Å få studenter til å lykkes krever organisasjoner som lærer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Høyere utdanning sliter med høye frafallstall og mange studenter med psykiske plager. Politikere, rektorer og andre jakter på «løsningen» eller «the quick fix», men realiteten er, at det å tilrettelegge for at studentene lykkes, krever et systematisk arbeid over tid, noe som forutsetter at ansatte som arbeider med disse utfordringene må få anledning til å bruke tid og bygge kompetanse på området.

Land som har fått til gode resultat har egen forskning og utdanning på feltet, og ikke minst et aktivt fagmiljø som deler praktiske tiltak og løsninger. Her i Norge er forskningen begrenset, og den forskningen som er, går i regelen på større nasjonale spørreundersøkelser som i liten grad kan operasjonaliseres på de enkelte lærested. Uten forskningsmiljøer har vi heller ingen utdanning på feltet og de som arbeider med problemstillingene ved lærestedene har i regelen utdanning på noe helt annet og aller viktigst, de har svært mange andre oppgaver som ofte må prioriteres.

For selve undervisningen har det de siste årene blitt tatt noen grep med sentre for fremragende utdanning og meritteringsordninger for undervisere (ETP). Disse og andre gode grep har gjort det legitimt å være opptatt av undervisningen i høyere utdanning, selv om sektoren fortsatt har mye som kan bli bedre, spesielt med aktiviserende tilbud og tilbakemeldinger til studentene på hvor de står faglig underveis i semesteret.

les også

Hvorfor skal vi informere søkerne nå?

Men den gode undervisningen trenger gode rammer å fungere i. Søkere og studenter må være godt informert om hva de går til, og hvilke muligheter de har. Det må være opplegg for at alle nye studenter som skal ha undervisning sammen blir trygge på hverandre så de våger å være aktive i undervisningen. Da er ikke fadderordninger tilstrekkelig, fordi mange ikke deltar på de tilbudene fadderordningene gir. Studenten blir heller ikke trygg sosialt bare i løpet en mottaksuke.

Det er i hverdagen og i undervisningen det sosiale etter hvert faller på plass. Da må timeplaner legges slik at studentene faktisk møtes igjen i undervisningen i de emnene de måtte ta, slik at de blir trygge på hverandre og bruker hverandre som en ressurs. Informasjon, koordinering og det å tenke helhetlig om læringsmiljøet er ikke noe den enkelte faglige ansatte har anledning til å følge opp. De har nok med å levere god forskning og å forme den gode undervisningen. I en rolle som faglig utdanningsleder vil man i noen år, når man er valgt til det, måtte se mer av det store bilde, men ofte blir det først og fremst det faglige innholdet i studiet som er i fokus. Å endre det helhetlige læringsmiljøet blir i regelen ikke ansett som en del av den faglige utdanningslederens oppgave.

De som da kan se det helhetlige læringsmiljøet sitter ved mange lærested i administrative stillinger som har ansvar for informasjon og koordinering, men også saksbehandling og rapporteringer. Arbeidspresset er stort, og det er stor utskiftning mange steder i stillingene. Utgangspunktet er ikke det beste for at ulike tiltak utvikles og gir studentene et stadig bedre tilbud. Organisasjonene kommer ikke videre i kvalitetsutviklingen av tilbudene og ofte faller man tilbake til dårligere løsninger. Organisasjonene lærer ikke!

Vi må med andre ord tenke nytt i hvordan vi organiserer arbeidet. Det er nødvendig at utdanningsledere tenker at man har et ansvar for det helhetlige læringsmiljøet, ikke bare for studieplaner og undervisningen. Tenker man slik, vil man også se at man trenger en egen kompetanse på å drive et slikt arbeid, en kompetanse vi i dag i liten grad har her i Norge. Hvordan får vi på plass denne kompetansen? Her tenker jeg utdanning, forskning, ressurser, stillinger m.m.

Som et utgangspunkt bør vi da lytte inn på de land som har fått dette til i sine utdanninger. I Europa har land som Storbritannia, Irland, Nederland og Belgia gjort en del på området, men ingen har gjennomført så mye forskning eller prøvd ut så mange tiltak som et stort antall universitet i USA. Dette startet for alvor på 70-tallet da flere universiteter ble hardt presset økonomisk og var helt avhengig av at studentene gjennomførte for å finansiere driften. Omfattende forskning og flere tiltak ble iverksatt, oppildnet av at tiltak faktisk virket. Og det var ikke bare pedagoger og sosiologer som gikk inn i denne forskningen. Her var det både fysikere, økonomer, ja forskere fra de fleste disipliner.

Denne forskningen er samlet i en rekke bøker, men ikke minst er resultatene av forskningen og praktiske tiltak blitt delt på konferanser og andre arrangement. En av de viktigste aktørene for å oppnå kompetansedeling har vært The National Resource Center for The First-Year Experience and Students in Transition (NRC).

Lederen for dette senteret, Jennifer Keup, vil 7. desember holde et digitalt foredrag «To help students succeed, we need organizations that learn». Der vil hun snakke om hvordan universitet i USA har utviklet kunnskapen innen dette feltet siden 1970 -tallet, og i dag kan høste gode effekter til tross for svært vanskelige økonomiske forhold. Vi ser alle at forholdene i USA og Norge på mange måter er svært ulike, men flere læresteder her i landet har allerede tatt i bruk erfaringer fra USA med gode resultat. Dessuten dreier dette seg først og fremst om hvordan vi organiserer arbeidet og der tror jeg det er på sin plass å love noen aha opplevelser ved å lytte til Keup.

Foredraget blir gitt i sammenheng med at vårt eget nasjonale Kompetansenettverk for studenters suksess i høyere utdanning har sin årlige konferanse med flere hundrede ansatte og studenttillitsvalgte fra læresteder og samskipnader landet rundt. Her er alle velkommen til å lytte inn og se hva dette dreier seg om fra sin egen PC.