Debatt ● Ingierd, Dammen, Østerhaug og Enebakk
Selvplagiat er ikke plagiat
I forskningsetisk forstand er selvplagiat et meningsløst begrep, skriver De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forskningsetikk er nylig satt på dagsordenen i forbindelse med en sak ved Høgskolen i Innlandet (HINN) hvor en student ble utestengt i to semestre for å gjenbruke egen tekst fra en ikke bestått eksamen. Saken ble anket til Felles klagenemnd, som opprettholdt utestengelsen. Studenten gikk senere til sak, men tapte i tingretten. Saken har fått stor oppmerksomhet, og over hundre forskere har signert et åpent brev med kritikk av behandlingen ved HINN og Felles klagenemnd. Den offentlige debatten har også satt søkelyset på uklarheter knyttet til begrepet «selvplagiering» og uforholdsmessighet i reaksjonsbruken mot studenter.
Formelt sett handler ikke saken om forskningsetikk, men siden begreper som «fusk» og «plagiat» også er forankret i forskningsetiske retningslinjer, er det mange som trekker paralleller mellom studentsaken og forskningsetikken. I Kunnskapsdepartementets forslag til ny universitets- og høgskolelov (Prop. 126 L (2022-2023)) står det for eksempel at «det må være et rimelig samsvar mellom de kravene studentene møter til eksamen og de forskningsetiske kravene som stilles til forskere, og som studentene skal trenes i.» Tilsvarende der proposisjonen legger til grunn at fusk ikke skal omfatte gjenbruk av eget arbeid som ikke er vurdert eller har gitt uttelling: «Dette vil være i tråd med allmenne forskningsetiske prinsipper som skiller mellom publiserte og upubliserte arbeider.»
Verken i den offentlige debatten eller i proposisjonen blir det presisert hva som egentlig er det forskningsetiske rammeverket. Det er heller ikke entydig hvilke normer som står på spill og hvorfor noen brudd er mer alvorlige enn andre. Vi vil derfor belyse denne siden av saken.
I forskningsetisk forstand er plagiat å ta hele eller deler av andres arbeid og fremstille det som sitt eget, slik det fremgår av nasjonale forskningsetiske retningslinjer utarbeidet av NENT og NESH. Plagiatet kan ta mange former, alt fra direkte gjengivelse av andres tekst til å fremstille andres ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, data, design, illustrasjoner og resultater som sine egne. Det sentrale er at den som plagierer stjeler andres arbeid og fremstiller det som sitt eget. Satt på spissen er plagiat tyveri.
Plagiat er uforenelig med god vitenskapelig praksis av mange grunner. Helt grunnleggende bryter det med vitenskapens sannhetsforpliktelse og normen om redelighet, fordi den som plagierer lyver om hvor kunnskapen kommer fra. Plagiat bryter med normen om originalitet, fordi det nyeste arbeidet fremstår som mer selvstendig og nyskapende enn det egentlig er. Det bryter med normer om etterrettelighet og kritiserbarhet, fordi kunnskapens kilder holdes skjult. Og det bryter med normer om ydmykhet og kollegialitet, fordi kunnskapens kollektive karakter blir underkommunisert.
Et velfungerende forskerfellesskap forutsetter at betydelige bidrag blir anerkjent og kreditert. Samtidig er det en spenning i det vitenskapelige normsystemet mellom anerkjennelse av originalitet og normer om ydmykhet og kollegialitet. Denne finstemte ambivalensen kan fort forrykkes dersom forskningens belønningssystem ensidig fremmer originalitet og konkurranse. Spenninger på systemnivå kan føre til dysfunksjonell og avvikende atferd på individnivå, for eksempel fusk og plagiat. Den sosiale dimensjonen er derfor en viktig grunn til at plagiering blir sanksjonert så strengt i forskerfellesskapet: Det undergraver både den gjensidige tilliten i forskning og tilliten til forskning i samfunnet. Det er også en viktig forskjell mellom plagiat og såkalt selvplagiat.
I forskningsetisk forstand er selvplagiering et meningsløst begrep, fordi det ikke er mulig å stjele fra seg selv. Språklig er det mer presist å snakke om «gjenbruk av eget arbeid» eller om liknende praksiser som «duplisering» eller «salamisering». Selvplagiering er heller ikke sentralt i de forskningsetiske retningslinjene. Begrepet er bare brukt i negativ forstand, og da ikke i forbindelse med plagiat, men som eksempel på dårlig henvisningsskikk: «Også ved gjentatt bruk av tekst fra egne publikasjoner (såkalt «duplisering» eller mer misvisende omtalt som «selvplagiering» (NESH 2016, punkt 26. God henvisningsskikk). Selvplagiering holdes adskilt fra mer alvorlige brudd, som fabrikkering, falsifisering og plagiat (FFP). I den nyeste utgaven av NESHs retningslinjer fra 2021 er også omtalen av «selvplagiering» tatt bort.
Selvplagiering holdes adskilt fra mer alvorlige brudd, som fabrikkering, falsifisering og plagiat (FFP). I den nyeste utgaven av NESHs retningslinjer fra 2021 er også omtalen av «selvplagiering» tatt bort.
Ingierd, Dammen, Østerhaug og Enebakk
De forskningsetiske retningslinjene legger altså til grunn at selvplagiat ikke er plagiat. Skillet går mellom gjenbruk av eget arbeid og plagiering av andres arbeid. Det er også en vesensforskjell i normbruddenes alvorlighetsgrad, forklarer Ole-Andreas Rognstad og Harald Irgens-Jensen i antologien Vitenskapelig (u) redelighet, utgitt av FEK i 2016. Såkalt «selvplagiat» er for eksempel ikke brudd på vitenskapens sannhetsnormer i den forstand at man misvisende fremstiller andres arbeids som sitt eget. Samtidig kan det være brudd på sannhetsnormene, fordi arbeidet fremstilles som mer originalt enn det er. Det er imidlertid stor forskjell på stjeling og skryting: Når forskere stjeler fra hverandre, undergraves både tilliten i forskerfellesskapet og tilliten til forskning i samfunnet. Når forskere skryter på seg gamle funn som nye, undergraver de først og fremst sin egen troverdighet.
Også internasjonalt er det vanlig å skille mellom plagiat og selvplagiat. I amerikansk lovgivning er definisjonen av plagiat eksplisitt knyttet til å ta fra andre, og selvplagiat inngår ikke i definisjonen av uredelighet (research misconduct). Slik er det også i den nye utgaven av The European Code of Conduct for Research Integrity (2023), hvor plagiat er knyttet til uredelighet, mens selvplagiat er omtalt som eksempel på andre uakseptable handlinger (unacceptable practices).
Problemet oppstår når det uklare begrepet «selvplagiering» blir sidestilt med «plagiat» og underlagt samme vurdering i behandling av saker. Sidestillingen skaper uklarhet omkring det normative grunnlaget for å vurdere alvorlighetsgraden ved eventuelle normbrudd. Derfor er det oppklarende når Kunnskapsdepartementet i den nye proposisjonen presiserer at gjenbruk av eget arbeid som ikke har gitt uttelling, ikke skal regnes som fusk. Det er også viktig at institusjonene samarbeider om å utvikle felles forståelse og praksis fremover.
Selvplagiat er altså ikke plagiat, forstått som å stjele fra andre. Det dreier seg snarere om slurv og dårlig henvisningsskikk.
Ingierd, Dammen, Østerhaug og Enebakk
Institusjonenes arbeid med god forskningsetikk har to sider: Den første og viktigste er å fremme god forskningsetikk, mens den andre dreier seg om å forebygge, avdekke og behandle uredelighetssaker. Et ensidig fokus på fusk og gransking av uredelighet kan bidra til å trekke oppmerksomheten bort fra den forebyggende oppgaven knyttet til god henvisingsskikk, både som kollegial kjerneverdi og som forebygging av uredelighet.
De forskningsetiske retningslinjene til NENT og NESH legger til grunn at all forskning skal bygge på god henvisningsskikk: «Anerkjennelse av andres arbeid er viktig for å opprettholde en kollegial kultur, og det er en forutsetning for etterprøvbarhet og kritikk.» (NESH 2021, 8. God henvisningsskikk) Det omfatter også gjenbruk av eget arbeid. Både studenter og ansatte bør derfor ha kjennskap til det normative grunnlaget for god henvisningsskikk. Ragnvald Kalleberg har redegjort for dette i en artikkel om «God og dårlig henvisningsskikk» i den ovennevnte antologien Vitenskapelig (u) redelighet (2016), knyttet til grunnleggende normer som redelighet, originalitet, felleseiendom, kritiserbarhet, ydmykhet og tillit. Opplæring i forskningsetikk og kjennskap til de grunnleggende normene for god henvisningsskikk bør være en integrert del i det videre arbeidet med å utarbeide en felles forståelse og praksis ved institusjonene.
En faglig forvaltning av de grunnleggende normene kan tydeliggjøre at gjenbruk av eget arbeid også kan være forskningsetisk forsvarlig. Det er helt grunnleggende for vitenskapelig virksomhet, som skal bygge på forskning og formidling av tidligere innsikter. Selvplagiat er altså ikke plagiat, forstått som å stjele fra andre. Det dreier seg snarere om slurv og dårlig henvisningsskikk.
Det kan selvsagt også være alvorlig, avhengig av omfanget, men det er like fullt vesensforskjellig fra plagiat.
