Kommentar
Når man tror man må være emeritus for å snakke fritt
To ulike miljøer utreder ytringsfriheten i Norge for tiden. Mer eller mindre pålagt munnkurv for offentlig ansatte bør være et tema for begge.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
«Personlig mener jeg at utviklingen for ansattes ytringsfrihet om egen arbeidsplass er en av de største demokratiske utfordringene vi har i Norge.»
Dette sa Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening i sitt innlegg på et innspillsmøte fra norske medier til Ytringsfrihetskommisjonen i forrige uke.
Jensen, som har jobbet med ytringsfrihetsspørsmål i en årrekke, fortsatte:
«Det har en side også til medienes rolle, når både offentlig og privat ansatte, kanskje særlig de første, ikke tør å si hva de mener eller la seg intervjue, av frykt for mer eller mindre subtile represalier fra arbeidsgiver».
Han mente at vi blir mindre opplyste og det offentlige ordskiftet blir fattigere når fagfolk i offentlig forvaltning ikke deltar, hvilket er stikk i strid med infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 og at staten plikter å legge til rette for et opplyst offentlig ordskifte.
- Les også: Hele Jensens innlegg
Et annet viktig innspill til leder Kjersti Løken Stavrum og hennes medlemmer i kommisjonen kom fra Sven Egil Omdal, som er mangeårig journalist, kommentator og redaktør.
Også han trakk opp eksempler på at offentlig ansatte ikke våger å uttale seg kritisk om sin egen arbeidssituasjon eller arbeidsplass, i frykt for sanksjoner. Han viste også til mengden med statlig ansatte kommunikasjonsmedarbeidere som oppfører seg som om de er «ansatt i private bedrifter eller er spindoktorer for politiske partier», som et problem.
Omdal mente at offentlig ansatte kommunikasjonsfolk burde få tydeligere stillingsinstrukser der de blir minnet om at jobben deres handler om å opplyse allmennheten og åpne opp og legge til rette for kritisk journalistikk på egen organisasjon, selv om dette rent kortsiktig ikke nødvendigvis synes veldig strategisk.
Som redaktør i en avis som daglig prøver å få offentlig ansatte i tale, er det ikke vanskelig å stille seg bak innspillene fra både Jensen og Omdal.
De to trakk fram eksempler fra offentlige sykehus, kommuner og skoler hvor ansatte i mer eller mindre tydelige ordelag fra sine ledere forventes å ikke ytre seg offentlig om kritikkverdige og utfordrende forhold på sin egen arbeidsplass.
De kunne like så godt brukt eksempler fra større deler av kunnskapssektoren, for eksempel landets universiteter og høgskoler.
Selve Ytringsfrihetskommisjonen skal ikke vurdere ytringsfriheten i akademia. Men det skal ekspertgruppen ledet av førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, og spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf, som ble satt ned midt i sommerferien.
De skal vurdere den akademiske ytringsfriheten og har sitt første møte denne uken.
Kierulf-gruppen skal blant annet vurdere om, og i så fall hvordan, universitets- og høyskoleloven bør endres for å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet, og institusjonenes ansvar for og muligheter til å verne og støtte denne.
Det er nok ikke mulig å lovregulere ansattes ytringsmot, men jeg håper og tror at ekspertgruppen vil diskutere og adressere fenomenet og problemet.
De siste dagene har det gått en liten debatt i sosiale medier hvor Khrono får kritikk: «Så dere har funnet en gjeng med hvite menn som pusher 50 i faste stillinger som er 'redd' for å uttale seg? Wow. Tenner et lys».
Bakgrunnen er at NTNU-ansatt Trond Andresen (74 og på vei inn i pensjonsalderen) for en tid siden etterlyste flere stemmer rundt den omstridte avskjedssaken mot Øyvind Eikrem ved NTNU.
Vitenskapelig ansatte ved NTNU på hhv 65, 63 og 59 tok Andresen på ordet. Den ene av dem, førsteamanuensis Roar Madsen, sa klart i et intervju med Khrono at han hadde tenkt seg om mange ganger før han skrev om Eikrem-saken i Khronos kommentarfelt.
På spørsmål om hva han var redd for svarte han at det var de uformelle sanksjonene som handler om hvem som får forskningstermin, hvem som får interne forskningsmidler og ulike typer prioritet for sine «hjertesaker». For eksempel.
Det er kan hende dette som kan betegnes som «subtile represalier» og som gjør at det ofte - men med hederlige unntak - er vanskelig å få andre enn de som nærmer seg pensjonsalder til å snakke høyt om vanskelige saker internt på et universitet.
Som avis møter vi på de samme holdningene i også adskillig mindre kontroversielle saker enn Eikrem-saken.
— Trur du æ vil bli emeritus lenge før tida, sa en professor i Tromsø da vi ville sitere ham på det han hadde sagt om uroen rundt ansettelse av Dag Rune Olsen som rektor ved UiT. Eller fra hun som tipset oss om en kritikkverdig sak ved høgskolen hun jobbet ved og jeg sa at en journalist kunne kontakte henne for et intervju: «Er du gal! Jeg er bare 6o og skal jobbe her i flere år til».
Ved OsloMet ble ansatte nylig bedt om å undertegne en omfattende taushetserklæring om uenighetene og konflikten ved barnehagelærerutdanningen ved universitetet. Og selv om den lovstridige taushetserklæringen i sin opprinnelige form ble trukket tilbake, opplever likevel ansatte at de ikke kan/bør uttale seg om forholdene.
Det er «en uttalt forventning fra dekanen at jeg ikke snakker eller uttaler meg om saken», sa en av de involverte til Khrono nylig.
Eksemplene er mange om det så dreier seg om professor i tyskervitssaken ved Universitetet i Bergen som får munnkurv, NASA-professoren som opplevde en fryktkultur eller den midlertidige ansatte ved Universitetet i Oslo som ber oss vente i mange uker før vi publiserer intervjuet hvor hun tar et oppgjør med forholdene for midlertidig ansatte ved universitetet. Hun ville ha signert kontrakten om en fast jobb først.
Enkelte uenigheter eller konfliktsaker har også en tendens til å ende opp med å bli karakterisert som «personalsaker» etter hvert og med dertil hørende krav om taushetsplikt rundt det meste. Terskelen for taushetsplikt rundt kritikkverdige saker blant offentlig ansatte er høyere enn andre. Og jo høyere opp i hierarkiet man kommer jo vanskeligere skal det være å hindre offentlighet om sakene, sier blant annet Sivilombudet i en uttalelse.
Nettopp fordi det er i det offentliges interesse hvordan offentlig ansatte utfører sine tjenesteplikter på vegne av offentligheten - og ikke minst hvordan institusjonens ledere håndtere kritikk, kontroversielle saker - og krevende ytringer.
Det er i år 10 år siden avskjedssaken mot Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo ble avgjort. Høyesteretts ankeutvalg understreker i saken som endte med avskjed av daværende professor Nedkvitne, at ytringsfriheten «gir svært vide rammer for hva en vitenskapelig ansatt kan si om faglige og administrative spørsmål, selv om dette innebærer å tale ledelsen eller andre midt imot».
Det er noe riv ruskende galt så lenge hvite norske mannlig akademikere som pusher både 60 og 70 gruer seg for å uttale seg i kontroversielle og interne saker i frykt for represalier og sanksjoner. Hvordan har ikke da alle de andre det? For ikke å snakke om studentene.
Landets universiteter og høgskoler kan ikke holde seg med ledere som ikke tåler kritikk eller som ikke kan håndtere konflikter
Tove Lie, redaktør i Khrono
Tidligere rektor ved NTNU, Gunnar Bovim, sitter også i Kierulf-utvalget. Han har fått mye kred for uttalelsen sin om ytringsfrihet. I forbindelse med første delen av Eikrem-saken i 2018 beklaget han på vegne av universitetet at de hadde begått feil og at kritikken mot munnkurv for ansatte var «betimelig». Bovim slo også fast at ytringsfriheten er et ufravikelig prinsipp.
Landets universiteter og høgskoler kan ikke holde seg med ledere som ikke tåler kritikk eller som ikke kan håndtere konflikter, og det er lederes ansvar å legge til rette for et trygt ytringsklima og offentlig ansattes ansvar å delta i debatten.
Jeg ser fram til at ekspertutvalget med Kierulf og Bovim i spissen adresserer problemstillingen. Til universitets- og høgskolestyrer. Til administrativ og faglig ledelse. Og jeg ser fram til at disse igjen gir marsjordre videre nedover til sine kommunikasjonsdirektører og andre mellomdirektører og -ledere om å la frykten for en dupp i omdømmemålingene vike. Samfunnsoppdraget, den kritiske og opplyste debatten i akademia - også om egen institusjon - er viktig og ønskelige for den videre utviklingen av universitetene og høgskolene. Det er ikke noe å være redd for.
Noe annet er ikke godt nok.
