Et stort antall ungdom som ikke fullfører utdanningen de har planlagt å fullføre. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Et stort antall ungdom som ikke fullfører utdanningen de har planlagt å fullføre. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Frafallet i høyere utdanning er et større problem enn noen vil ha det til

Fullføring. Jeg kan ikke skjønne annet enn at så høye frafallstall i seg selv er problematisk for den enkelte student som slutter, for lærestedene selv og for samfunnet, skriver Harald Åge Sæthre.

Publisert

Mørken og Dæhlen har mange gode poeng i sitt innlegg i Khrono 22. september, men å bagatellisere frafallet i høyere utdanning er ikke et av dem. Utgangspunktet er tall fra deres egne studier som viser at 25 prosent i utgangspunktet planlegger å falle fra. Dette er høye tall og høyere enn man har funnet i tilsvarende undersøkelser, men de viser samtidig at 75 prosent faktisk planlegger å fullføre ved oppstart. Når de så argumenterer for at 50 prosent gjennomføring må anses som godt nok, sier de samtidig at 288 frafalte studenter av 1154 er ok.

Ikke minst viser tallene mangler med det tilbudet som gis i høyere utdanning.
Harald Åge Sæthre
Prosjektleder, Studenters suksess i høyere utdanning

Regner vi tilsvarende tall fra alle lærestedene i landet er det snakk om et stort antall ungdom som ikke fullfører utdanningen de har planlagt å fullføre. SSB sine tall viser da også at over en tredjedel av hvert årskull som starter opp i høyere utdanning aldri gjennomfører noen som helst grad, uansett om vi tar med de som flytter rundt til ulike utdanninger.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at så høye frafallstall i seg selv er problematisk for den enkelte student som slutter, for lærestedene selv og for samfunnet. Men ikke minst viser tallene mangler med det tilbudet som gis i høyere utdanning. Disse manglene rammer ikke bare de studentene som slutter, men de går også ut over de studentene som blir værende og fullfører, og det skaper ikke gode ambassadører for fremtidig rekruttering.

De som fullfører har ofte også møtt de samme problematiske sidene som medførte at andre valgte å slutte, og i mange tilfeller fullfører de heller på tross av enn på grunn av det tilbudet de har fått. Vi kjenner alle til SHoT-undersøkelsen som viser at 1/3 av studentene sliter med symptomer på psykiske lidelser og ensomhet er for mange en spesiell utfordring. Det er også et spørsmål om vi makter å løfte frem våre studenter til de faglige nivåene de kunne ha vært på? Mye tyder ikke på det, når vi eksempelvis ser på hvor ofte våre egne kandidater taper i kampen om stipendiatstillinger med utenlandske søkere.

Men jeg er enig med Mørken og Dæhlen i at det er et for ensidig fokus på undervisningen som syndebukken. Oftere skyldes frafall og svake resultat at rammene rundt undervisningen svikter. Har vi informert godt nok i forkant, slik at studenten har valgt riktig og er fullt klar over hva hun/han/hen går til? Har vi tatt inn over oss at overgangen fra å være elev til å bli student er svært krevende for svært mange både praktisk, sosialt, og faglig? Gjør vi nok for at studentene gjennom hele studiet ser mulighetene og potensialet med utdanningen? Hjelper vi studentene til å se mulighetene også ved store endringer i arbeidsmarkedet? Gjør vi nok for at studentene gjennom hele studiet blir sosialt og faglig integrert med medstudenter og ansatte? I det hele: Arbeider vi systematisk nok med det helhetlige læringsmiljøet?

Men dette er da ikke vår oppgave vil mange undervisere/vitenskapelig ansatte påpeke. Vår oppgave er første og fremst å forske og undervise. Og her er jeg helt enig, men som utdanningsledere må dere da bygge kompetanse blant andre ansatte som kan påta seg dette krevende arbeidsfeltet sammen med ansatte ved samskipnadene. Her retter jeg kanskje baker for smed fordi jeg vet at Mørken og Dæhlen har brukt mye ressurser på tiltak for å lette overgangen fra skole til universitet ved eget fakultet, men som for mange av oss andre viser tallene at det er mye som fortsatt kan gjøres.

Som andre fagfelt trenger vi også her en delingsarena hvor vi kan lære av forskning og erfaringer på systematisk arbeid med læringsmiljøet. Jeg inviterer derfor her og nå Mørken og Dæhlen, og alle andre i høyere utdanning til å bli med i «Kompetansenettverk for studenters suksess i høyere utdanning» som vi arbeider for å starte opp på permanent basis i 2020. Her kan vi sammen med ansatte ved samskipnadene bli stadig bedre på å tilrettelegge for at studentene skal lykkes.