Hvorvidt jeg jobber eller har fri er jeg sjelden sikker på

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tidsbruksundersøkelser i forskning og høyere utdanning har stort sett alltid vist at de fleste av oss jobber mer enn normalarbeidsdagen. Normalt kompenseres ikke merarbeidet i form av overtid.

les også

Jobber mer og forsker mindre

Selv har jeg for eksempel i løpet av mine 13 år i min nåværende stilling undervist omtrent 4000 timer mer enn stillingsbeskrivelsen skulle tilsi, uten at jeg har noen forventning om å bli kompensert for dette hverken i form av tid eller penger. Det er sånn det er, og det var jeg fullstendig klar over da jeg ble tilsatt.

Det arter seg selvsagt litt annerledes hvis administrative rutiner og oppgaver står for en stadig større andel av arbeidsoppgavene. Det skaper ekstra frustrasjon fordi så mye av tiden går bort til ting som føles unødvendige. Ganske mange ekstra oppgaver av administrativ karakter er gradvis blitt flyttet over på vitenskapelig ansatte. Jeg klandrer ikke administrasjonen, for de er minst like mye ofre for de hodeløse ABE-kuttene som oss.

Derfor er det naturligvis både ønskelig og forståelig at både statsråden og Forskerforbundet ønsker en gjennomgang, hvor målet må være at arbeidsoppgavene skal la seg utføre innenfor normalarbeidstiden. Det må være mulig å utføre arbeidsoppgavene på 37,5 timer pr. uke.

Jeg tror likevel vi bør merke oss Ole Johnny Olsens refleksjoner her. Selv om det er ønskelig å «rydde opp», som både Forskerforbundet og statsråden kaller det, er det viktig å være oppmerksom på de utilsiktede og negative bivirkninger som kan følge av opprydningsprosessen.

For eksempel er det vanskelig å rydde opp uten at vi har presis kunnskap om faktisk arbeidstid. Egenrapportert tid kan utgjøre interessante data, men folk kan nok både under- og overvurdere sin egen arbeidstid. Det trenger ikke skyldes at de lyver, det henger mer sammen med at tidsmålinger i særlig uavhengige stillinger nødvendigvis er kronisk tvetydige.

Mye av det vi driver med unndrar seg i sitt vesen et tydelig skille mellom arbeid og fritid. Hvis det å «rydde opp» for eksempel skulle innebære et tydeligere krav om å skrive timer, ville jeg helt klart foretrekke min nåværende autonomi. Som Olsen sier, tendensen til å forstå det vi driver med stadig mer i lys av en lønnsarbeideridentitet, gjør at det tvetydige ved manges arbeidssituasjon går under radaren.

Hvorvidt jeg jobber eller har fri er jeg nemlig sjelden sikker på. I går kveld slappet jeg stort sett av, men tenkte likevel en hel del på hvordan jeg skal organisere siste del av et skriveprosjekt som forhåpentligvis nærmer seg avslutningsfasen. Jobbet jeg eller hadde jeg fri? Dagen i dag startet jeg i et NRK-studio i Trondheim, hvor jeg gjorde et kort intervju. Var jeg på jobb? Nå bruker jeg noen minutter på å skrive denne teksten, er det en del av jobben min?

les også:

Frykter for statusen «særlig uavhengig stilling»

Om jeg ferierer i Hellas eller Italia bruker jeg normalt minst en time om dagen på jobbrelatert e-post, burde jeg føre det opp som jobb? Lønnssystemet vårt gjør at jeg er pokka nødt til å føre opp fem ukers ferie hvert år. Jeg velger alltid fem vilkårlige sommeruker, for jeg klarer uansett ikke å definere det presist.

Det er rett og slett ikke noe skarpt og entydig skille mellom jobb og ikke-jobb. Å «rydde opp» kan derfor i verste fall utfordre statusen særlig uavhengig stilling. Den administrative byrden blir i så fall trolig enda større. Dessuten løser det jo ikke problemet:

Ingen kan uansett hindre andre i å bruke en og annen kveld til i hemmelighet å skrive noe som gjør dem bedre i stand til å konkurrere om stillinger og opprykk, om innsatsen er aldri så gratis.

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside