Debatt ● marius øfsti
Hvorfor gråter stipendiatene?
Jeg er stipendiat. Jeg er mann. Jeg har grått. Jeg har ikke tid til å skrive denne kommentaren.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stipendiat ved Høgskolen i Innlandet
Da jeg begynte som stipendiat, spøkte jeg med at det var som å ta en treårig hjemmeeksamen. Jeg kjente umiddelbart på følelsen av at hver dag jeg ikke brukte effektivt i begynnelsen kom til å straffe seg på slutten.
Og her sitter jeg da og teller dagene og håper at jeg klarer å holde trykket oppe ut juli, så ikke alt arbeidet er bortkastet. Det er fem uker igjen, og det har det alltid vært.
For det er to faktorer som gjør at dette arbeidet tidvis har blitt for mye for meg. Én ting er det lange strekket med selvstendig arbeid. Det er det sikkert mange som tåler bedre enn meg, og her er det nok mange fagområder som er mindre ensomme enn mitt.
Det andre er at det nå som jeg nærmer meg slutten, virker litt meningsløst at mine framtidige karrieremuligheter står og faller på om jeg rekker en tidsfrist de neste fem ukene.
For jeg ønsker meg en videre karriere i akademia. Helst en med mer forskning enn jobben som universitetslektor, og mer undervisning enn jobben som stipendiat. Med andre ord drømmer jeg om å bli førsteamanuensis.
Jeg lever godt med at mine jobbsøknader så langt legges til side til fordel for mer erfarne og kvalifiserte søkere. At de legges til side usett fordi jeg ikke har doktorgraden enda, er litt bitrere
Marius Øfsti, stipendiat ved Høgskolen i Innlandet
Det er det også åpenbart at jeg er kvalifisert for. Jeg har til sammen undervist åtte semester på universitet og høgskole. Jeg har publisert fem artikler siden 2019, en på nivå to og to alene. Jeg har ledet en forskergruppe og arrangert symposium. Jeg har søkt om og fått eksterne midler.
Jeg lever godt med at mine jobbsøknader så langt legges til side til fordel for mer erfarne og kvalifiserte søkere. At de legges til side usett fordi jeg ikke har doktorgraden enda, er litt bitrere. Når det i tillegg lyses ut så få førsteamanuensis-stillinger i Norge at jeg ikke trenger filtrere jobbsøket på fagområder og aktuelle stillinger i beste fall dukker opp en gang i året, da blir pillene vanskelig å svelge.
Og jeg burde ikke klage. Jeg har ikke gått årevis med en nesten ferdig grad. Jeg har fått forlengelsene jeg trengte på grunn av pandemi og ved barns sykdom. Jeg kan vente meg gjennomføringsstipend om jeg leverer i tide og trenger ikke bruke innspurten på å søke jobber. Jeg har fått tett oppfølging av gode veiledere. Jeg er rett og slett i ferd med å gjennomføre et mønsterløp. Om jeg blir ferdig de neste fem ukene.
- Les også: Professor om psykisk helse i akademia: «Gråtende stipendiater er vanligere enn ikke-gråtende»
- Les også: Om åpenhet rundt psykisk helse hos stipendiater
Jeg kjenner nok (tidligere) stipendiater til å se hvor krevende det er å få ferdig avhandlingen når finansieringen er borte. Jeg vet godt at om ikke avhandlingen blir ferdig til fristen, kan det som nå er uker og dager med arbeid bli til måneder og år, hvor ambisjonene mine må stå på pause.
Nå er det fem uker igjen. Det er kanskje ikke så rart at jeg kjenner på presset. Men disse fem ukene har alltid truet i kalenderen. Fra dag en har jeg visst at hver dag uten framdrift kunne koste meg alt.
Jeg har visst at om jeg kjente at presset ble for mye så var det egentlig best å kjøre på til jeg ble sykemeldt - i minst 14 dager - slik at stipendiatperioden ble forlenget.
Så derfor gråter jeg når teksten ikke vil på plass. Når arbeidsdagene i mai og juni smelter bort i helligdager og sommeravslutninger. Når «sommerferie» høres ut som en trussel. I år også.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
