Debatt
Ja til arbeidsrelevans. Nei til politisk hestehandel.
Løsningen er at Ap og Sp endrer formuleringen på sitt forslag slik at det er rom for en grundig vurdering i samarbeid med sektoren. Det er ingen skam å snu.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I Khrono 25.05 skriver rektor Petter Aasen, Berit Rokne, Kathrine Skretting og Curt Rice at det ikke er urimelig av myndighetene å stille krav til arbeidsrelevans. Det er jeg helt enig i, og det gjør vi delvis allerede.
Når regjeringen i går for eksempel opprettet 4000 flere studieplasser, så ble det rettet inn mot fagområder der vi har særlig behov for økt kompetanse, herunder helse- og sosialfag, lærerutdanningene, teknologi, naturfagvitenskap og matematikk. Fremover må vi nok i enda større grad stille krav om at studietilbudet er fleksibelt og arbeidsrelevant.
Regjeringen er i gang med en helhetlig gjennomgang av styringen i sektoren, og skal vi lykkes med å rigge utdanningssystemet for livslang læring mener Høyre finansieringssystemet bør endres.
Men denne endringen bør skje etter en grundig prosess, i samarbeid med UH-sektoren. Den bør ikke skje som et resultat av en politisk hestehandel på et bakrom på Stortinget, slik Ap, Frp og Sp er i ferd med å gjøre nå.
Arbeidslivet og kompetansebehovet endrer seg raskt. De raske endringene gjør at vi må innrette utdanningssystemet på en annen måte enn i dag. Utdanningstilbudene må kunne tilpasses både den enkeltes livssituasjon og raskt skiftende behov i samfunnet.
Regjeringens kompetansereform inneholder derfor tiltak på tre forskjellige områder. For det første er det behov for tiltak som stimulerer den enkelte og virksomhetene til å etterspørre og investere i kompetanseutvikling. For det andre må utdanningssystemet være åpent for livslang læring og ha mulighet til å tilby fleksible videreutdanninger. For det tredje må det være gode koblinger mellom dem som tilbyr kompetanseutvikling, og dem som etterspør.
Det hjelper ikke at politikere snakker om viktigheten av livslang læring som en del av samfunnsoppdraget til UH-sektoren dersom vi ikke er villig til å kritisk gjennomgå incentivene i sektoren, også finansieringssystemet.
Dette er regjeringen i gang med, både i forbindelse med gjennomgangen av styringen av UH-sektoren og i den varslede stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans. En løsning kan for eksempel være å koble finansiering tydeligere sammen med utviklingsavtalene, slik artikkelforfatterne foreslår.
Nei, de velger å forhåndskonkludere på tre av faktorene som skal være en del av finansieringssystemet, uten at de evner å svare på hvordan relevans skal måles eller hvilke konsekvenser endringen vil ha for sektoren. Det er ikke verdig et selverklært styringsparti.
Mathilde Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Høyre
Alle er forberedt på at slike endringer vil kunne skape uro og vekke debatt. Men jeg tror også de aller fleste foretrekker at politikere vedtar endringene i finansieringssystemet etter debatten, og ikke før, slik Ap, Sp og Frp gjør nå.
Rice, Skretting, Aasen og Rokne skriver at de forstår Arbeiderpartiets argumentasjon slik at deres hovedpoeng er at det trengs en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet. Jeg mener det er en styrke å prøve å tolke hverandre i best mulig mening. Men når det kommer til vedtak som skal fattes på Stortinget, er det setningene i vedtaket som betyr noe – ikke politikernes forsøk på å tåkelegge hva de har blitt med på når de møter motbør i et debattstudio.
AP, Sp og Frp er enige om at regjeringen skal legge frem et forslag til nytt finansieringssystem: «Incentiver/faktorer i forslaget til nytt finansieringssystem skal være relevant arbeid etter endt studie (…)»
Flertallet skriver ikke at arbeidsrelevans skal omtales i et nytt finansieringssystemet.
De skriver heller ikke at «relevant arbeid etter endt studie» kan være en faktor som regjeringen bør vurdere etter en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet.
Nei, de velger å forhåndskonkludere på tre av faktorene som skal være en del av finansieringssystemet, uten at de evner å svare på hvordan relevans skal måles eller hvilke konsekvenser endringen vil ha for sektoren. Det er ikke verdig et selverklært styringsparti.
I motsetning til jusstudenter, lærerstudenter og medisinstudenter, kan det være vanskelig å vite hva som er relevant jobb for en kjemiker eller biolog. I følge NIFUs kandidatundersøkelse fra 2019 er det samfunnsvitere, realister, økonomer og humanister som selvrapporterer størst mistilpasning mellom studier og arbeid.
Fellesnevneren mellom disse studieretningene er at det er brede fag innen naturvitenskapen, samfunnsvitenskapen eller humaniora. Selv om de ikke utdanner studentene inn i et spesifikt yrke, kan det imidlertid være studier som gir studentene et sett med ferdigheter som gjør dem rustet til å håndtere et arbeidsliv under stadig endring. Et moderne arbeidsliv krever et mangfold av kunnskap og kompetanse.
Jeg forstår godt at artikkelforfatterne synes det er «vanskelig å oppfatte myndighetenes interesse for arbeidslivsrelevans som urimelig.» Fordi, det er ikke det. Det er imidlertid urimelig å vedta hvilke faktorer som skal være en del av et finansieringssystem før man har snakket med sektoren. Også Rice, Skretting, Aasen og Rokne erkjenner i sin kronikk at arbeidslivsrelevans kan være en problematisk indikator.
Heldigvis kan dette løses. Løsningen er at Ap og Sp endrer formuleringen på sitt forslag slik at det er rom for en grundig vurdering i samarbeid med UH-sektoren.
Dersom de gjør det, kan vi forhåpentligvis gi sektoren ro til å ha en god diskusjon om hvordan arbeidslivrelevans i framtiden skal følges opp og vektes i statlig styring. Det er ingen skam å snu.
