Plan S: Dessverre ingen «misforståelse» at forskere må gi fra seg rettigheter

«Vi vil gjerne oppklare noen misforståelser som ser ut til å eksistere rundt den nye versjonen av Plan S om åpen tilgang», skrev Katrine Weisteen Bjerde og Nina Karlstrøm fra Unit i et debattinnlegg i Khrono i juni. En av disse «misforståelsene» er ifølge de to at forskerne gir fra seg rettigheter i overgangen til åpne lisenser.

«Med en åpen lisens tillater man at andre bruker og deler artikkelen, mens opphavsretten fortsatt ligger hos forskeren», skriver de, og viser til at over to millioner artikler er publisert med den helt åpne lisensen CC-BY, mens «bare» 630.000 er registrert med den mer restriktive lisensen CC-BY-NC-ND. En lisens det for øvrig åpnes for i avtalen som Unit selv nylig forhandlet fram med forlaget Elsevier.

Man skal ikke kimse av at så mange som hver fjerde forsker allerede i dag velger den mest restriktive lisensen. Et valg forskeren nå står i fare for å miste.

For det er dessverre ingen «misforståelse» at forskere gir fra seg rettigheter ved overgangen til lisenser som CC-BY, som Plan S bygger på. CC BY-lisensen lar andre distribuere, endre, remikse og bygge videre på verket, også for kommersielle formål, så lenge de navngir opphavspersonen. Da er opphavsretten, slik vi er vant med den fra norsk lovgivning, i realiteten verdiløs.

Den norske opphavsretten gir opphaver enerett til å råde over åndsverket ved å «fremstille varige eller midlertidige eksemplarer av åndsverket, uavhengig av på hvilken måte og i hvilken form dette skjer». En CC-lisens uten mulighet for å reservere seg mot fri videre kommersiell gjenbruk, tvinger opphavere til å oppgi denne eneretten som de ellers er sikret av norsk lov.

Det er denne rettigheten artikkelforfattere så langt gjerne har overdratt til et forlag å forvalte. Det er ikke opphavsretten som sådan, men retten til å publisere artikkelen i et avtalt format («kopiretten») som overdras. Problemet med dette har vært at forfatteren ikke kan distribuere eller publisere artikkelen igjen uten avtale med forlaget, og at artikkelen blir låst til sitt format. Forlaget har imidlertid normalt ingen rett til å utnytte verket kommersielt på annet vis.

Når en forsker publiserer en artikkel med åpen tilgang, er det fordi hun vil dele sin kunnskap med alle, uten kostnader for bibliotek eller bruker. Men at brukeren så skal kunne endre på verket som han vil og utnytte det kommersielt, uten noen avtale med forskeren, er noe ganske annet.

Det er selvfølgelig også problematisk fra et forskningsetisk perspektiv om en opphavsperson blir navngitt og knyttet til omarbeidede produkter hun ikke vil vedkjenne seg. At Unit ikke ser noe av dette som problematisk, og kaller det hele en «misforståelse», tyder på manglende forståelse for akademisk frihet og forskernes rettigheter.

Når vi skal lage framtidens løsninger, må vi være mer ambisiøse på forskernes vegne. Heldigvis finnes det bedre alternativer. Lisensen CC-BY-NC-ND reserverer seg mot videre bruk av kommersielle aktører, samtidig som den ikke åpner for bearbeidelse (derivater) av det opprinnelige forskningsarbeidet.

Den er også mer i tråd med lisensen som er benyttet i de nasjonale retningslinjene. At «bare» 630.000 artikler er underlagt denne lisensen i dag, er ikke et argument for å benytte et dårligere alternativ. Ambisjonen må jo være at forskningen skal være åpen – uten å gå på bekostning av opphavsrett og akademisk frihet.

Forskerforbundet imøteser utredningen om bruken av Creative Commons og norsk opphavsrett, som vi håper blir grundig og bygger på store ambisjoner – både for tilgangen til forskning og for forskernes rettigheter.

Les også: Khronos samlesider om Plan S og åpen publisering