Debatt ● Karen Synne Groven, James McGuirk og Tone Dahl-Michelsen
Når karakteren blir avgjørende for den akademiske veien videre
Er karakterer alene en god indikator på om man blir en god ph.d.-student? Når vi vet at fullføring av et doktorgradsløp krever ulike former for kompetanse, bør vi tenke nytt om egnethet til en forskerkarriere.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Juni er en travel måned i akademia der sensurering av eksamensoppgaver skal gjøres ferdig før ferien, slik at både studenter og vitenskapelige ansatte kan ta en velfortjent pause.
Mye står på spill, spesielt for studentene, i og med at karakteren kan få stor betydning for veien videre. Ikke minst gjelder dette karakteren på masteroppgaven, som kan bli avgjørende for hvorvidt studenten kan fortsette videre med en ph.d.-utdanning.
På de fleste doktorgradsprogram i Norge er det satt krav til karakter B eller bedre for å kvalifisere til opptak. På noen doktorgradsprogrammer praktiseres dette som et absolutt krav, mens andre steder er det mulig å gjøre unntak dersom kandidaten kan dokumentere andre meritterende oppnåelser (eksempelvis publisering av artikkel). Generelt er det slik at en kandidat som har fått C på sin masteroppgave, ikke når opp i konkurransen med andre søkere som kan skilte med A eller B på sin oppgave.
Karakteren på masteroppgaven er derfor svært viktig for studentenes mulighet til å kunne fortsette med doktorgradsstudier.
Karakterkrav er også viktig for oss som vurderer og rangerer søkere til ph.d.-stillinger. A eller B på masteroppgaven signaliserer at kandidaten har et godt grunnlag for å starte opp på en forskerutdanning. Men er det egentlig slik?
Terje I. Våland, professor ved Universitetet i Stavanger, gir oss grunn til å lure på om karakteren på masteroppgaven virkelig speiler kandidatens faglige kompetanse. Han viser til egne erfaringer som veileder og intern sensor ved Universitet i Stavanger, der snittkarakteren på masteroppgaver gikk fra A til C da man fristilte veileder fra karaktervurderingen.
Vi ønsker å berømme Våland for å tydeliggjøre viktigheten av å sette riktig karakter på masteroppgaven. At veileder er med i sensorkommisjonen kan lett lede til interessekonflikter, noe Oline Sæther, Leder i Norsk studentorganisasjon (NSO) også påpeker i et nylig intervju med Khrono.
A eller B på masteroppgaven signaliserer at kandidaten har et godt grunnlag for å starte opp på en forskerutdanning. Men er det egentlig slik?
Men dette er bare en av flere mulige ulikheter når det gjelder sensurering av masteroppgaver. Ved noen masterprogram er det kun den skriftlige oppgaven som teller ved vurdering, mens andre også praktiserer muntlig eksamen, med mulighet til å «forsvare» den skriftlige oppgaven. Studenter som er særlig sterke muntlig kan dermed «snakke seg opp», eksempelvis fra en C til en B. Ved et annet masterprogram har man kanskje ikke samme muligheter til muntlig forsvar.
Dermed vil studenten som snakket seg opp få «fordeler» med tanke på rangering i en søknadsprosess til ph.d.-stilling. Med ulik praksis ved ulike masterprogram risikerer vi ikke da at karakteren som settes er basert på ulike vurderingsformer og dermed også ulikt faglig grunnlag? Og er slik variasjon i vurderingsordninger rettferdig for studentene, spesielt når praksis rundt siling av søkere til forskerstillinger tar så lite hensyn til dette vurderingsmangfoldet?
Svaret ligger ikke i strømlinjeforming av alle masterprogram, spesielt ikke når vi skal satse på tverrfaglig samarbeid for å løse sammensatte problemstillinger. Men tiden er kanskje inne for å tenke nytt om vurdering av nettopp masteroppgaver, ikke minst med tanke på konsekvenser dette har for vurdering av kandidatens muligheter for å gå videre til en forskerutdanning.
I en tid der kunstig intelligens også er kommet inn som et ekstra element i studiehverdagen, blir det særlig viktig å vurdere kandidatenes faglige kompetanse på flere måter. Dagens student mangler ikke tilgang til informasjon og tidligere forskningsresultater, men dermed er det nettopp evnen til å navigere og syntetisere denne informasjon som skal veies tungt. Hva angår masteroppgaven kan dette innebære at både muntlig og skriftlig vurdering må vektlegges på nye måter.
Ved ansettelse av stipendiater er det viktig at masteroppgaven speiler søkerens faglige kompetanse. Samtidig vet vi at det kan være krevende å skrive doktorgradsavhandling. Selv om forskeropplæringen kombinert med veiledning skal bidra til at kandidaten lykkes og gjennomfører, er det dessverre ikke alle som klarer å gjennomføre.
Tall fra SSB viser at mellom 2018 og 2023 hadde 36,1 prosent av de mannlige stipendiatene og 32,8 prosent av de kvinnelige stipendiatene fullført sin ph.d. utdanning innen 5 år, mens 24 prosent av mennene og 23, 9 prosent av kvinnene hadde avbrutt sin ph.d. utdanning. Statistikken sier ingen ting om karakterens betydning for progresjonen i ph.d. forløpet og heller ikke hva som er årsakene til at mer enn 20 prosent ikke fullfører. Men vi vet at det handler om mer enn karakteren man fikk på sin masteroppgave.
Fullføring av et doktorgradsløp krever ulike former for kompetanse. De fleste som tar doktorgrad har A eller B på sine masteroppgaver, men å stille dette som et krav kan etter vårt syn være et urettferdig system gitt den variasjonen som finnes i mastergradsprogrammene og vurderingene av studentenes oppgaver. Samtidig kan det skygge for kompleksiteten knyttet til kompetansen kandidatene må tilegne seg for å kunne fullføre.
Utfordringer vi står overfor i dag, fra innføring og bruk av kunstig intelligens til variasjon i faglige tradisjoner til overflod av informasjon, tilsier at tiden er inne for å tenke nytt om hvordan vi tenker rundt egnethet til en forskerkarriere.
