Oppheving av gradsmonopolet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen la sist fredag frem stortingsmeldingen om styring av statlige universiteter og høyskoler (Meld. St. 19 (2020 – 2021)). Her tar regjeringen til orde for å endre praksisen knyttet til gradsforskriften. Fremdeles må nye gradsrettigheter etableres ved å skrive de inn i gradsforskriften. I praksis har det vært en begrensning knyttet til de utdanningene som har en annen oppbygging enn bachelor- og mastergrad, slik som medisin, psykologi, rettsvitenskap og teologi. Nå varsler departementet at det ikke skal være begrensninger i nyetableringer utover at institusjoner som ønsker å etablere disse studietilbudene, må søke akkreditering i Nokut. Departementet gjør unntak for medisinutdanningen, men for juristutdanningen oppheves nå gradsmonopolet.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Som dekaner ved de tre juridiske fakultetene mener vi at dette er et feilgrep fra departementets side. Vi har selvsagt forståelse for de prinsipielle utgangspunktene. Institusjonene bør stå fritt til å opprette utdanninger innenfor de kvalitetskravene som Nokut setter og eventuell overkapasitet vil regulere seg selv ved at studenter ikke ønsker seg til utdanninger hvor det er vanskelig å få jobb etter endt utdanning. Det er også ønskelig med konkurranse mellom utdanningene for å bedre kvaliteten.

Vår motstand mot endringer er knyttet til behovet for en samordning av knappe fag- og forskningsressurser. Det er nå henholdsvis rundt 30 og 50 år siden juristutdanningene i Tromsø og Bergen ble opprettet. Fremdeles har vi utfordringer knyttet til rekruttering av vitenskapelige ansatte, og Bergen og Tromsø befinner seg fremdeles i en etableringsfase. Juristutdanningene har svært høye forholdstall mellom lærere og studenter. Det medfører blant annet høyt undervisningspress på den enkelte underviser, store overskudd oppsamlet i timeregistreringssystemer og få timer til veiledning på masteroppgaver. Vi har også et stort innslag av eksterne lærekrefter til masterveiledning og sensur.

Vi ser med bekymring at flere har tatt til orde for at studier i retttsvitenskap er enkle og billige å starte opp. Vi jobber kontinuerlig med å bedre kvaliteten i utdanningen med erfaringsbaserte og studentaktive undervisnings- og vurderingsformer, bl.a. gjennom CELL Norge (Center on Experimental Legal Learning). En fellesnevner har vært at kvalitet koster, og det er krevende både å finne finansiering og kvalifiserte lærekrefter.

De høye forholdstallene henger sammen med at juristutdanningene er finansiert på nest laveste nivå (kategori E). De tre fakultetene har lenge jobbet for å løfte kvaliteten på juristutdanningen gjennom bedre finansiering, men dette vil i praksis bli vanskelig når utdanningstilbud skal bygges opp på langt flere læresteder.

Selv om finansieringen av studieplassene er mager sammenlignet med alle andre femårige utdanninger, er rekrutteringen god i den forstand at mange studenter ønsker å bli jurister. Departementets forslag vil derfor ventelig føre til at de institusjonene som i dag gir en bachelorgrad i juss vil utvide til en mastergrad i rettsvitenskap. BI har også sagt at de vil opprette en egen mastergrad. I løpet av få år vil vi kanskje få nærmere 10 utdanninger som tilbyr mastergrad i rettsvitenskap.

Forskningsrådet gjennomfører nå en evaluering av rettsvitenskapelig forskning (JUREVAL). Et av funnene ved sist evaluering (2009) var at noen forskningsmiljø var svake i den forstand at de er for små og dermed sårbare. Ventelig vil samme kritikk komme igjen i 2021. Når neste evaluering skal finne sted frykter vi at kritikken vil være mye krassere. Fagmiljøene vil være spredt og sårbare. Vi trenger forskningsbasert undervisning, men liberaliseringen av gradsforskriften vil føre til at mange miljø blir helt avhengig av eksterne lærekrefter uten forskningsbakgrunn.

Regjeringen innser at flere juristutdanninger kan føre til ulik innretning og kvalitet. Botemiddelet er å «vurdere behovet» for felles sluttkompetanse for jurister i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet og berørte universiteter og høyskoler. Vi er skeptiske til denne formen for rammeplaner for juristutdanningen. Vi mener at samordning kan være ønskelig siden juristutdanningen er en sertifisering som gjør at kandidatene kan gå inn som dommere og advokater. Erfaring fra andre utdanninger (helse- og sosialfag, lærer- og ingeniørutdanning) viser likevel at de overordnete rammene fort kommer i bakgrunnen til fordel for konkrete behov som hver for seg er forståelige. Samlet sett blir dette likevel fort en detaljstyring. Dagsaktuelle behov kommer i forgrunnen, mens langsiktig tenkning nedprioriteres.

Regjeringen har i mange andre sammenhenger gjennomført reformer ut fra tanken om at konsentrasjon fremmer kvalitet. Vi har fått færre sykehus og kommuner. Stortingsmeldingen om strukturreform i universitets- og høyskolesektoren (Meld. St. 18 (2014-2015)) hadde overskriften «Konsentrasjon for kvalitet». Rettsstaten trenger gode jurister. Vi er ikke i tvil om at andre enn våre tre fakultet kan utdanne gode jurister, men forslaget fra regjeringen vil kunne gi samfunnet flere jurister enn rettsstaten trenger. På sikt vil det gi dårligere jurister fordi miljøene blir for små og mangler den konsentrasjonen som bidrar til kvalitet.