Det hellige tallet tre i doktorgradsløpet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Siden 2014 har jeg fulgt doktorgradsprogrammet ved eget fakultet tett, først som administrativt ansvarlig, så som stipendiat og deretter som ressursperson for stipendiatgruppen. 

Så å si alle prosjekter har siden 2014 vært utformet på følgende måte: tre substudier, tre artikler og sammenstilling med kappe — men er det dette som med nødvendighet svarer best på forskningsspørsmålene og som medfører den beste kvaliteten? Det mener jeg der er på tide å diskutere.

Debatt ● Groven, McGuirk og Dahl-Michelsen

Når karakteren blir avgjørende for den akademiske veien videre

Jeg kan ikke svare på om det hellige tallet tre er gjeldende for andre doktorgrader enn ved eget fakultet, men diskusjon med stipendiater og ansatte ved andre institusjoner tyder på at det også her er stor grad av sammenfall. 

Det er ingenting som skulle tilsi at det er tre som er det eneste gyldige tallet for å kunne gjennomføre en doktorgrad. En rask gjennomgang av norske institusjoners forskrift om graden philosophia doctor tilsier på ingen måte at tre er tallet som skal til for å gjøre en god doktorgrad, allikevel er det dette som har manifestert seg som en slags gylden regel.

Hvorfor har akkurat tre substudier og tre artikler blitt normen? Er det fordi dette antallet gir en balansert og grundig utforskning av forskningsspørsmålene? Eller er det rett og slett en praktisk tilnærming som har blitt standardisert over tid uten tilstrekkelig kritisk vurdering? 

disputas

Samisk høgskole feirar sin første doktorgrad

Min egen doktorgrad startet også ut som et slikt prosjekt, men etter hvert som tiden gikk, ble det tydelig at dette designet ikke var egnet til å svare ut problemstillingen på en god måte. Etter mange kvaler, samtaler med veiledere og eksterne endret jeg mitt prosjekt til monografiform, først da fikk sammenhengen og arbeidet den kvaliteten og dybden den fortjente. Allikevel var det ikke uten kvaler og med en god porsjon angst denne endringen skjedde. Ville avhandlingen i det hele tatt bli akseptert i monografiformen, og hva om den ikke ble godkjent, da satt jeg uten et eneste resultat. 

Nå gikk dette bra, og senere har jeg snakket med flere som har vært gjennom samme prosess som meg, og skrevet monografi, eller hatt færre artikler. Det har gått bra det og, kanskje har det gått bra nettopp fordi man ikke tvang materialet inn i en tredelt form.

Fordi, det er kanskje slik at kvaliteten på forskningen ikke nødvendigvis henger sammen med antallet artikler eller substudier. En doktorgrad bør vurderes ut fra originalitet, metodisk grundighet og bidrag til fagfeltet, ikke bare antallet publikasjoner. Det kan være mer fruktbart å fokusere på dybden og relevansen av forskningen enn å strebe etter å oppfylle et kvantitativt mål. 

Enkelte ganger, som er min egen erfaring, passer rett og slett ikke materialet til å deles opp, da sammenhenger og kontekst må vike for oppdeling. Noen ganger er det metoden som ikke tillater oppdeling, andre ganger kan det være dataene. Jeg mener vi må tenke annerledes når vi veileder studentene til å skrive prosjektbeskrivelser. Kanskje skal ikke antall studier og artikler bestemmes før etter dataene er samlet og metoden valgt?

At alle prosjekter skal ende opp i et tredelt prosjekt påvirker stipendiatenes arbeidshverdag på flere måter. For det første kan det føre til unødvendig stress og press for å produsere et bestemt antall artikler, noe som kan gå på bekostning av forskningskvaliteten. Stipendiater kan føle seg tvunget til å dele opp forskningen sin i mindre, kanskje mindre meningsfulle, deler for å oppfylle kravet om tre artikler. Dette kan også føre til at viktige aspekter av forskningen blir oversett eller ikke utforsket i tilstrekkelig dybde. 

I tillegg har stipendiatene tidspress, og med dagens treghet i review-systemet kan et gitt antall ytterligere øke stressnivået med tanke på prosjektets gjennomføring innenfor tidsrammen man har til rådighet og har finansiering for.

Høgskulen i Volda

Får sitt første, eigne doktorgrads­program

Men vel så viktig er at denne normen kan virke begrensende på stipendiatenes kreativitet og fleksibilitet i forskningsprosessen. I stedet for å følge forskningsspørsmålene der de naturlig leder, kan stipendiater føle seg bundet til en forhåndsbestemt struktur som ikke nødvendigvis passer til deres spesifikke prosjekt. Dette kan hemme innovasjon og føre til en mer mekanisk tilnærming til forskning.

Veiledere kan også påvirkes. Veiledere kan føle seg presset til å sikre at stipendiaten produserer tre artikler, selv om det kanskje ikke er den beste tilnærmingen for det spesifikke forskningsprosjektet. Dette kan føre til en mer administrativ og mindre faglig tilnærming til veiledning, hvor fokus blir på å oppfylle kvantitative mål fremfor å fremme dyptgående og innovativ forskning.

På den andre siden kan veilederne også fungere som en faktor for å fortsette i det samme sporet, selv om tilbakemeldingene fra andre kan være at man burde fravike normen om tre studier og tre artikler. Årsaken til dette kan være flere, blant annet at det har etablert seg en slags standard innenfor fagmiljøet/fakultetet om at dette er måten å gjøre det på.

Det er først og fremst etter etableringen av forskerutdanningen som en strukturert og mer organisert utdanning som har medført denne utviklingen. Tidligere skrev stipendiatene primært monografier, brukte lang tid og som regel uten en utdanningsdel. Dersom det fantes kurs, var disse ofte tilfeldige og opp til hver enkelt stipendiat om man gjennomførte eller ikke. 

Jeg ønsker meg ikke tilbake til denne måten å ta doktorgrad på, men utviklingen siden den gang har også åpenbart hatt noen fallgruver. Det er på tide at vi utfordrer normen og det hellige tallet tre, og åpner for en mer fleksibel tilnærming til doktorgradsarbeid. Dette kan innebære å oppfordre til variasjon i antall substudier og artikler basert på prosjektets natur og forskningsspørsmålene det søker å besvare. 

En slik tilnærming kan fremme innovasjon og kvalitet i forskningen, og gi stipendiater og veiledere muligheten til å utvikle prosjekter på en måte som best tjener deres faglige mål.

Debatt ● Jan Frich

Et varsko for doktorgradsprøven

Det hellige tallet tre bør ikke være en rigid regel for doktorgradsarbeid, slik det er min oppfatning at det i noen grad har blitt. Min erfaring er at å bryte ut av denne normen krever mye og i stor grad er fylt med uro og frykt for nettopp at man ikke følger normen. Vi må være åpne for å tilpasse kravene til doktorgrader slik at de fremmer den beste forskningen, uavhengig av antallet substudier og artikler. 

En mer fleksibel og kvalitetsorientert tilnærming til doktorgradsutdanning vil komme alle til gode.