Debatt ● harald ¨åge sæthre

Hvorfor slutter så mange dyktige studenter?

Mange setter likhetstegn mellom frafall og drop out. Slik plasserer man ansvaret for frafall nærmest ensidig på studenten, skriver Harald Åge Sæthre.

En stor andel av studentene som slutter har gode faglige resultater fra videregående skole og gjør det godt på sine første eksamener i høyere utdanning, skriver Harald Åge Sæthre.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Harald Åge Sæthre
Harald Åge Sæthre
Seniorrådgiver for studenters suksess i Haas1.no

Ansatte i høyere utdanning ønsker virkelig at flere studenter skal trives, mestre og ja, lykkes med sine studier. Dette først og fremst for studentenes del, men også for fremtiden til faget og studiene man representerer.

I mindre grad bruker man det økonomiske argumentet med at det er mye midler å hente på bedre gjennomføring. Et stort flertall føler seg imidlertid maktesløse fordi de ikke ser at det er mulig å oppnå endringer, fordi de oppfatter at løsningene nærmest ensidig ligger hos studentene. Her tar svært mange feil!

En stor andel av de som slutter har gode faglige resultater fra videregående skole og gjør det godt på sine første eksamener i høyere utdanning.

Harald Åge Sæthre, seniorrådgiver for studenters suksess i Haas1.no

Det er mulig for universitets- og høgskolesektoren å tilrettelegge bedre, og slik bidra til at en større andel studenter lykkes. Mange setter likhetstegn mellom frafall og «drop out». Slik plasserer man ansvaret for frafall nærmest ensidig på studenten, noe flere også har gjort i Khrono den siste tiden.

Unio-leder Ragnhild Lied setter fingeren på studentenes manglende forutsetninger, Pål Veiden på studenter uten selvinnsikt - og Lars Gule slutter i protest mot for mange studenter som ikke burde vært tatt inn.

Selvfølgelig har Lied, Veiden og Gule mye rett. Det er en del studenter som ikke har de nødvendige forutsetninger, og noen har en merkelig forståelse av sin rolle som student. Men en stor andel av de som slutter har gode faglige resultater fra videregående skole og gjør det godt på sine første eksamener i høyere utdanning.

Undersøkelser blant nye studenter viser også at de fleste (75-85 prosent) hadde også tenkt å fullføre minst en bachelorgrad, men av disse velger likevel 25 - 40 prosent å slutte.

Når SSB så viser at 7 av 10 som faller fra aldri gjennomfører høyere utdanning får vi et bilde av enkeltpersoner som ikke strekker til, utdanningsinstitusjoner som sliter og et samfunn som ikke får besatt mange kompetansekrevende stillinger.

Når det oppfattes som en naturlov at så mange studenter skal slutte, oppfatter mange at løsningen blir å rekruttere flere og bedre studenter, og overbooke slik at man sitter igjen med et «riktig» antall studenter etter nyttår.

Teorien er at man da blir kvitt de faglig svake studentene og sitter igjen med de beste. Dette er altså feil. Når så mange akademisk egnede studenter slutter, er det mer korrekt å snakke om push out heller enn drop out.

Eller som en kommenterte på Facebook til Lied sitt innlegg: Hva med universitetene? Er de godt nok forberedt til å ta imot studentene?

Og en av de mest toneangivende forskerne på feltet Vincent Tinto sier: «Frivillig frafall skyldes i mye større grad det som skjer på universitetet etter oppstart enn det som har skjedd før de starter.»

(Med frivillig frafall mener Tinto studenter som selv velger å slutte, selv om de akademisk strekker til)

Og blant annet Tinto har gitt oss et godt faglig grunnlag for å kunne identifisere utfordringene, og et stort mangfold av tiltak har vært tatt i bruk ved mange universiteter og høgskoler rundt i verden. Mange av dem har gitt resultat. Mange universiteter kan vise til økt gjennomføring med et systematisk arbeid med å tilrettelegge for studentene.

Hovedutfordringen vi har i Norge er mangelen på innsikt blant ansatte i sektoren om mulighetene, hvilket gjør at man fortsetter i samme gamle spor og dytter ut studenter som kunne greid seg godt med bedre tilrettelegging.

Mange universiteter i Storbritannia har sett utfordringene Lied, Veiden og Gule skisserer med studentene, og de intervjuer derfor hver eneste student som har søkt opptak. Dette selvfølgelig for å finne frem til de faglig mest egnede, men også for å realitetsorientere søkerne i forhold til hva studiet faktisk innebærer og hva som forventes av studentene.

Ved universiteter i USA arrangerer man "orientation week" 1-2 måneder før semesterstart, hvor søkere og deres foreldre inviteres til et omfattende informasjonsopplegg om studiet og universitetet. Slike tiltak er ressurskrevende, men hva er alternativet? Det vi gjør i Norge? Full stopp i all informasjon til søkere etter 15. april og frem til 1. juli. En periode hvor vi endelig vet hvilke studier den enkelte søker vurderer, og hvor vi har en mulighet til å målrette informasjonen.

Men som Tinto sier, skjer den viktigste jobben etter at studentene har ankommet campus. Trivsel, mestring, motivasjon, identitet, lojalitet og ekstern påvirkning er noen viktige stikkord i dette arbeidet. Spesielt oppstarten vil være krevende for mange, ikke minst i forhold til det sosiale.

Opplegg som fungerer krever god informasjon og tilrettelegging. Å skape trygge sosiale relasjoner i gruppen der man skal lære er avgjørende for mange. Dette må skje uten alkohol, på dagtid i regi av lærestedet og inkludere alle som skal studere sammen.

Ikke alle studenter har den samme kulturelle kapitalen med seg inn i studiet, eller sagt på en annen måte: Ikke alle kommer fra akademiske hjem. Derfor er det viktig med tilbud til nye studenter, hvis mål er å gi alle de nødvendige verktøy og den rette forståelsen til rollen som student.

Motivasjon kommer og går, og de fleste trenger påfyll for å holde trøkket oppe gjennom 3-5 år som for mange 19-20-åringer oppleves som en evighet. Derfor er det viktig å vise mulighetene med utdanningen både faglig og yrkesmessig, og gi studentene et best mulig bilde på det studiet som ligger foran dem. På godt, men også på de mer ubehagelige sidene.

Nyeste artikler

Mest lest

Slik kan lærestedet arbeide systematisk med alle forhold som påvirker studentens mulighet til å mestre og trives, slik at færre dyttes ut, og flere lykkes med sine studier.

Men studentene endrer seg, samfunnet endrer seg, teknologien endrer seg og studiene endrer seg. Løsningene vi finner i dag må derfor hele tiden justeres og endres med de utfordringene vi ser studentene til enhver tid har. Utvikling av og tilstrekkelig med kompetanse er avgjørende her, som alle andre steder i akademia.

Et slikt arbeid vil kreve ressurser men gevinsten kan bli mye større da:

  • Et systematisk arbeid med læringsmiljøet ikke bare har vist seg å løfte «strykerne» til en svak bestått. Det løfter alle studentene oppover skalaen. Kvaliteten på studentene vil bli bedre og gir muligheter til å rekruttere flere og bedre egne søkere til master- og doktorgradsutdanninger.
  • Erfaringene studentene får påvirke hvordan de omtaler studiene i sine hjemmemiljø. Som de viktige ambassadørene de er, vil flere med gode erfaringer gi lærestedet et enda bedre omdømme og sikre at enda flere velkvalifiserte søkere velger disse studiene.
  • Når flere gjennomfører med gode resultat, møtes Samfunnsoppdrag om å tilføre arbeidslivet flere og bedre kvalifiserte kandidater.
  • Det er også et faktum at bedre gjennomføring gir mer midler over statsbudsjettet til alle kjerneoppgavene som universitet og høgskoler må løse.

Overordnet ønsker de fleste at studentene i størst mulig grad skal oppleve mestring og trivsel. Studenter som mestrer og trives påvirker også arbeidsmiljøet og hverdagen til den enkelte ansatte. Alle får en bedre arbeidsplass.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

høyere utdanning pål veiden push out meninger lars gule universitets- og høgskolesektoren studenter kvalitet i utdanningen ragnhild lied harald åge sæthre frafall drop out debatt vincent tinto
Siste fra forsiden:
Powered by Labrador CMS