Debatt ● Magnus Stray Vyrje

Det er forskjell på tekstlikhet og fusk

Det som må anses åpenbart, også etter Høyesteretts nye dom, er at lovens fuskebegrep har en nedre grense. Ikke all tekstlikhet medfører fusk, skriver Magnus Stray Vyrje i et svar til Eivind Kolflaath.

La oss legge Høyesterettsdommen litt til side: Vi har nå fått en ny lov med tilhørende forarbeider, skriver Vyrje. — Er det noe i den nye loven som støtter det Kolflaath forfekter; at man ved fuskevurderingen i «plagiatsaker» kun skal se hen til graden av tekstlikhet?
Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Høyesterett er i den nye fuskedommen tydelig på at det ved avgjørelsen av «selvplagiatsaker» kan være relevant å se hen til innholdet i den tekst som gjenbrukes. Det var derfor staten tapte saken. Studentens gjenbruk bestod av parafraser som henviste til primærkildene. Hennes tekstlikheter var da ikke rettsstridige, pga. innholdet.

Men denne saken gjaldt bare gjenbruk av egen tekst, skriver Eivind Kolflaath. Rettsanvendelsen må gjøres annerledes dersom teksten kopieres fra andre. Man kan da, mener Kolflaath, kun se hen til graden av tekstlikhet. Det samme mener Gisle Selnes, som vil ha slutt på all nyansering.

Kolflaath er professor i filosofi og rettsvitenskap. Det bærer hans innlegg preg av, fordi han ikke blander inn uvedkommende forhold. Det er bra. På denne måten er han og jeg enige om debattens spørsmål: Om det ved rettsanvendelsen i fuskesaker om plagiat kan være relevant å se hen til den gjenbrukte tekstens innhold (eller om man kun skal se hen til graden av tekstlikhet).

Svaret er ja eller nei. Enten kan innholdet være relevant, eller så kan det det ikke. Min bestemte oppfatning er at innholdet kan være relevant, slik lagt til grunn i den nye dommen. Høyesterett uttaler intet som tilsier at rettsanvendelsen i fuskesaker skal følge forskjellige spor, slik at man kun ser hen til tekstens innhold ved selvplagiat.

Men la oss legge dommen til side. Saken gjaldt forståelsen av den gamle UH-loven. Vi har nå fått en ny med tilhørende forarbeider. La oss diskutere spørsmålet: Er det noe i den nye loven som støtter det Kolflaath forfekter; at man ved fuskevurderingen i «plagiatsaker» kun skal se hen til graden av tekstlikhet?

Hva om studenten kopierer et sitat? Som studenten, i stedet for å skrive av fra forfatteren, kopierer fra en sekundærkilde, f.eks. fra annens besvarelse? Uten å opplyse om det? Det skjer da «skjult gjenbruk» av sekundærkilden. Men skal også tekstlikheter som dette medføre fusk og grunnlag for utestengelse?

Dersom man legger til grunn Kolflaaths prinsipielle forståelse, er svaret ja. Men slik er det ikke. Så lenge studenten navngir den forfatter som siteres, spiller det for fuskevurderingen ikke noen rolle om sitatet skrives av fra en medstudent.

Jeg er klar over at eksempelet er søkt (men likevel ikke mer søkt enn at problemstillingen kom opp i lagmannsretten). Jeg tar det med for å illustrere at Kolflaaths «vanntette skott» ikke holder. Det er forskjell på tekstlikhet og fusk. Hvis ikke, kan man overlate rettsanvendelsen til datamaskinene. For i så fall blir det bare prosentomfanget av tekstlikhet som er avgjørende.

Med Kolflaaths forståelse medfører det også fusk å kopiere setninger med generelt meningsinnhold, som f.eks. «Galdhøpiggen er Fastlands-Norges, Skandinavias og Nord-Europas høyeste fjell» (Wikipedia). Slik kopiering kan nødvendigvis ikke anses å være rettsstridig. Det er derfor Anne Kamilla Lund og Lars Klemsdal sondrer mellom gjenbruk av formuleringer med «generelt» og «unikt» meningsinnhold; fordi forutsetningen for å ramme tekstlikheter som fusk, er at studenten oppnår en urettmessig fordel.

Det gjør studentene ikke dersom de bare kopierer noen setninger med generelt meningsinnhold. Man kan selvsagt diskutere hvordan man i det enkelte tilfelle skal trekke grensen mellom «fusk» og «sjusk». Men det som må anses åpenbart, også etter Høyesteretts nye dom, er at lovens fuskebegrep har en nedre grense. Ikke all tekstlikhet medfører fusk.

Det er derfor institusjonenes nemnder og Felles klagenemnd er besatt med akademisk kyndige; fordi fuskevurderingen kan fordre vurderinger som må gjøres faglig betryggende.

Powered by Labrador CMS