Slutt å sutre og gjør deg ferdig, sa Anne Kristine til seg selv

— Hva er det du har forsket på?

— Jeg har forsket på sykepleieres erfaringer og praksis med tilrettelegging for planlagt hjemmedød. Målet med forskningen min var å undersøke hvordan sykepleiere opplever dette arbeidet, og hvilke faktorer de mener fremmer eller hemmer muligheten for at flere pasienter kan få dø hjemme dersom de ønsker det.

FAKTA

Anne Kristine Sørstrøm

• Har levert avhandlingen Tilrettelegging av hjemmedød — fra sykepleieres perspektiv. En kvalitativ studie om ansvar og utfordringer når sykepleiere legger til rette for hjemmedød. 
• Disputerte ved Nord universitet 16. desember 2024

— Hvorfor ble det doktorgrad om akkurat dette emnet?

— Palliasjon er et viktig og stadig mer aktuelt tema, særlig i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten alene kan ikke dekke hele behovet. Sykepleiere spiller en viktig rolle i å gi pasienter en verdig død i eget hjem.

— Er det stort sett kreftpasienter som dør hjemme?

— Ofte er det det, og mange kommuner har et godt rigget tilbud til disse pasientene. De som dør i eget hjem må ønske det selv, og man kan få god symptomlindring hjemme. For både pasienter og pårørende kan det være viktig å få mest mulig tid sammen. Samtidig er det knapt med både plass og ressurser i helsevesenet, og mine tanker er at vi kanskje ikke har noe valg i framtiden. Noe av det jeg tror vi må se på framover, er hvordan vi kan ruste befolkningen for mer hjemmedød.

— Hvordan har du arbeidet med avhandlingen?

— Jeg har gjennomført kvalitative intervju med sykepleiere som jobber i hjemmetjenesten og i tillegg observert dem, når de la til rette for hjemmedød, vært med hjem til pasienter og hørt hva de sa og hvordan de forberedte seg. I tillegg har jeg kartlagt tilrettelagt hjemmedød i en norsk kommune i et år. Dersom man ser på tallene, sier litteraturen at 14—15 prosent av dødsfall i Norge skjer hjemme. Men i disse tallene ligger det også selvmord, ulykker og brå død.

— Hva finner du?

— Jeg har skrevet en artikkelbasert avhandling, og publisert tre artikler som belyser ulike aspekter ved sykepleieres erfaringer. Jeg har blant annet sett på hvordan sykepleierne opplevde hjemmedød og på faktorer som fremmer og hemmer det å dø hjemme. 

— Et av funnene som overrasket meg, var at sykepleierne var så fleksible. Ofte var de tilgjengelig utenfor ordinær arbeidstid. En av dem jeg intervjuet, sa at hun hadde tenkt å ha en feltseng klar på kontoret. Spørsmålet er hvordan denne tilgjengeligheten bidrar til uklare grenser for ansvar. Hvor langt skal man strekke seg? Sykepleierne sier at bemanningssituasjonen og tilgang til utstyr kan gjøre det vanskelig å legge til rette for hjemmedød. Da jeg observerte dem, så jeg aldri at de framstod som travle i møtet med pasientene. Men straks de var ute av døren, måtte de skynde seg videre.

— Er det ikke egne sykepleiere som kommer hjem til dem som skal død?

— Nei, for sykepleiere i hjemmetjenesten kommer palliative pasienter på toppen av det andre.

— Så man kan altså skulle hjem til en pasient som skal få målt blodtrykk, en som skal få hjelp til støttestrømper, og en som skal dø?

— Det kan man. Sykepleierne i hjemmetjenesten kan tilby tilsyn flere ganger i døgnet, men kan ikke være hjemme hos døende pasienter hele tiden. Men sykepleierne jobber i team, og de forteller at dersom en av dem har ansvar for en døende pasient, strekker de andre på teamet seg og sier at de kan ta ansvar for andre pasienter. Det sykepleierne sier, er at for å få gode rammer rundt hjemmedød, er pårørende en forutsetning. Men det er også en barriere. Sykepleierne sier at man er avhengig av en familieturnus, men samtidig er de urolig for omsorgsbelastningen for de pårørende. Mange tar på seg mer ansvar enn de makter.

— Vi må snakke litt om prosess også. Hva har vært mest krevende med å ta doktorgrad?

— Jeg fikk jobb som universitetslektor på sykepleierutdanningen ved Nord universitet i 2014, og da var det en sterk oppfordring om å ta doktorgrad. Så det var ikke noe jeg hadde tenkt på selv, og jeg sleit mye med motivasjonen i starten. Jeg har gjort alt selv; skrive prosjektskisse, Rek-godkjenning, jeg måtte lære meg akademisk skriving og hvordan man faktisk skriver en forskningsartikkel på engelsk. Så det var en bratt læringskurve!

— Har du angret underveis?

— Ja, utallige ganger — jeg skal ikke lyve. Men etter datainnsamlingen kom jeg til at jeg ikke kunne gi meg. Da hadde jeg fått komme inn i hjemmet til døende pasienter. «Slutt å sutre og gjør deg ferdig», sa jeg til meg selv. Da jeg publiserte min første artikkel basert på egne empiriske data i et anerkjent tidsskrift, fikk jeg en stor selvtillitsboost. Jeg var heldig med reviewer-prosessen og fikk både anerkjennelse for viktigheten av temaet og verdifull, konstruktiv kritikk. Det kom på et tidspunkt hvor jeg virkelig trengte det, og det ga meg nødvendig drivkraft til å ferdigstille de siste artiklene.

— Kom du i mål til normert tid?

— Nei, på ingen måte. Jeg har fått to barn underveis, og i tillegg kom det en pandemi. Jeg ser i ettertid at jeg ikke brukte tiden godt nok i starten. Men jeg gjorde også et verdivalg: Familien skal ikke lide. Det er en slags allmenn aksept for at det å ta doktorgrad går utover familielivet, og det ville ikke jeg. Man får ikke småbarnstiden tilbake. Til slutt leverte jeg avhandlingen i sommerferien, fra en øy på Helgelandskysten, den 1. august 2024. Det var en stor glede da jeg fikk beskjed om at den ble godkjent på første forsøk, og jeg disputerte 16. desember. I ettertid er jeg glad for at jeg holdt ut, og jeg er svært fornøyd med resultatet — noe som nå føles viktigere enn hvor mange år det tok.

— Du skulle ta doktorgrad fordi du jobbet i akademia, men nå har du byttet jobb?

— Ja, jeg jobbet ti år ved Nord universitet. Men i fjor sommer byttet jeg jobb til Nordlandssykehuset som leder for Seksjon for kunnskapsbygging. Her får jeg brukt både doktorgraden min og erfaring fra årene i akademia. Jeg tar ellers sensuroppdrag og jeg har foredrag både ved universitet, høgskoler og fagskoler. Jeg har også lyst å veilede stipendiater — så dette kan gjerne betraktes som en åpen søknad. Min arbeidsgiver legger til rette for at jeg kan fortsette med forskning, og jeg har noen mulige prosjekter på gang.

— Fagskoler? Det betyr helsefagarbeidere?

— Ja, jeg underviser helsefagarbeidere som tar videreutdanning i palliasjon, og jeg underviser også sykepleiere som tar videreutdanning i kreft og palliasjon. Helsefagarbeiderne er kjempeviktige, og kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer.

— Er det lenge siden du selv jobbet som sykepleier?

— Nei, jeg har tatt vakter frem til jeg begynte i ny jobb. Jeg synes det har vært viktig å ha nærhet til praksisfeltet. Da pandemien kom, satt jeg hjemme med små barn og doktorgraden min. Da meldte jeg meg faktisk som helsepersonell, og ble satt til å jobbe med de første covidpasientene som kom til Bodø. Det er en av de mest lærerike arbeidsoppgavene jeg noen gang har hatt.