LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Camilla Stoltenberg
— Jeg vil være veldig forsiktig med å kalle noen en konspirasjonsteoretiker
FHI-direktør Camilla Stoltenberg mener det har vært viktig å kommunisere usikkerhet under pandemien.
Publisert
Sist oppdatert
Det varte i noen uker denne høsten. Pausen fra koronaen. Plutselig var ikke Camilla Stoltenberg (63) å se på TV, eller i avisoppslag på daglig basis. Så kom desember, og munnbindet, 1-meteren og hjemmekontoret gjorde comeback.
Så var hun der igjen, direktøren for Folkehelseinstituttet (FHI), skulder ved skulder med politikerne og andre helsemyndigheter. Med den alvorlige minen og rolige stemmen. Slik hun har vært der i snart to år.
Stoltenberg har ledet FHI siden 2012. De første to årene var preget av en sterk utvikling i instituttet i det hun beskriver som en «forståelse for forskning som et virkemiddel i folkehelsearbeidet».
Neste fase var knyttet til Solberg-regjeringen, budsjettkutt og sammenslåinger. Små og store organisasjoner, blant annet Statens institutt for rusmiddelforskning, ble innlemmet i FHI i 2015 og 2016.
— Så kom pandemien.
Den endret måten hun gjør jobben. Arbeidsmengden har rett og slett blitt for stor.
— Vi har fordelt oppgaver mer, og det har vært nødvendig. Jeg gjør ikke like mye selv lenger, og det er flere som utøver lederoppgavene sammen med meg.
FAKTA
Camilla Stoltenberg (63)
- Direktør ved Folkehelseinstituttet siden 2012.
- Har vært tilknyttet FHI siden 2001, fra 2002 som divisjonsdirektør ved divisjon for epidemiologi og senere som assisterende direktør.
- Studerte sosiologi og medisin ved Universitetet i Oslo og medisinsk antropologi ved University of California.
- Tok doktorgrad i epidemiologi i 1998.
- Ledet et utvalg som så på kjønnsforskjeller i skolen. NOU-rapporten ble levert i 2019.
- Ga i fjor ut boken «Året som aldri tok slutt» sammen med Lilla Sølhusvik.
- Gift med arkitekt Atle Aas. Har to voksne sønner og ett barnebarn.
Høy tillit
Sammen med andre helsemyndigheter har hun og FHI under pandemien opplevd stor tillit fra den norske befolkningen, selv om den har vært dalende den siste tiden. Det viser Befolkningsundersøkelsen.
Et viktig suksesskriterium har vært åpenhet om usikkerhet, sa immunolog Anne Spurkeland og medieforsker Øyvind Ihlen til Khrono nylig.
At hun har fått en fremskutt rolle i norsk offentlighet, er fint, men også alvorlig, mener Stoltenberg.
— Det må ikke misbrukes. Jeg kan ikke forsikre meg mot at jeg sier noe som er feil, for det er mye man skal huske. Men jeg forsøker å erkjenne feilene fort hvis det skjer, og korrigerer meg selv. Det viktigste er å være åpen og ærlig om hva vi til enhver tid vet og ikke vet. Jeg har vært bekymret for at det skal skape mer forvirring og bekymring i befolkningen, fordi det ofte blir kompliserte budskap. Erfaringen så langt er at det fører til tillit i et land som Norge, og det er jeg utrolig glad for.
— Jeg vil påstå at de siste to årene har vært en slags eksamen i forskningsformidling. Mange er redde, og har ikke nødvendige forutsetninger for å forstå hva dere forsøker å kommunisere. Hva har vært viktig for deg og FHI i den jobben?
— Vi forsøker å snakke slik at folk forstår, men vi jobber ikke med å snakke slik at vi ikke får frem all informasjonen vi har og alle de kompliserte vurderingene. Det gjør nok andre aktører i større grad, men det er ikke vår jobb. Vi er opptatt av å få fram alle usikkerhetene i kunnskapen og framtiden. Det forsøker vi å si på en måte som er forståelig, blant annet ved å ikke bruke ord som er for innadvendte og ved å bruke norske begreper.
Stoltenberg legger til at hun er imponert over evnen til det norske folk generelt, og mediene spesielt, til å lære raskt og forstå de kompliserte mekanismene bak pandemien.
Lite forskning på effekt
I snart to år har norske myndigheter tidvis stengt skoler, tvunget arbeidstakere på hjemmekontor, stengt landegrenser og drevet smittesporing.
Likevel sitter vi fremdeles igjen med lite forskning på effektene av hvert enkelt tiltak i Norge. Det viste en kartlegging Khrono presenterte i forrige uke.
Fagdirektør og leder ved Senter for forskning på epidemitiltak i FHI, Atle Fretheim, ga uttrykk for at vi vet altfor lite om hvordan de ulike tiltakene virker, og at vi er ikke langt unna scratch når neste luftveisvirus oppstår.
Stoltenberg er enig i Fretheims analyse.
— I en pandemi-situasjon blir det nokså synlig hvor brutalt og hvor kostbart det er å gjøre det samme om og om igjen uten å kunne lære av det. Å være med på å gi råd for den typen beslutningsgrunnlag for tiltak, som jeg vet politikerne ikke har lyst til å innføre, er vanskelig. Vi synes det er ille å blande oss inn i folks liv på den måten. At vi da ikke kan si at dette gjør vi fordi vi vet at det virkelig er verdt det, det er ganske fryktelig.
En av grunnene til at vi vet lite om effekten av tiltakene er det nærmest uomtvistelige kravet om samtykke som ligger i helseforskningsloven. En loddtreknings-, randomisert- eller kontrollstudie av skolestengning vil for eksempel kreve individuelt samtykke fra samtlige elever og deres foresatte.
FHI har blant annet søkt om å forske på skolestengning, to ulike munnbindstudier, bruk av hurtigtester ved konserter, massetesting og hyppig lufting av klasserom.
Studiene har blitt stanset av ulike praktiske årsaker, av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), av kommunene, og den sistnevnte fordi det ble for krevende å innhente samtykke fra alle elever.
— Så at det kunne bli et problem
Stoltenberg satt, sammen med flere som har vært involvert i pandemihåndteringen, i utvalget som førte til helseforskningsloven på midten av 2000-tallet.
— Jeg var blant dem i utvalget som mente at dette kunne bli et problem. Men den typen studier får vi ikke til i Norge, og det er ikke noe spesielt for pandemien. Vi gjør ikke den typen studier når vi skal iverksette politikk. Det er ikke noe Atle Fretheim og jeg har pekt på alene. Det er den vanlige måten å drive politikk på. Man vurderer, men man sørger ikke for å ha kunnskap som er av høy kvalitet, eller sikre seg at tiltak innføres på en måte som gjør at man kan få den kunnskapen.
— Har FHI og forskermiljø i helhet gjort nok for å presse myndighetene til å forstå viktigheten av å forske på effekten av tiltakene?
— Ja, vi skal i hvert fall ikke gi opp. For vår del er dette noe vi har snakket om i flere år, og vi har aldri lyktes så godt med det som nå. Jeg opplever at flere skjønner mer av det.
Hun mener det er flere sider ved dagens Helseforskningslov, som burde sees på før neste store krise inntreffer.
Stoltenberg mener det likevel er verdt å sette forskningen under pandemien inn i et større perspektiv.
— Forskningsinnsatsen knyttet til denne pandemien har vært en formidabel suksess. Etter tidligere pandemier, som forrige influensapandemi, ebola-utbruddene i 2005 og Zika, har vi fått mekanismer internasjonalt som har gjort at vi har kunnet utvikle vaksiner. Det har vist seg å være en utrolig suksess. Det er utviklet såkalte hylleklare plattformer for vaksinene og mekanismer for finansiering, videreutvikling og samarbeid mellom det offentlige i mange land og private aktører.
Konspirasjonsteorier
— Dere har hele veien vært opptatt av å kommunisere usikkerhet. At forskningen og rådene er usikre. Samtidig ser man konspirasjonsteorier sprer seg. Har strategien om å være åpen om usikkerheten gitt grobunn for konspirasjonsteoretikere?
— Det enkle svaret er at det motsatte, å ikke være åpen, er mye verre. Jeg har ingen tro på at å skjule noe, inkludert usikkerhet, gir færre konspirasjonsteorier. Og det er heller ingen sylskarp grense mellom konspirasjonsteoretikere og folk med fornuftige, kritiske innvendinger. Jeg vil være veldig forsiktig med å kalle noen en konspirasjonsteoretiker. FHI har ved flere anledninger sagt at det er usikkert om nytten overgår ulempene ved vaksiner. Vi sier ikke, uten unntak, at vaksiner er det eneste som gjelder. Det gjør at vi får henvendelser fra folk som er skeptiske, men har tillit til oss. Det synes jeg er et godt tegn.
— Tror du det å formidle usikkerhet i et samfunn som Norge, der det er høy tillit til styresmaktene, fungerer bedre enn i et samfunn som USA?
— Det er et interessant spørsmål, som jeg ikke har svar på. Jeg vet ikke hvordan det ville vært i min rolle i et helt annet type samfunn. Personlig mener jeg at det er umulig å snakke om fremtiden uten å uttrykke usikkerhet.
Blir truet
At Stoltenberg har blitt mer synlig er det ingen tvil om, men synligheten har også en skyggeside.
På starten av året kunne Avisa Oslo meddele at FHI har anmeldt en håndfull direkte trusler om vold og drap mot enkelte ledere, inkludert Stoltenberg.
Truslene har ført til at FHI-ansatte er blitt bedt om å ta enkelte forholdsregler på jobb og utenfor deres lokaler.
Stoltenberg er ordknapp om selve truslene, og sier at hun overlater til de som har ansvar for sikkerheten å håndtere det.
— Jeg tenker at vi skal møte det som vi møter alt annet, på en saklig og nøktern måte. Samtidig må vi forstå at det vi sier kan bli misforstått og misbrukt. Jeg tenker at vi må stå sammen om budskap, slik at enkeltpersoner ikke blir stående alene.
— Hvordan takler du det som øverste leder?
— Vi oppfordrer ansatte som er synlige til å snakke med sine ledere, kolleger og kommunikasjonsavdelingen. Det gjør at ingen trenger å være alene.
Har FHI blitt for politisert?
FHI har også blitt beskyldt for rolleblanding. I fjor kom koronakommisjonens rapport som pekte på flere utfordringer i myndighetenes håndtering av pandemien. Kommisjonen slår blant annet fast at FHI og Helsedirektoratet gikk i veien for hverandre, og at FHI gikk ut over rollen sin som kunnskapsleverandør.
Stoltenberg har til VG sagt at det fortsatt er uavklarte roller mellom Helsedirektoratet og FHI, og at det bør ryddes opp i.
— Vi må klare å skille mellom vår rolle der vi skal gi saklig informasjon og vår rolle som rådgiver, sa Stoltenberg i VG-intervjuet.
— Har FHIs rolle blitt for politisert?
—Det er ikke en skarp grense mellom de smittevernfaglige vurderingene og de politiske vurderingene, og vi må hele tiden arbeide med å gjøre rollen vår tydelig for oss selv og andre. Vi er rådgivere, de politiske myndighetene fatter beslutningene. Det er enkelt så lenge FHI og de politiske myndighetene er enige, men det er vi ikke alltid. Da vaksinene kom i fjor vår sa både statsministeren og helseministeren at vaksinene reddet liv og at det var en solidarisk handling å vaksinere seg. Vi er ikke uenige i det, men vi må også fortelle om bivirkningene og usikkerheten om virkningene på ulike virusvarianter. Det gjør at våre budskap kan bli mer kompliserte.
Trakk seg fra rektorjobben ved NTNU
Da NTNU skulle ansette ny rektor på tampen av 2019 hadde de til slutt tre søkere som stillingen sto mellom. Den ene søkeren var unntatt offentligheten, og i NRK-journalist Lilla Sølhusviks bok om Stoltenberg, bekreftet Stoltenberg selv at hun var denne kandidaten.
— Det er en fantastisk jobb, som jeg i utgangspunktet hadde lyst på, sier Stoltenberg i dag.
FHI-direktøren valgte å trekke sin søknad rett før styret skulle ta sin avgjørelse.
— For det første hadde jeg ingen motivasjon for å slutte i min nåværende jobb, og for det andre var det personlige grunner. Det ble til slutt avgjørende. Jeg ønsket å flytte til Trondheim og hadde ikke lyst til å pendle. Det ble vanskelig for mannen min i hans jobb. Og det var en sjanse for at jeg kunne bli bestemor i løpet av disse årene, og det ble jeg også like etterpå.
— Til slutt konkluderte jeg med at det vil jeg ikke. Skal jeg være i den jobben, ville jeg ha mitt liv der. Jeg ønsket ikke å være en som stakk innom og dro igjen.
Som å dra fra ektemannen
Stoltenberg sitt navn har dukket opp flere ganger som en aktuell kandidat til topplederjobber i sektoren. I 2016 var hun ønsket ved Karolinska Institutet i Sverige. Året etter ønsket søkerkomiteen ved Universitetet i Oslo å ha henne som rektorkandidat. Da Forskningsrådet skulle ansette ny administrerende direktør i 2020 snakket Khrono med flere som mente at FHI-direktøren ville være en sterk kandidat.
— Jeg har aldri tatt initiativ til dette selv, og har egentlig ikke ønsket meg en annen jobb i tiden jeg har vært direktør for FHI. Hva angår Universitetet i Oslo-jobben, ble det ganske fort klart for meg at betingelsene gjorde det umulig, sier Stoltenberg.
Som kjent er Universitetet i Oslo én av utdanningsinstitusjonene som fortsatt velger sin rektor.
— Hvis jeg stilte til valg, måtte jeg si til min egen organisasjon at jeg trengte tre måneders permisjon for å stille til valg for å bli leder et annet sted. Men hvis jeg tapte, ville jeg gjerne komme tilbake. Jeg følte at det ble omtrent som å si til ektemannen min at jeg har funnet en annen som jeg er litt interessert i. Jeg vet ikke om han egentlig er interessert i meg, men jeg vil gjerne teste det ut i noen måneder. Hvis han er det, kommer jeg ikke tilbake. Hvis han ikke er det, da vil jeg gjerne komme tilbake og alt vil være som før, sier Stoltenberg, og ler.
— Jeg har vært så fornøyd med jobben min at dette har ikke vært spesielt viktig for min del, men jeg er jo genuint interessert i universitet- og høgskolesektoren. Det er en fantastisk sektor når man er interessert i at forskning skal få en viktigere rolle i samfunnet enn det den har. Forskningen har ofte en opphøyd rolle, men en rolle som er litt for mye på siden etter min mening. Da er det å tenke på fremtiden til universitet- og høgskolesektoren spennende.
