Debatt ● Arve Hjelseth
Det er blind klagesensur som er problemet
Klagesystemet er ressurs- og tidkrevende, men å belaste deler av denne kostnaden studentenes oftest nokså magre budsjetter, er likevel feil. Problemet ligger et annet sted.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Pål Jom og Eirik Bergli lanserer et radikalt og i og for seg interessant forslag i Khrono 5. januar: Studenter bør betale en avgift for å klage på karakterer, på for eksempel 200 kroner. Videre argumenterer de for at klager bør begrunnes, og det bør komme fram hvorvidt de har fått begrunnelse for den karakteren de først fikk.
Jeg slutter meg nesten helt og holdent til situasjonsbeskrivelsen. Klagesystemet er ressurs- og tidkrevende, både for administrasjonen ved det enkelte institutt, for sensorene og ikke minst for studentene, som blir gående i usikkerhet om utfallet, ofte i flere uker. Å belaste deler av denne kostnaden studentenes oftest nokså magre budsjetter, er likevel feil. Rett nok finnes det eksempler hvor det i utgangspunktet hadde vært hensiktsmessig. Hvis for eksempel en kandidat klager på karakteren F når besvarelsen er nesten blank (det forekommer faktisk), er det ingen andre enn den eksterne klagesensoren, som får betalt fem timer for et kvarters jobb, som tjener på det. Men det er umulig å sette en absolutt demarkasjonslinje mellom åpenbart grunnløse klager, og klager som kanskje er bedre fundert. Derfor vil en slik avgift også straffe de som klager med god grunn.
Feilbedømminger skjer, og det betyr at vi er avhengige av et fungerende klagesystem. Vi kan ikke risikere at studenter som har god grunn til å klage, unnlater å gjøre det av økonomiske årsaker.
Det er avgjørende viktig, ikke minst for studentenes rettssikkerhet, at systemet med blind klagesensur skrotes.
Arve Hjelseth
Mange av problemene Jom og Bergli peker på, skyldes noe annet. Som de implisitt er inne på, ble systemet lagt om for en del år siden, ved at det ble etablert en obligatorisk ordning med såkalt «blind» klagesensur (noen institusjoner innførte dette systemet før det ble bestemt at alle skulle gjøre det). I forvaltningslovens juridiske forstand er det dermed ikke snakk om noen klage, for en klage forutsetter at appellinstansen — altså klagekommisjonen — har tilgang til sakspapirene, herunder tidligere karakter, faglærers eventuelle begrunnelse for karakter, og begrunnelsen for hvorfor studenten klager I stedet er det en helt ny sensur, med blanke ark. På toppen av det hele har klagekommisjonen ofte dårligere forutsetninger for å vurdere kandidatens besvarelse, fordi de ikke leser nok besvarelser til å etablere en standard for hva som kan forventes.
Jom og Bergli foreslår at klager bør begrunnes. Også dette er jeg enig i. Men den «blinde» klagesensuren er til hinder for dette, for enhver begrunnelse av noen verdi vil jo gi klagekommisjonen en begrunnet mistanke om hvordan besvarelsen er vurdert i første omgang.
Heller ikke studentene er tjent med det systemet vi har nå: Hvis en kandidat først får skriftlig begrunnelse for karakteren, og mener begrunnelsen bygger på feil eller uklare premisser, finnes det ingen mulighet til å kommunisere dette verken til den opprinnelige sensoren eller til klagekommisjonen. Med andre ord risikerer studenten at klagekommisjonen anvender de samme tvilsomme premissene. I hvert fall kan studenten forbli i villrede om detaljene i vurderingskriteriene.
Det er avgjørende viktig, ikke minst for studentenes rettssikkerhet, at systemet med blind klagesensur skrotes. Det er ikke sikkert det vil føre til færre klager, men det gjør jobben lettere for klagesensorene, og det gjør prosessen mer transparent. Og når kandidatene må begrunne hvorfor de klager, bidrar det også til å ansvarliggjøre dem. Slik ansvarliggjøring kan ha like stor virkning som en avgift på 200 kroner.
