Debatt ● helene ingierd
Forskningsetikken er ikke en bremsekloss
— Nytteverdien av forskning som kan bidra til at koronatiltakene faktisk virker, vil kunne være stor. Men selv i en slik situasjon, kan det være gode grunner for å begrense forskning av hensyn til enkeltindivider.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vi lever med koronatiltak tett på oss hver dag, tiltak som er satt i gang for å håndtere pandemien, men som også har betydelige og negative konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. Det går ikke en dag uten at disse tiltakene begrunnes og forsvares med at de er basert på faglige råd.
Derfor var det oppsiktsvekkende da FHI-direktør Camilla Stoltenberg på tampen av 2021 i VG uttalte at vi mangler kunnskap om virkningen av mange av tiltakene. Et velfungerende demokratisk samfunn er tuftet på forskning som kilde til pålitelig kunnskap og politikkutforming.
I situasjoner der det innføres politiske tiltak som ikke er kunnskapsbaserte, vil mange dermed, i tråd med Stoltenberg, mene at dette er uakseptabelt og at mangelen på kunnskap er uetisk. Dette har også vært tema for en rekke artikler og innlegg i Khrono den siste tiden.
Etikken er på samme tid i flere sammenhenger listet opp som et av flere forhold som bremser forskning. I nevnte intervju uttaler Stoltenberg at «…mange oppfatter det som uetisk å gjennomføre forskning på disse tiltakene», samtidig som det pekes på juridiske, organisatoriske og andre forhold som forsinker kunnskapsutvikling.
Men det er behov for å nyansere bildet som tegnes av forskningsetikken som en bremsekloss. For det første skal forskningsetikken sikre pålitelig og etterprøvbar forskning, og etikken er dermed en grunnleggende forutsetning for kvalitet i forskning. For det andre er samfunnsnytte også et viktig forskningsetisk hensyn. For eksempel heter i det i Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi at: «Forskere og forskningsinstitusjoner skal bidra til en felles kollektiv kunnskapsbygging og til å løse store utfordringer som verdenssamfunnet står overfor.»
Enhver grundig forskningsetisk vurdering må samtidig omfatte en avveiing av forskningens antatte nytteverdi på den ene siden, og forskningens mulige risiko for skade på den andre siden. Nytteverdien av forskning som kan bidra til at koronatiltakene faktisk virker, vil kunne være stor. Men selv i en slik situasjon, kan det være gode grunner for å begrense forskning av hensyn til enkeltindivider.
Mange av de forskningsetiske normene er utviklet med et grelt historisk bakteppe der man antok at forskningen ville være til nytte for befolkningen og samfunnet, men der forskningsdeltakere på ingen måte deltok frivillig og forskningsdeltakelsen i praksis betydde alvorlig skade og i noen tilfeller død. Slik vokste blant annet krav om informert samtykke frem som forskningsetisk norm, og kravet er nå blitt en klar hovedregel i forskning med mennesker, slik det er formulert i nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer.
Grunnleggende sett handler det om å anerkjenne respekt for enkeltmennesker, og sikre den enkeltes frihet og selvbestemmelse. Dersom ulempene for den enkelte anses som betydelige, er dermed det vanskelig å forsvare forskning uten samtykke forskningsetisk sett. I så fall vil vi ha uetisk kunnskap – kunnskap som er fremkommet på uetisk vis.
Selv om loven og etikken ofte går hånd i hånd, er det ikke nødvendigvis slik. I Norge har vi en egen helseforskningslov som regulerer forskning innen medisin og helsefag, i tillegg til andre lover som også regulerer forskning. Enkelte vil mene at vi bør tillate unntak fra kravet om informert samtykke i flere tilfeller enn det loven legger opp til, eller at forskningsdeltakere bør kunne samtykke til forskning selv der deltakelse innebærer risiko for skade, slik for eksempel noen covid-19-studier vil kunne gjøre.
Andre vil vektlegge at det forskningsetiske samtykket omfatter mer enn kravene i personvernlovverket, slik det for eksempel er formulert i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora. Hvor grensene mellom juss og etikk, og etisk og uetisk forskning går, bør det være en levende debatt om.
Dersom det av ulike grunner ikke foreligger forskningsbasert kunnskap på et område, for eksempel fordi konklusjonen er at det er uetisk å gjennomføre et forskningsprosjekt, er det imidlertid vesentlig å være åpen om dette. Det er helt grunnleggende for vår tillit til forskning og for tilliten til de politiske tiltakene som initieres.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Reagerer på upresis tallbruk om læreropptak
Topptidsskrift granskes etter påstander om fusk. Har mer enn 1000 norske artikler
Én av tre britiske studenter frykter universitetskonkurs
Norge trenger svenske forskningstilstander
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Ansettelsessaken i Bergen: En faglig tautrekking
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet