Debatt ● Jørgen Lund
Internasjonalt innhogg
Cecilie Helletveits betimelige problematiseringer rundt internasjonalisering, er for viktig til å ende som en mini-sensasjon i rikspressen om rektoren Curt Rice som først krevde og så beklaget scenenekt, mener Jørgen Lund.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Cecilie Hellestveit har svært betimelig problematisert en av konsekvensene av «internasjonalisering» i akademia, nemlig konkrete vanskeligheter der en stigende andel ansatte fra utlandet går på bekostning av nødvendig nærhet mellom universitetet og det norske samfunnet. Saken er for viktig til å ende som en mini-sensasjon i rikspressen om rektoren Curt Rice som først krevde og så beklaget scenenekt.
At utenlandske forskere kan «ta med seg nye perspektiver inn» som «utfordrer vedtatte sannheter», kan det knapt herske uenighet om. Men nye problemer i særlig deler av akademia som er ekstra forpliktet på det norske samfunnet, avslører også dette som floskler fra styringsspråket som dekker over rent automatiske utslag av en politisk introdusert vrangforestilling som er implementert som styringsteknikk på feltet vårt: At vitenskapen er en globalt konvertibel og kommensurabel valuta som for eksempel skal gjøre ansettelsessaker til et «amerikansk uttak» av en og samme bunkemåling, uansett hvor på kloden arbeidsplassen ligger.
Vitenskapen har selvfølgelig alltid krysset grenser, men her står vi overfor noe som en nyliberalt drevet politikk har intervenert med i akademia de siste tiårene.
Jørgen Lund, førstelektor
Det som mange med Hellestveit nå ser, er hvordan «internasjonalisering» har begynt å gjøre manifeste innhogg i andre, historisk velfunderte og etter min mening umistelige rasjonaliteter i det akademiske. Viktigst og mest overordnet er å ta inn over seg at dette setter seg gjennom uten at det egentlig er blitt bevisst diskutert eller vedtatt at for eksempel landets egen tenkning om folkerett er blitt mindre viktig for akademia, eller for den saks skyld at en intellektuell skriftkultur på morsmål er noe vi ikke lenger behøver.
Å forsøke og finte ut en kritisk gjennomgang av slike utviklinger ved å foregi at saken dreier seg om «anerkjennelse» eller ikke av såkalt internasjonale kolleger på norske arbeidsplasser – slik ikke bare Curt Rice har forsøkt å gjøre – er knapt ansvarlig. «Vedtatte sannheter» fins det å utfordre på hjemmebane bare i den grad det her fremdeles vedtas noe som helst.
Det er som å benekte høstens ankomst i oktober at Norges innordning under «internasjonale» telleregimer diskret setter en ny akademisk karakter gjennom - også blant folk med norsk bakgrunn – mer orientert etter poengskalaer i abstrakte og lukkede systemer enn etter dialog med samfunnet omkring seg. Saken dreier seg om konsekvensene av en politisk drevet og systemisk undergraving av hele ideen fra opplysningstiden om universitetskulturer grunnet og jordet i folks virkelighet og språkpraksis.
