Debatt piotr garbacz

Derfor må vi jobbe «gratis» i akademia

Ressursknapphet har gjort lederne «gjerrige», og derfor gir de minimalt med timer til undervisning og tier når kollegaene jobber på dugnad.

Vitenskapelig ansatte går med på å jobbe mer enn vi får betalt for, delvis på dugnad, for å gi studentene en så bra utdanning som overhodet mulig, skriver førsteamanuensis Piotr Garbacz (UiO).
Vitenskapelig ansatte går med på å jobbe mer enn vi får betalt for, delvis på dugnad, for å gi studentene en så bra utdanning som overhodet mulig, skriver førsteamanuensis Piotr Garbacz (UiO).
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Stipendiat Hannah Løke Kjos har startet debatten om hvorvidt vitenskapelig ansatte ved bl.a. Universitetet i Oslo (UiO), men også ved andre institusjoner, jobber delvis gratis. Forklaringen på hvorfor situasjonen er slik er ganske prosaisk, eller for å uttrykke det med et polsk ordtak «Der en ikke vet hva det handler om, så handler det om penger».

Undertegnede var instituttleder ved Fakultet for humaniora, idretts- og utdanningsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge og ved Det humanistiske fakultet (HF) ved UiO i perioden 2014–2020. Et av ansvarsområdene som instituttleder var å tildele arbeidsoppgaver og arbeidstid til mine kollegaer i tråd med den modellen som gjaldt på enheten jeg var satt til å lede. I tillegg hadde jeg også det overordnede ansvaret for enhetens budsjett.

Mesteparten av HFs finansiering, inkludert instituttet jeg ledet, står utdanningen for, gjennom en såkalt basis- og resultatdel. Basisdelen er i utgangspunktet uavhengig av resultatene og skal dekke fakultetets studieplasser. Tildelingen av disse studieplassene er en politisk beslutning, delvis avhengig av hvor mange studenter en utdanning har hatt over tid.

Slik blir basisdelen indirekte koblet til resultatene. I HFs budsjett utgjør basisdelen cirka 70 prosent og resultatdelen cirka 30 prosent av budsjettets utdanningsdel og hele utdanningsdelen tilsvarer litt over 60 prosent av det totale budsjettet.

HFs to resterende store budsjettposter er forskning (cirka 29 prosent) og såkalt «annet» som utgjør cirka 10 prosent. I budsjettet til Det samfunnsvitenskapelige fakultet der Hannah Løke Kjos er ansatt, utgjør basisdelen cirka 63 prosent og resultatdelen cirka 37 prosent av budsjettets utdanningsdel.

For en studieplass på masternivå blir disse to fakultetene tildelt cirka 70 000 kroner, og i tillegg cirka 31 000 kroner om masterstudenten består emner tilsvarende 60 studiepoeng per år. Om samme student fullfører sin mastergrad, økes finansieringen med ytterligere cirka 24 000 kroner. Tilsvarende tall for en bachelorstudent er cirka 50 000 kroner for studieplass, cirka 21 000 kroner for resultat og cirka 16 000 kroner for oppnådd grad.

Finansieringssystemet tvinger oss til å få så mange studenter som mulig gjennom utdanningen på normert tid med så liten innsats som mulig.

Piotr Garbacz, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo

På den andre side koster det arbeidsgiveren nesten 1 million kroner per år å avlønne en førsteamanuensis og over 1,2 million kroner å avlønne en professor. La oss gjøre et tankeeksperiment og prøve å regne ut hvor mye en førsteamanuensis på HF må undervise, inklusive emneansvar, forberedelser til undervisningen, utarbeidelse av eksamen, sensur etc., i løpet av et år for å dekke lønnskostnadene sine.

Husk at undervisningsplikten til en førsteamanuensis eller en professor utgjør 47 prosent av arbeidstiden, dvs. omtrent 800 arbeidstimer i året, og lønnsmidlene hadde altså måttet bli tjent inn innenfor denne prosenten. Å gjennomføre et 10-poengsemne på bachelornivå for 20 studenter gir en uttelling på mellom 150 og 200 timer i arbeidspliktregnskapet, avhengig av antallet seminarer/gruppetimer, omfanget av obligatoriske aktiviteter og vurderingsformen.

La oss si at alle de 20 studentene består eksamen og at en førsteamanuensis har fire slike emner i året. Da har hen tjent inn cirka 282 000 kr i resultatdelen og cirka 600 000 kr i basisdelen, altså omtrent 88 prosent av sin årslønn samt fylt opp sine arbeidstimer i undervisningsplikten. Resten av arbeidstiden består av 6 prosent administrasjon og 47 prosent forskning.

Mens den administrative biten ikke gir direkte inntekter, belønnes derimot forskningen. For hvert publiseringspoeng får instituttet 20 000 kroner. En publisert artikkel er verdt mellom ett poeng (nivå 1) og tre poeng (nivå 2), mens en monografi er verdt mellom fem poeng (nivå 1) og åtte poeng (nivå 2). Har samme hypotetiske førsteamanuensis gitt ut to artikler, begge på nivå 1, har hen tjent inn 40 000 kroner og dermed nesten dekket lønnskostnadene sine (92 prosent).

Som sagt er dette et noe forenklet tankeeksperiment for å illustrere forholdet mellom inntektene en førsteamanuensis sin undervisning og forskning kan generere innenfor arbeidsplikten og hvor stor andel av lønnskostnadene disse inntektene vil dekke. Det faktiske bildet blir litt mer innviklet, siden HF internfordeler studieplasselementet ulikt mellom ulike grupper av emner.

Lønnen til de som ikke underviser, typisk ledelsen og administrasjonen, er heller ikke tatt med i regnestykket. Dessuten vil utregningene se helt annerledes ut om førsteamanuensen har fått eksterne forskningsmidler siden disse midlene kan bekoste hele stillinger. Samtidig er det kun noen prosent av de som søker Forskningsrådet om prosjektmidler, som får dem, og enda færre forskere får finansiert sine prosjekter gjennom EU.

Utfordringen til en dekan eller en instituttleder er å tilby utmerket forskningsbasert utdanning og tilrettelegge for fremragende forskning med de ressursene som fakultetet/instituttet forvalter til enhver tid. Utregningene ovenfor kan derfor være med på å forklare hvorfor de som har lederoppdrag ved enkelte fakulteter/institutter, er så «interessert i» å ha emner med et minimalt antall med undervisningstimer, men med mange studenter som gjennomfører på normert tid.

Knappe ressurser er også en av grunnene til at ledelsen «maser» om at det bør søkes eksterne forskningsmidler. Denne ressursknappheten har gjort lederne «gjerrige», og derfor gir de minimalt med timer og klager ikke hvis kollegaene jobber delvis på dugnad. Derfor snakker de om at «arbeidsinnsatsen over tid og i gjennomsnitt skal være på linje med timesatsene» som dekan Semb uttrykte det i sitt svar til Hannah Løke Kjos.

For om instituttlederne/dekanene hadde villet gi flere og bedre betalte timer for det arbeidet som utføres, hadde vi trengt å endre våre utdanninger vesentlig og kanskje bare kunnet tilby et fåtall større emner med få undervisningstimer. Spørsmålet er om dette hadde vært attraktivt for potensielle studenter og om fakultet som HF og SV da kunne ha fortsatt å være fremragende på utdanning.

For å si det tilspisset tvinger finansieringssystemet oss til å få så mange studenter som mulig gjennom utdanningen på normert tid (for det genererer inntekter) med så liten innsats som mulig (for det genererer utgifter).

Underviserne vil derimot gi sine studenter en så bra utdanning som overhodet mulig, bruke tid på undervisning og læringsfremmende respons, på å utvikle nye emner og på å oppfylle alle de ambisiøse målene om fremragende utdanning vi så gjerne skriver inn i våre strategidokumenter. Derfor går vitenskapelig ansatte med på å jobbe mer enn vi får betalt for og gjør det delvis på dugnad.

Samtidig blir forskningen lidende, for man bruker en del av forskningstiden til å kunne løse arbeidsoppgaver innenfor undervisning og selvadministrasjon, derfor forsker man delvis eller helt på fritiden. Akkurat dette er blitt konstatert i den ferske Nifu-rapporten.

Så, der man ikke vet hva det handler om, så handler det om penger, ganske store penger: ifølge lederen for Forskerforbundet beløper dette ubetalte arbeidet innenfor universitets- og høgskolesektoren i Norge seg til mellom 1,5 og 2 milliarder kroner hvert år.

Les også:

Følge flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS