Debatt ● Eivind Kolflaath
Høyesterett og debatten mellom Klemsdal og Selnes
Vyrjes oppfatning bygger tilsynelatende på en isolert lesning av én enkelt setning som i beste fall blir anstrengt når konteksten tas i betraktning, skriver Eivind Kolflaath.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Advokat Magnus Stray Vyrje har kommentert den pågående debatten mellom Lars Klemsdal og Gisle Selnes om plagiering i akademia. Kort sagt mener Selnes i motsetning til Klemsdal at det i vurderingen av om kopiering fra andres tekster er fusk, ikke er relevant å skille mellom ulike former for innhold i det som er kopiert. Vyrje mener å kunne påvise at Høyesterett i sak HR-2024-1869-A har gitt Klemsdal rett juridisk sett.
Etter mitt syn gir imidlertid dommens avsnitt 63 som Vyrje siterer første halvdel av til støtte for sitt syn, ikke grunnlag for en slik konklusjon. Avsnittet innledes med følgende setning:
«Ved den konkrete vurderingen vil også innholdet i den gjengitte teksten kunne ha betydning.»
Lest isolert kan denne setningen muligens tas til inntekt for Vyrjes oppfatning. Men dette stiller seg annerledes når man tar i betraktning at det her er tale om en konkret vurdering i en sak som gjelder såkalt «selvplagiering».
Det Høyesterett sikter til med «den gjengitte teksten», er dermed en tekst skrevet av studenten selv. Og de to påfølgende setningene i avsnittet gjør det klart hva Høyesterett legger i uttrykket «innholdet i den gjengitte teksten»:
«De to avsnittene A gjenbrukte, inneholdt gjengivelser med egne ord av innholdet i relevant faglitteratur. Fremstillingen i de to avsnittene bygde altså på kunnskap A hadde tilegnet seg i løpet av kurset, og hun oppga korrekte referanser til primærkildene.»
De relevante elementene i «innholdet i den gjengitte teksten» er altså at studenten opprinnelig hadde brukt egne ord og henvist på riktig måte. Studenten var da heller ikke anklaget for å ha plagiert andre. Situasjonen her er en helt annen enn i Kjerkol-saken, som dreide seg om kopiering av andres formuleringer.
Situasjonen her er en helt annen enn i Kjerkol-saken, som dreide seg om kopiering av andres formuleringer.
Høyesteretts uttalelse berører for eksempel ikke spørsmålet om formuleringer som gjenbrukes når man plagierer andre, er «generelle» eller «unike», som er et spørsmål i debatten mellom Klemsdal og Selnes som Vyrje mener Høyesterett med sin uttalelse har besvart.
Jeg kan i det hele tatt ikke se at Høyesterett har uttalt noe i det siterte avsnittet som gir støtte for en oppfatning om at det rettslig sett er relevant hva som er omhandlet i formuleringer kopiert fra andre.
Vyrje bruker den innledende setningen i avsnittet til å konstruere en motsetning mellom Høyesteretts avgjørelse og uttalelser fra Felles klagenemnd i Kjerkol-saken. Men i Kjerkol-saken finnes det ikke noe som svarer til det Høyesterett i saken om «selvplagiering» siktet til med uttrykket «innholdet i den gjengitte teksten», som for øvrig kan sies å dreie seg mer om form enn om (substansielt) innhold. Vyrjes oppfatning bygger tilsynelatende på en isolert lesning av én enkelt setning som i beste fall blir anstrengt når konteksten tas i betraktning.
Det hører med i dette bildet at avsnitt 63 som Vyrje siterer fra, inngår i «Den konkrete vurderingen» (overskriften til avsnittene 55—67) i en sak som altså ikke gjaldt kopiering av andres tekst. Samtlige avsnitt i denne delen av dommen dreier seg om kopiering av egen tekst spesielt, og ikke om tekstkopiering generelt.
For øvrig har jeg det siste året undret meg stadig mer over at det er mulig å mene at omfattende teksttyveri i noen tilfeller kan være i orden. Man skal skrive selv, med mindre man siterer og markerer det siterte som sitat. Og det var da også det studenten i saken som var oppe for Høyesterett, hadde gjort. I denne saken seiret fornuften til slutt, mye takket være Vyrjes innsats som studentens advokat.
