Debatt ● Karl Øyvind Jordell
Fusk, henvisningsfeil og plagiering: noen overordnede problemstillinger
Tre perspektiver fanger opp mye av det som er problematisk i fuskedebatten, skriver Karl Øyvind Jordell: terminologi, straffenivå for ulike grupper, og problemer i forholdet mellom ulike instanser.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forut for en rettssak i lagmannsretten og Stortingets behandling av fuske-reglene i ny lov har jeg prøvd å vurdere egne erfaringer og andres bidrag i et overordnet perspektiv. Jeg tror mye fanges opp i tre perspektiver: Terminologi, straffenivå for ulike grupper, og problemer i forholdet mellom de instanser som befatter seg med fuskesaker.
1. Terminologi. Å bli beskyldt for fusk er sterkt stigmatiserende. Det tilsier varsomhet i bruken av uttrykket. Å betegne noe som fusk i skriftlige arbeider må avgrenses til det som etter vanlig rettsoppfatning oppfattes som fusk i slike sammenhenger, nemlig å «å presentere andres arbeid som sitt eget», for å låne en formulering fra UiTs regler. Det skjer når man ikke oppgir kilde. Alle vet og forstår at dette er galt.
Andre beslektede forseelser bør få en mindre stigmatiserende betegnelse, f eks henvisningsfeil. Denne termen kan dekke det som er omtalt slik i UiTs regler: «å sitere kilder eller på annen måte benytte kilder i skriftlige arbeider uten tilstrekkelige kildehenvisninger». Her er det lett å gjøre feil, særlig for lavere grads studenter, som sjelden har fått grundig undervisning i dette. Det er viktig at studenter som begår slike feil, der det også kan være omstridt hva som er ‘tilstrekkelig’, ikke stigmatiseres ved at feilene betegnes som fusk.
Hva angår det som til nå har vært kalt selvplagiering, bør man benytte termen gjenbruk. Utstrakt gjenbruk vil være fusk. Igjen fra UiT: det er fusk «å levere en eksamensbesvarelse som tidligere er levert som eksamensbesvarelse». Man må definere en grense for hvor mye av egne arbeider som man kan benytte uten absolutt krav om å oppgi dem som kilde (selv om man bør gjøre det). Jeg vil antyde 20 prosent, av hele besvarelsen; det innebærer at prosentandelen av en deloppgave kan være høyere.
Henvisningsfeil og begrenset gjenbruk bør ikke straffes med utestengning, men med nedsatt karakter.
Utestenging som straff bør bare benyttes når man presenterer andres arbeid som sitt eget eller leverer en eksamensbesvarelse på nytt; kanskje også når gjenbruk uten kildehenvisning overskrider en høy grense, f eks 50 prosent.
2. Straffenivå for ulike grupper. Man har ikke like strenge reaksjoner for ulike grupper. Khrono skrev 31.7. «Kun én forsker felt for selvplagiat på fem år. Forskeren kopierte over 20 sider av seg selv. — Normbrudd, men ikke vitenskapelig uredelig, konkluderte granskingsutvalget ved Handelshøyskolen BI».
Tilsvarende skrev Olaug Husabø 4.7. om «usakleg og ulik behandling av stipendiat og student som fuskar». Hun gjengir begrunnelsen for at stipendiater ikke skal kunne utestenges: «Bakgrunnen for dette er at utestenging i realiteten ville innebære en suspensjon fra stillingen for den som er ansatt i stipendiatstilling ved institusjonen», og føyer til: «Då er det freistande å seia: «Ja, og kva så?» »
Advokat Stray Vyrje skriver tilsvarende 24.8., med referanse til selvplagiering: «Det må være et rimelig samsvar mellom de kravene studentene møter til eksamen og de forskningsetiske kravene som stilles til forskere, og som studentene skal trenes i.»
Her synes å gjelde en lov for Loke og en annen for Tor. Forskere og stipendiater kan få kritikk, men sjelden eller aldri straff.
Dette bør få konsekvenser for straffenivået for studenter, særlig hva angår saker hvor det ikke er tale om egentlig fusk, men henvisningsfeil og gjenbruk.
3. Fuskesaker behandles på tre nivåer: Den enkelte institusjon med sin lokale klagenemnd, Felles klagenemnd, og domstolene. Det er behov for å vurdere nøye hvordan de ulike nivåene spiller sammen. Slik jeg oppfatter debatten, har den dreiet seg om to spørsmål, om det bør reises sak, og straffenivå. Det er ikke alltid like klart hvilket av dem som fokuseres.
Den lokale klagenemnd. I VG skrev et tidligere medlem av Felles klagenemnd, advokat Haugland, slik 26.6.:
«Da jeg satt i Felles klagenemnd for noen år tilbake, hendte det flere ganger at vi sa til oss selv at vi skulle ønske denne saken ikke hadde havnet på vårt bord, da vi som personer ikke ønsket at studenten skulle få en reaksjon. Når den lokale nemnda først har fattet et vedtak, og saken er videresendt til Felles klagenemnd, er imidlertid nemnda bundet av institusjonens definisjon av fusk.»
I den saken fra UiA som jeg har vært involvert i, ville ikke UiA innrømme feil på ett anklagepunkt og informere Felles klagenemnd om feilen, da jeg gjorde oppmerksom på den. Man viste i stedet til at saken var stadfestet av Felles klagenemnd. Slik jeg har oppfattet det, var det et brudd på god forvaltningsskikk, jf. uttalelse fra prof Bernt til Khrono 21.7.22.
Her synes å foreligge en form for doble bindinger: Felles klagenemnd anser seg som bundet av lokale vedtak og regler, mens UiA mente man ikke kunne engasjere seg i feiloppretting fordi Felles klagenemnd hadde stadfestet feilen.
Ingen av disse bindingene handler primært om straffen, men om hvorvidt en sak overhodet burde vært fremmet, eller tas opp igjen. Det ville være ønskelig å få fram felles forståelse av når det bør reises sak. I saken fra UiA ville studenten neppe ha blitt anklaget for selvplagiat dersom hun hadde studert i Tromsø: UiT har nemlig ikke fremmet noen slike saker de siste årene; UiA har 40 prosent av slike saker, selv om de bare har fem prosent av studentene (Khrono 22.6.23). Men å få fram felles forståelse kan være en tung oppgave.
Felles klagenemnd. Standardisering av straffenivået, benevnt ‘reaksjonspraksis’, er et tema i et oppslag på Khrono 22.8. Der refereres lederen i Felles klagenemnd: «Dersom vi ser at lokal nemnd ikke innretter seg, har Felles klagenemnd tilskrevet konkrete institusjoner og anmodet om at de justerer sin praksis i tråd med føringene fra oss.»
Her er skillet mellom det å reise sak og straffenivå av betydning. Man kan saktens vedta regler om hvordan et regelbrudd skal straffes, og søke å få institusjonene til å etterleve slike regler. Men det er knapt mulig for FK å styre hvorvidt det reises sak eller ikke — i dette spørsmålet vil man ikke få særlig mye informasjon om hvordan institusjonene innretter seg. Felles klagenemnd har neppe bedt om å få flere selvplagieringssaker fra UiT.
Domstolene. Når en sak når domstolene, vil den vel som regel omhandle både spørsmålet om det har vært grunnlag for å reise sak, og straffenivået. Prof Sperr mener (VG 28.6.) at domstolene «ikke skal vektlegge forvaltningspraksisen slik de tilsynelatende gjør i dag, fordi praksisen ikke er godt nok begrunnet.»
Om domstolsbehandling finnes det en nokså omfattende fremstilling på Khrono 18.8, der Regjeringsadvokaten viser til fast forvaltningspraksis i Felles klagenemnd, Oslo tingrett henholder seg til dette, mens advokat Stray Vyrje mener Felles klagenemnd og Kunnskapsdepartementet har «bidratt til å skape et uriktig bilde av hva som er gjeldende praksis i saker om selvplagiat». Dette er også et tema i det nevnte oppslaget fra 22.8. Medregnet prof Sperr i VG har minst seks aktører engasjert seg. Det vil føre for langt å gå i detaljer om de ulike standpunktene.
4. Sammenfattende: Oppslaget i Khrono 22.8. refererer at «regjeringen har varslet endringer» hva angår selvplagiering. Jeg mener endringene ikke kan begrenses til dette. Etter min oppfatning må det
- gjøres en grenseoppgang mellom fusk, henvisningsfeil og gjenbruk, som innarbeides i institusjonenes regler,
- fastlegges et straffenivå som differensieres for de tre typene regelbrudd, og hvor man demper nivået i hvert fall for de to sistnevnte, under henvisning til det lavere straffenivået for ansatte og stipendiater, og
- foretas en samordning av regelverket, ikke bare begrenset til selvplagiering/gjenbruk, hvor departementet allerede har bedt institusjonene «samarbeide om å utvikle felles forståelse og praksis knyttet til dette temaet» (Khrono 18.8.).
Denne felles forståelsen må omfatte både spørsmål om når det skal reises sak, og straffenivået. Men lokal nidkjærhet vil komplisere utvikling av en felles forståelse av når det bør reises sak. Virkningen av nidkjærhet vil imidlertid dempes dersom straffenivået dempes og differensieres.
