Frykter for statusen «særlig uavhengig stilling»

Bør akademikere jobbe etter de samme prinsippene som alle andre?

Leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, og forsknings- og høyere utdanningsminister, Ola Borten Moe, mener at utdanningsinstitusjonene må rydde opp etter at en undersøkelse viste at akademikere i snitt jobber 46 timer i uken.

Flere mener imidlertid dette er et feilspor, og frykter selve opprydningen kan føre til det som er verre.

Sosiologiprofessor Ole Johnny Olsen mener man har tapt kampen om autonomi og selvstyre den dagen man må reise kampen for ens rettigheter gjennom fagorganisasjoner — som lønnsarbeidere.

Førsteamanuensis ved NTNU, Arve Hjelseth, mener det viktigste er å verne om akademikeres stillingstype — særlig uavhengig stilling.

— Mye av det vi driver med unndrar seg i sitt vesen et tydelig skille mellom arbeid og fritid. Hvis det å «rydde opp» for eksempel skulle innebære et tydeligere krav om å skrive timer, ville jeg helt klart foretrekke min nåværende autonomi, skriver han i et innlegg i Khrono.

Særlig uavhengig stilling, som vitenskapelig ansatte har, er en stilling med «en tydelig og åpenbar selvstendighet eller uavhengighet i hvordan og til hvilken tid arbeidstakeren organiserer og gjennomfører arbeidsoppgavene sine. Arbeidstakeren må selv vurdere og avgjøre behovet for egen arbeidsinnsats og stå relativt fritt til å bestemme når arbeidet skal utføres».

les også:

Stusser over krav om normal­arbeidsuke for akademikere

Foretrekker friheten

Arve Hjelseth skriver i innlegget at han har undervist omtrent 4000 timer mer enn stillingsbeskrivelsen skulle tilsi i løpet av sine 13 år i sin nåværende stilling. Han har likevel ingen forventning om å bli kompensert for dette. «Det er sånn det er, og det var jeg fullstendig klar over da jeg ble tilsatt,» skriver han.

Hjelseth er enig med Forskerforbundet i at man bør være på vakt for at flere administrative oppgaver blir lagt over på de vitenskapelig ansatte, men han mener også det er viktig å være oppmerksom på de utilsiktede og negative bivirkninger som kan følge av opprydningsprosessen.

I verste fall kan dette utfordre statusen særlig uavhengig stilling.

— Den administrative byrden blir i så fall trolig enda større. Dessuten løser det jo ikke problemet: Ingen kan uansett hindre andre i å bruke en og annen kveld til i hemmelighet å skrive noe som gjør dem bedre i stand til å konkurrere om stillinger og opprykk, om innsatsen er aldri så gratis, skriver Hjelseth.

Krevende å være toppforsker

Professor emeritus ved Marinteknisk senter, NTNU, Torgeir Moan, er en av de mestpubliserende professorene i landet.

Han mener det må være mulig å ga et liv utenom som forsker.

— Ulike personer vil velge forskjellig her. Skal man bli best, må man — som i idretten — gjøre det som skal til, sier han til Khrono.

— Kan man bli toppforsker om man har en 37-timers uke?

— Nei, det tror jeg ikke, men det finnes kanskje unntak. Jeg vil forøvrig presisere at det bør være innholdet i artiklene og ikke antallet som skal være viktig. Men det er uansett krevende arbeid, sier han.

— Også tidkrevende?

— Ja, det er jo det. Men forutsetningene for å gjøre det godt er også helt annerledes hvis man er en del av et stort forskerteam og miljø.

Jobber selv langt over normalen

Leder av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, mener de som prøver å dra opp denne debatten kommer med en del premisser på tynt grunnlag.

— Jeg ser ingen motsetninger her. Som alle andre yrker må også forskeryrket ha det slik at man kan få gjort pålagte kjerneoppgavene sine innenfor normal arbeidstid, mens barnehage og SFO er åpen. Det skal også være plass til den unge generasjonen, sier Lind til Khrono.

Hun mener at dette ikke trenger å utfordre statusen særlig uavhengig stilling.

— Alle skal få forske så mye de vil og når de vil. Ingen kan legge seg opp i hva slags hobbyer folk har, så om noen vil forske på fritiden sin, skal de jo kunne gjøre det.

Lind erkjenner at det også kan være en fordel i den konkurransepregede, internasjonale forskerverdenen.

Selv har Lind aldri jobbet som normalt.

— Jeg er nå i en situasjon der jeg har tre jobber samtidig. Jeg er forsker og leder en forskergruppe som er eksternfinansiert, jeg er forbundsleder i Forskerforbundet og i tillegg leder jeg statsutvalget i Unio. Hver og en av disse er egentlig fulltidsjobber, så arbeidsdagen min går ikke helt rundt, men dette er et valg jeg har tatt, sier Lind.

Hun forteller at i forskerjobben sin har hun aldri hatt en normal arbeidsdag.

— Men det har vært viktig for meg å vite at det kan være mulig å løse pålagte kjerneoppgaver innenfor en normalarbeidsag med tanke på etablering av familie og det å være i den fasen.

les også:

Hvorvidt jeg jobber eller har fri er jeg sjelden sikker på