Det er viktig å avvikle nasjonalt utdanningsmonopol

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

(Du ser hvilke ni rektorer som har signert innlegget nederst i saken).

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

I Meld. St 19 (2020-2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler har regjeringen stadfestet at de vil endre gradsforskriften slik at monopollignende bestemmelser om at kun enkelte institusjoner kan tilby fullverdige utdanninger i rettsvitenskap, teologi og psykologi, avvikles. Profesjonsstudiet i medisin skal utredes nærmere. Dette er viktige skritt på veien, men det er likevel ingenting i veien for å skrote monopolbestemmelsene i sin helhet allerede denne våren.

Debatt ● tre jussdekaner

Oppheving av gradsmonopolet?

Samfunnet er i rask endring med stadig nye behov for omstilling og nytenkning. Høyere utdanning og forskning har en viktig rolle i dette arbeidet innenfor alle områder av samfunnet. Likevel har vi rammevilkår for universitets- og høyskolesektoren som ikke legger til rette for variasjon, fleksibilitet og endring.

Gradsforskriften inneholder bestemmelser om at det kun er enkelte institusjoner som kan tilby fullverdige utdanninger innenfor medisin, psykologi, rettsvitenskap, teologi og veterinær. F.eks. er det kun UiO, UiB, NTNU og UiT – Norges Arktiske universitet som har anledning til å tilby profesjonsstudier i medisin og tildele graden cand.med. På tilsvarende vis er det bare UiO, UiB og UiT som kan tilby masterstudier i rettsvitenskap.

Vi mener at gradsforskriften med sine monopollignende bestemmelser er utdatert. Når regjeringen i Meld. St 19 (2020-2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler stadfester at den vil imøtekomme dette for studiene i rettsvitenskap, teologi og psykologi, mens profesjonsstudiet i medisin skal utredes nærmere, er dette viktige skritt på veien, men det er likevel ingenting i veien for å skrote monopolbestemmelsene i sin helhet allerede denne våren.

Det er allerede mekanismer som ivaretar en hensiktsmessig kvalitetssikring, oppbygging og fordeling av utdanningene:

1. Universitets- og høyskoleloven hjemler bestemmelser om hvilke institusjonstyper/kategorier som kan godkjenne og opprette studier på ulike nivå, og studiekvalitets- og studietilsynsforskriftene ivaretar krav til kvalitet i utdanningene.
2. Alle universiteter er i dag selvakkrediterende institusjoner for utdanninger som ikke omfattes av gradsforskriften.
3. Institusjonens etterlevelse av standarder, kriterier og kvalitetssikring ivaretas gjennom tilsyn fra NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.
4. Sist, men ikke minst, reguleres norsk utdanningskapasitet gjennom tildeling av studieplasser fra Kunnskapsdepartementet.

Sjansene for at fullverdige profesjonsutdanninger etableres mange steder er små, fordi kvalitetskrav er nedfelt i lovverk og studiekvalitets- og studietilsynsforskriftene. For å kunne tilby et fullverdig studium, trengs det en akkreditert studieplan, et sterkt fagmiljø i tillegg til nødvendig infrastruktur i form av bygg, utstyr og støttetjenester, samt avtaler med eventuelle samarbeidspartnere nødvendige for studiet. Disse kravene er så høye at det vil være få institusjoner som har mulighet for å imøtekomme kravene til lange profesjonsutdanninger.

gradsforskriften

Juss: — Typisk at noen vil trekke opp stigen etter seg

De senere årene har det vært store endringer i utøvelsen av ulike profesjoner. Et eksempel er samhandlingsreformen, med blant annet grep for mer koordinerte helse- og omsorgstjenester nær brukerne i kommunene og behov for å ta i bruk teknologi for å kunne utføre tjenester og for å jobbe smartere og bedre. Innen andre tjenester øker forventningene til at tjenestene skal være lettere tilgjengelige, raskere saksbehandling og alle vedtak skal være etterprøvbare.

Det krever mer spesialisering og høyere utdanningsnivå innen mange profesjoner. Når samfunnet i økende tempo løser oppgavene på nye måter, må utdanningstilbudet være i kontinuerlig forbedring og videreutvikling. Dette forutsetter rammebetingelser som legger til rette for mangfold, fleksibilitet og endring i universitets- og høyskolesektoren og underbygger behovet for å skrote gradsforskriften.

Gradsforskriften

1400 sier nei til flere jussutdanninger i Norge

Samfunnet etterspør flere jurister, teologer, leger og psykologer. Norsk økonomi og samfunn har behov for flere uteksaminerte kandidater innenfor fagområder som er regulert i gradsforskriften. Dette reflekteres i at vi i dag utdanner uforholdsmessig mange i utlandet i noen av utdanningene som er regulert av gradsforskriften. Det er eksempelvis stor enighet om at det er behov for å utdanne flere leger i Norge. I dag utdannes nær 47 prosent av legene i utlandet. Derfor anbefaler Grimstad-utvalget at det opprettes 440 nye studieplasser i medisin. Det er et stort behov for fastleger i kommune-Norge; det samme kan sies om psykologer.

Det fremstår meningsløst at gradsforskriften skal hindre norske utdanningsinstitusjoner i å utvikle studier der Norge i dag har økt behov for kvalifiserte fagfolk. Dette er også et spørsmål om utdanningsinstitusjonens autonomi. Utvikling av nye fagområder bør være opp til den enkelte institusjon, basert på en helhetlig vurdering av kompetanse og kapasitet ved institusjonen, kompetansebehov i samfunnet og institusjonens egne strategiske planer.

Vi anmoder derfor Stortinget om å fjerne monopolbestemmelsene i gradsforskriften i sin helhet.

Innlegget er signert:

Hanne Solheim Hansen, rektor Nord universitet

Inge Jan Henjesand, rektor Handelshøyskolen BI

Klaus Mohn, rektor Universitetet i Stavanger

Bård Mæland, rektor VID vitenskapelige høgskole

Curt Rice, rektor OsloMet

Johann Roppen, rektor Høgskolen i Volda

Kathrine Skretting, rektor Høgskolen i Innlandet

Sunniva Whittaker, rektor Universitetet i Agder

Petter Aasen, rektor Universitetet i Sørøst-Norge

Gradsforskrifta

UiB-professor ønskjer fleire juss­utdanningar: — Ein alvorleg «wake up-call»