Debatt ● magnus stray vyrje
Instituttforskerne risikerer å bli akademiske leilendinger
Hvorfor skal instituttforskerne måtte forholde seg til helt andre opphavsrettigheter enn sine kollegaer innenfor universitets- og høyskolesektoren?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Flere norske forskningsinstitutter innfører nå en ny type IPR-vilkår (retningslinjer for immatrielle rettigheter, red.anm) i sine arbeidsavtaler. Vilkårene, som er generelle, medfører at instituttene overføres samtlige rettigheter til forskernes arbeider.
Av rettigheter som overføres, er blant annet retten til å bestemme om, når, hvor og på hvilken måte arbeidene skal publiseres. Det finnes også eksempler på at vilkårene forsøker å begrense forskernes rett til å arbeide videre med egen kunnskap (knowhow).
Etter som instituttene ikke kan diktere nye vilkår i eksisterende arbeidsavtaler, er det i første rekke søkere til nye stillinger som må forholde seg til det nye regimet. Søkere som reserverer seg, blir ikke ansatt.
Mens den akademiske friheten er lovfestet innenfor universitets- og høyskolesektoren, følger den av ulovfestet rett innenfor instituttsektoren.
Magnus Stray Vyrje, advokat
Forskere som ikke aksepterer at de nye vilkårene tas med som vedlegg til den arbeidsavtale de allerede har inngått, risikerer arbeidsgivers misbilligelse. De nye vilkårene kommer derfor til å gripe om seg. Om få år, kan store deler av instituttsektoren være omfattet.
De nye IPR-vilkårene fremstår umiddelbart som problematiske for forskernes akademiske frihet. Retten til å offentliggjøre resultater av egen forskning er en frihet som instituttene ikke kan ta fra sine ansatte forskere. Den akademiske friheten er en frihet som forskerne har og må ha.
Mens den akademiske friheten er lovfestet innenfor universitets- og høyskolesektoren, følger den av ulovfestet rett innenfor instituttsektoren. Men den akademiske friheten inngår også her som en viktig del av forskningsetikken.
Ifølge gjeldende forskningsetiske retningslinjer for f.eks. naturvitenskap og teknologi, må også instituttene påse at forskningen holdes åpen og publiseres. Det samme følger av vilkårene for statlig grunnfinansiering.
Instituttene kan ikke bruke forskernes opphavsrett til å begrense deres akademiske frihet. Selv om instituttene får overført forskernes opphavsrett, beholder de sin akademiske frihet, herunder retten til å publisere resultatene av egen forskning.
Det er flere grunner til dette, blant annet at opphavsretten står tilbake for forskernes ytringsfrihet og akademiske frihet. Den opphavsrett som instituttene får overført, omfatter heller ikke det åndsverkene inneholder av funn og resultater.
Det som opphavsretten beskytter, er bare selve måten som forskerne velger å presentere resultatene av egen forskning på, f.eks. via rapporter, artikler og foredrag. Rettighetene til slike frembringelser oppstår alltid hos den eller de som konkret skaper (formgir) verket.
Dersom forskerens arbeidsgiver skal råde over verket, forutsettes det en rettighetsovergang. En slik begrenset overgang følger automatisk av opphavsrettens ulovfestede arbeidsgiverregel.
Med mindre annet avtales, oppnår arbeidsgiver den rett til å råde over arbeidstakers åndsverk som er rimelig og nødvendig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer. Man kan derfor spørre om instituttene har behov for den altomfattende rettighetsovergang som de nye IPR-vilkårene medfører.
Utgangspunktet er innenfor universitets- og høyskolesektoren at arbeidsgiverregelen ikke får anvendelse for ansatte forskere. Det er derfor forståelig at instituttene ønsker å avtaleregulere råderetten over forskernes åndsverk.
Men reguleringen kunne vært gjort ved å legge til grunn prinsippene i arbeidsgiverregelen. Det er ingen grunn til å frata forskerne mer opphavsrett enn det instituttet i det enkelte tilfelle har behov for.
Reglene om akademisk frihet og opphavsrett har hittil utgjort et velfungerende rammeverk for den norske forskningen. Ved at regelverket vekter forskernes interesser mot institusjonens og samfunnets, har forskningen forblitt åpen.
Dette gjelder selv om publiseringeretten har blitt problematisert av oppdragsgivere som ønsker å utsette offentliggjøringen. Man har i det enkelt tilfelle funnet praktikable løsninger ved å inngå balanserte avtaler.
De nye IPR-vilkårene endrer alt. Det meste av opphavsretten overføres her til instituttene, som deretter råder suverent over forskernes åndsverk. Begrunnelsen er økonomisk. Etter som instituttene finansierer deler av virksomheten via oppdragsforskning, ønsker de å sikre seg størst mulig råderett over de resultater og verk som forskerne frembringer.
Morgendagens instituttforskning kan ikke skje under et regime hvoretter instituttene og deres oppdragsgivere bestemmer om, når, hvor og på hvilken måte forskernes åndsverk skal publiseres. Dette gjelder også fordi en slik løsning lett griper inn i den akademiske friheten. Det er ikke alltid like enkelt å skille resultatene av forskningen fra de formuleringer som formidler resultatene.
De nye IPR-vilkårene er også problematiske for instituttforskernes forfatterrettigheter. Når instituttene og deres oppdragsgivere overføres opphavsretten, kan de gjøre hva de vil med åndsverkene, herunder redigere og endre verkene, overlate til andre å arbeide videre med verkene og så videre.
Det eneste som blir igjen av forskernes opphavsrett, er retten til å bli navngitt i forbindelse med eventuell publisering samt retten til å motsette seg verksbruk som er krenkende. Sistnevnte er nemlig ideelle rettigheter som åndsverkloven ikke tillater at instituttforskerne gir (generelt) fra seg.
De nye IPR-vilkårene gjør instituttforskerne til akademiske leilendinger. For ikke å gjøre inngrep i arbeidsgivers rettigheter (selvplagiat), tvinges de til å innhente samtykke før de publiserer artikler og holder foredrag. Dette gjelder også etter at de går over i annet arbeid.
Råderetten over egne åndsverk, ferdige som uferdige, har de uansett gitt fra seg. Dersom forskerne også må avstå fra å trekke veksler på opparbeidet kunnskap (knowhow), medfører de nye vilkårene en form for yrkesforbud.
Spørsmålet som oppstår, er hvorfor instituttforskerne må forholde seg til helt andre IPR-vilkår enn sine kollegaer innenfor universitets- og høyskolesektoren. Her har arbeidsgivers respekt for forskernes akademiske frihet og opphavsrett hittil vært en annen.
Les også:
Følg flere debatt i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa
Det trengs en framtidsrettet politikk for profesjonsutdanningene
UiO undergraver medisinsk forskning på norsk
Halvparten av Kristins informanter i doktorgraden sluttet i skolen
Elisabeth og UiO har samlet inn over 400 datamaskiner til ukrainske skolebarn
Mest lest
Reaksjoner etter Kjerkol-avgangen: — Ren sleiphet
Vurderte Kjerkols oppgave og kom til en annen konklusjon enn nemnda
Takk og farvel, masteroppgaven
Tekstlikhet, plagiat, fusk — samme sak?
I Kjerkol-sakens kjølvann