— Jeg tror det kan være en fordel å ha noen år i arbeidslivet når man skal ta doktorgrad

Doktorgraden handler om produksjon av naturis.

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

FAKTA

Eyvind Bagle (56)

• Har levert avhandlingen «Nature’s Factory: A case study of Norwegian natural ice exports in the era of industrialization, 1840-1920».
• Disputerte ved Universitetet i Sørøst-Norge 26. mai

— Jeg jobber ved Norsk maritimt museum. Her har historiker Per Norseng samlet element til et forskningsprosjekt om internasjonal ishandel. Det ble søkt midler fra Forskningsrådet til et tverrfaglig internasjonalt forskningsprosjekt, og i 2018 fikk prosjektet «The Last Ice Age: The trade in natural ice as an agent of modernization and economic integration in the nineteenth and early twentieth centuries» midler. Her var det penger til flere stipendiater og en postdok. Mitt prosjekt var å undersøke produksjonen av naturis som en industriell aktivitet.

— Kan du presentere prosjektet ditt i korte trekk?

— I andre halvdel av 1800-tallet var Norge en stor eksportør av naturis. Det kan høres eksotisk og rart ut i dag, men helt inn på 1900-tallet var dette en maritim næring. Jeg har sett nærmere på områdene rundt Skagerak og Oslofjorden. Tiden med naturiseksport var en tid med større endringsprosesser både sosialt og økonomisk, og jeg har sett på både kunnskapen om og teknologien knyttet til denne eksporten.

— Hva finner du?

— Isblokkene som ble eksportert veide ofte opp mot 150 kilo. De ble hentet fra vann, og noen steder ble det også laget egne dammer man kunne ta is ut fra. Så ble blokkene fraktet til skip, som tok dem til Europa. Isen skulle brukes både i restauranter og slakteri, og den kunne også brukes til å lage iskrem og sorbé. Isproduksjonen gikk over flere tiår, og ble gjerne sett i gang av handelsfolk. Men teknologien som ble brukt var relativt håndterbar, og produksjonen var desentralisert. Det var mange bondeentreprenører som ble delaktige.

— Iseksporten skjedde i den samme perioden som da den norske økonomien ble industrialisert, med blant annet tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Jeg finner at for iseksporten var den nye telegrafkommunikasjonen svært viktig. Det fantes noe som ble kalt «commercial codes», med koder der enkeltord betød en hel setning. Slike koder ble brukt for å avtale akkurat når isen skulle sendes, og kunne også brukes til å omdirigere skip. Selve transporten tok ofte en ukes tid, og man regnet inn at om lag fem til ti prosent av isen kom til å smelte undervegs. Men mot slutten av 1800-tallet kom kunnskapen om at det kunne være bakterier i vann som kunne gjøre folk syke. Da gikk det mot slutten for norsk iseksport, og under 1. verdenskrig ble det helt slutt.

— Hva har vært det mest krevende med doktorgradsperioden?

— Pandemien var krevende. Jeg hadde tenkt å reise, og følge isen på dens ferd — selv om det er mulig at det hadde blitt en for vid problemstilling. Jeg tror det kan være en fordel å ha noen år i arbeidslivet når man skal ta doktorgrad. Da er man sulten på å få fordype seg og legger kanskje mer vekt på gleden i arbeidet. Jeg har også voksne barn og en raus arbeidsgiver, som gav meg permisjon i tre år.

— Har du angret på at du gikk i gang med dette?

— Nei, jeg har ikke angret. Men jeg kom ikke helt i mål til normert tid, det tok litt over 4,5 år før jeg disputerte. Så jeg har vært i vanlig arbeid igjen i halvannet år nå. Jeg hadde ikke kommet i mål dersom jeg ikke hadde fått støtte fra min kone Liv, samt mulighet til å reise på hytta og skrive. Dersom jeg angrer på noe, er det at jeg ikke tok doktorgrad før! Men, jeg tok hovedfag som småbarnsfar, og vet litt om hvor krevende forskerlivet kan være å kombinere med den tilværelsen. Dessuten var det nå muligheten kom.

— Hva skal du bruke doktorgraden til videre?

— Jeg trives veldig godt med å arbeide på museum. Nå skal jeg drive med konserverings- og utstillingsarbeid på museet, og i tillegg sitter jeg i redaksjonen til det nye tidsskriftet Maritime perspektiver. Jeg har også et par prosjekt på beddingen, og har et mål om kunne videreutvikle avhandlingen til en populærhistorisk bok.