DEBATT ● Guro Elisabeth Lind
Det flerstemte universitetet
Hvis målet er uavhengige universiteter som fyller sin kritiske samfunnsrolle, bør vi styrke universitetsdemokratiet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
En rekke enkeltsaker og flere undersøkelser viser samme trend: Medbestemmelsen og demokratiet ved universiteter og høyskoler er under press.
Det er bare få uker siden ansatte ved Nord universitet protesterte mot dårlige prosesser i forbindelse med nedleggingen av lærerutdanninger og det ble debatt rundt det «demokratiske tomrommet» ved UiT Norges arktiske universitet.
Dette er ikke tilfeldige anekdoter. Arbeidsforskningsinstituttets medbestemmelsesbarometer viser at ansatte — ikke minst i staten — mener arbeidslivet beveger seg i autoritær retning.
Blant Forskerforbundets medlemmer — som i stor grad arbeider i universitets- og høyskolesektoren — mener bare 8 prosent at arbeidslivet beveger seg i demokratisk retning. Også undersøkelser fra NIFU og NIBR har avdekket svekket innflytelse for de ansatte, ikke minst etter fusjonsprosesser.
Samtidig med denne utviklingen har stadig flere institusjoner bygget ned deler av det tradisjonelle universitetsdemokratiet. Og en undersøkelse blant Forskerforbundets tillitsvalgte i 2019, viser nettopp at ansatte med institusjoner med ansatt rektor oppfatter beslutningsprosessene som mer lukkede enn ved institusjoner med valgt rektor.
Spørsmålet er om ikke tiden nå er inne for å bygge universitetsdemokratiet opp igjen?
Borg-saken har re-aktualisert spørsmålet. NTNU er en av institusjonene som har valgt å gå bort fra universitetsdemokratiet på flere nivåer. Har det noe å si?
«Ansatte ledere er et mulig demokratisk problem internt i organisasjonene. Det fører gjerne til en corporate kultur der kun leder eller ledergruppe uttaler seg på bedriftens vegne, mens den tidligere ryggmargsrefleksen var at ansatte sto fritt til å uttale seg. Det blir i større grad en slags management-styring, der lederen styrer aktiviteten til det som tradisjonelt sett har vært en veldig styringsuvillig institusjon.» Det sa professor og NTNU-styremedlem Aksel Tjora i et intervju med Morgenbladet 15. desember (bak betalingsmur).
Professor emeritus og tidligere rektor Jan Fridthjof Bernt sier det slik: «Denne saken er en naturlig konsekvens av en bedriftspreget styringsfilosofi i den statlige organisering av universitetene, og en finansieringsmodell med økende vekt på «selvfinansiering» av virksomheten.»
Jeg er redd de to har et poeng, og jeg håper vi nå i kjølvannet av Borg-saken kan få en åpen debatt. Ikke bare om akademisk frihet i akademia og i samfunnet ellers, men om universitetenes autonomi og samfunnsrolle. Er det et mål at universitetene styres stadig mer som alle andre statlige virksomheter, eller har universitetene et kritisk samfunnsoppdrag som krever større frihet og uavhengighet?
Ikke minst trengs det større bevissthet om et viktig poeng: Universiteter skal ikke tale med én stemme, slik en offentlig etat ofte må gjøre det. Hele poenget med akademisk frihet, er at hver enkelt forsker kan og bør bruke sin unike, faglige stemme i offentligheten. Et universitetet er per definisjon flerstemt. Og det bør også universitetets indre liv være.
Tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe har ved flere anledninger vært opptatt av nettopp dette: At forskere skal stå fritt til å kaste seg ut i samfunnsdebatten, også i kontroversielle spørsmål. Men han tråkker feil når han i Khrono nylig oppfordret Universitetet i Oslo til å avslutte ordningen med valgt rektor fordi «framtida vil kreve en enhetlig, effektiv ledelse med mandat til å gjennomføre endringer».
Borten Moe burde forstå at mer strømlinjeformede universiteter ikke er veien å gå. Hvis målet er uavhengige universiteter som fyller sin kritiske samfunnsrolle, er tiden tvert imot inne for å styrke og videreutvikle universitetsdemokratiet.
