betyr det at man trenger mer enn 25 000 kroner i lønnsøkning hvis man tjener 500 000, og mer enn 50 000 kroner hvis man tjener en million.
Men da øker jo lønnsgapet med hele 25 000 kroner, argumenteres det. Det betyr økte forskjeller! Nei, det gjør ikke det, ikke når vi tar inflasjonen i betraktning (i virkeligheten må man naturligvis også ta hensyn til marginalskatt og flere andre ting, men det lar jeg for enkelhets skyld ligge).
Med flatt kronetillegg og reallønnsvekst til alle som tjener inntil en million, betyr det at alle må få mer enn 50 000 i tillegg. I så fall øker reallønna mye for de lavest lønte, og lite eller ingenting for de høyest lønte.
La oss tenke oss at jeg har 100 kroner. For denne hundrelappen kan jeg gå på en billig pub og kjøpe en øl, som koster akkurat 100 kroner. Jeg har en kompis med høyere inntekt, han har 200 kroner, og han kan dermed drikke to øl. Heldige mannen.
Året etter har puben skrudd opp prisen kraftig. Det er snakk om en inflasjon på hele 50 prosent, og ølen koster nå 150 kroner. Men — hvilken lykke — min inntekt har også økt med 50 prosent. Jeg har dermed 150 kroner, og også dette året har jeg også råd til å kjøpe meg en øl. Kompisen min har også fått 50 prosent lønnstillegg, så han har nå 300 kroner. «Lønnsgapet» mellom oss har altså økt med hele 50 kroner (fra 100 til 150). Fy!
Likevel har han fortsatt bare råd til to øl, akkurat som året før. Den relative forskjellen mellom inntektene våre forblir akkurat den samme, selv om differansen øker i kroner. Krona er jo blitt tilsvarende mindre verdt.
Så lenge vi har inflasjon, og lønnsutviklingen omtrent samsvarer med inflasjonen, er det altså rett og slett feil å påstå at økt avstand i kroner i seg selv øker lønnsgapet. Hevder man det, er man enten uredelig, eller så skjønner man ikke elementær prosentregning.
Jeg har ofte støtt på argumentet om at man tross alt betaler regninger med kroner og ikke prosenter. Det er en fiffig retorisk figur, men resonnementet blir ikke mer riktig av den grunn.
