Åpen publisering
Kravet om åpen publisering av forskning var knapt på plass... Så kom kalddusjen
Nådeløs beskjed om du vil publisere i tidsskrift uten avtale med NTNU: — Da må du betale selv.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Brussel (Khrono): Det var knapt blitt et nytt år før forskerne ved NTNU fikk den sure beskjeden. Fra og med januar vil det ikke være mulig å søke midler fra det såkalte publiseringsfondet, som gir støtte til åpen publisering.
Symbolsk nok skjer det samtidig som Plan S trer i kraft, med krav om at all forskning med finansisering fra aktørene bak Coalition S, inkludert både Norges Forskningsråd og EU, må publiseres med åpen tilgang.
FAKTA
Plan S
- Noregs forskingsråd har gått saman med EU-kommisjonen, det europeiske forskingsrådet ERC og finansiørar av forsking i heile Europa om å krevje at alle artiklar frå forskinga dei finansierer skal publiserast med open tilgang (Open Access). Dette er Plan S.
- Frå 1. januar 2021 må alle som inngår kontrakt om finansiering med Forskingsrådet forplikte seg til å publisere arbeida sine i opne tidsskrift, og dei vil ikkje lenger kunne gi frå seg opphavsrett.
- I fleire tiår har publisering av forsking vore basert på ein kommersiell modell der forlaga har kravd opphavsrett til publiserte forskingsartiklar, som ofte har vore eksklusivt tilgjengelege mot svært høge abonnementsprisar. Deltakarane i Plan S har som uttalt mål å bryte publiseringsmonopolet.
- I 2019 forhandla og signerte Unit, etter fullmakt frå Universitets- og høgskolerådet, nye avtalar med dei fire største tidsskriftforlaga som har fleire tusen tidsskrift i katalogane sine. Springer Nature, Wiley, Taylor & Francis og Elsevier. Avtalane var såkalla overgangsavtalar på vegen mot heilt open tilgang.
- Det var eit krav frå Noreg at artiklar i tidsskrift skulle kunne publiserast ope i digitale arkiv, i tillegg til å bli publiserte i tidsskrifta. I dei fire avtalane med forlaga fekk Unit gjennom at dei forskingsinstitusjonane som var knytt til avtalane kan lese alle forlaga sine tidsskrift og i tillegg publisere ope, til ein og same pris.
I praksis betyr beskjeden fra NTNU at en forsker som vil publisere i et tidsskrift uten avtale med universitetet, må bla opp av egen lomme, få støtte fra fakultetet eller finne seg et annet tidsskrift.
— Det er beklagelig, vedgår biblioteksjef Rune Brandshaug ved NTNU overfor Khrono.
Så hvordan kunne det skje?
Må dekke opp for 2020
En rekke norske universiteter har slike publiseringsfond. Ved NTNU kom fondet på plass i 2013, med en årlig pott på én million kroner forskerne kunne søke på for å dekke publiseringsavgifter (APC) hos forlagene. Det skulle etter planen vare bare tre år, men er blitt forlenget fra år til år, med samme beløp i potten.
— Til å begynne med var det lite utbetaling der, men det har økt betydelig de siste årene, sier Brandshaug.
Han forteller at det de siste årene er blitt innvilget søknader på litt over seks millioner kroner. På toppen av den ene millionen fra fondet kommer penger fra Stim-OA, en støtteordning der Forskningsrådet dekker inntil femti prosent av det universitetet har betalt, for å stimulere til åpen publisering.
— Litteraturbudsjettene blir trangere og trangere på universitetene, det gjelder ikke bare i Trondheim, men for alle universitetsbibliotekene. For 2021 har ikke vi rom til å dele ut støtte ut over den ene millionen som kommer inn, sier han.
Problemet er at de heller ikke kan dele ut denne ene millionen.
— Det er sånn med publiseringsutgifter at når du gir tilsagn ett år, så vil regningen komme året etter. Det betyr at også i 2021 har NTNU et publiseringsfond på en millioner kroner, men den millionen må vi bruke på å dekke det vi ga tilsagn på for de som søkte i 2020, sier Brandshaug.
Kraftige reaksjoner ved NTNU
Ifølge Universitetsavisa førte beskjeden om at folk kan glemme å søke midler fra publiseringsfondet, til kraftige diskusjoner på NTNUs intranett. Folk mener beskjeden burde ha kommet tidligere, og at det kan gi problemer for forskere som allerede har fått artikler godkjent for publisering.
Brandshaug sier de hadde håpet å unngå stengte kraner for publiseringsstøtte. Han forsvarer den seine beskjeden med budsjettprosessen ved universitetet.
— Vårt budsjett ble ikke endelig fastlagt før i midten av desember. Jeg hadde håpet på at dette kunne bli lagt innenfor den rammen vi hadde, men det rakk vi ikke å få til i 2021, sier han og legger til at saken skal opp på dekanmøter.
— Det er jo ganske symbolsk at dette kommer bare dager etter at Plan S trer i kraft...
— Jo, men du må huske at det vi har gitt av støtte til publiseringsavgifter, både gjennom vårt budsjett og gjennom publiseringsfondet, er bare en liten del av det fakultetene har brukt de siste årene. På NTNU bruker man bortimot ti millioner kroner i året til publiseringskostnader av ulik art. En støtteordning faller bort, noen har benyttet seg av den, andre har betalt direkte.
— Da må du betale selv
Brandshaug viser til at Norge fram mot sjøsettingen av Plan S har inngått en rekke såkalte «publiser og les»-avtaler, blant annet med de fire forlagsgigantene Elsevier, Springer Nature, Wiley og Taylor & Francis.
Du kan si det er litt urettferdighet her, men det har det vært tidligere også.
Rune Brandshaug
— Det skjer mye innenfor dette området i 2021, vi må ha en skikkelig gjennomgang nå, med en overgang fra at man betaler for tradisjonelle lisensavgifter, til at man betaler for å publisere. Dette har ikke vi eller de andre universitetsbibliotekene fått til gode ordninger for, sier Brandshaug, som selv sitter selv i et utvalg under Unit som ser på en modell for dette.
Ifølge Brandshaug har de inngått rundt 14 avtaler. Men hva om en forsker ved NTNU vil publisere i et tidsskrift som ikke er omfattet av noen av disse?
— Da må du betale selv, og du kan si det er litt urettferdighet her, men det har det vært tidligere også. Det er ikke alle som har søkt publiseringsfondet, mange har dekt disse kostnadene selv.
— Nå har du i tillegg Plan S-kravet hengende over deg...
— Jo men Plan S trer i kraft nå ved søknader om støtte, man begynner ikke å publisere før langt ut på året. Så det er ganske lenge før det slår inn. Jeg tror nok vi har fått på plass gode løsninger for dette før den tid.
Beregner kostnadene i sektoren
Brandshaug viser til at Forskningsrådet har forlenget støtteordningen Stim-OA fram til 2022 og sier planen har vært at publiseringsfondet skal vare like lenge.
— Et publiseringsfond er ikke en ønsket modell for finansiering av publiseringsavgifter, det var ment som en stimulering til åpen publisering.
Det må innføres nye finansieringsmodeller for å dekke publiseringsavgiftene, mener han.
Så hva skal skje med finansieringen av åpen publisering? Områdedirektør Kristin Danielsen i Forskningsrådet viser i en mail til Khrono til at en del av overgangen er å gå fra å betale for abonnementer til å betale for publiseringstjenester.
— Vi har gode internasjonale data på at det er mer enn nok penger i «systemet» til å få til denne overgangen. Men dersom overgangen drar ut i tid, kan det bety ekstra kostnader så lenge det fortsatt betales for abonnement, skriver hun og legger til at Stim-OA ble opprettet for å dekke økte kostnader i en overgangsperiode.
— Vårt hovedgrep er å dekke publiseringskostnader gjennom et generelt påslag til institusjonene når vi finansierer prosjekter, slik vi lenge har gjort for biliotekskostnader. Det jobbes nå med beregninger av kostnadene i sektoren, slik at vi kan gjøre dette mest mulig treffsikkert fremover, skriver hun videre.
Danielsen viser også til avtalene med blant annet de store forlagene og skriver at de «tror det er lurt om mest mulig av publiseringskostnadene håndteres gjennom kollektive avtaler og konsortier».
Vil ha over 100.000 norske kroner
Som Khrono har beskrevet tidligere, er det store forskjeller mellom publiseringsavgifter hos de ulike forlagene.
Noen ligger langt høyere enn andre. Blant annet ble det nylig kjent at Springer Nature vil kreve over 100.000 norske kroner for å publisere en artikkel i et av flere tidsskrifter hos forlaget.
