Debatt tony burner

Frels oss fra «avbyråkratisering» og «effektivisering»

— Erasmus Montanus-logikken fra den avgåtte regjeringa har vært at de statlige institusjonene vil jobbe «mer effektivt» dersom de får mindre å rutte med, skriver professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Tony Burner

Tony Burner mener den økende mengden rapportering, søknadsskriving, administrasjon og utfylling av skjema som pålegges vitenskapelig ansatte, skyldes de såkalte ABE-kuttene (ABE = avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen)
Tony Burner mener den økende mengden rapportering, søknadsskriving, administrasjon og utfylling av skjema som pålegges vitenskapelig ansatte, skyldes de såkalte ABE-kuttene (ABE = avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen)
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En viktig debatt om stadig økende mengde administrative oppgaver som blir tillagt vitenskapelig ansatte ble nylig satt i gang av professor og instituttleder May-Len Skilbrei. Jeg likte spesielt at hun også hadde på seg en lederhatt. Vi trenger flere ledere som kan stå i stormen med og for oss.

For la meg understreke følgende aller først: at mange av de vitenskapelig ansatte kjenner seg igjen i det Skilbrei beskriver, og andre har fulgt opp her i Khrono, skyldes verken våre ledere eller administrasjonen på universitetet. De gjør jobben sin så godt de kan innenfor de rammer de har fått tildelt.

Jeg vil plassere skylden for denne bisarre utviklinga vi har vært vitne til de siste årene på de såkalte ABE-kuttene (ABE = avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen). De har vært flate millionkutt hvert år siden 2015. Erasmus Montanus-logikken fra den avgåtte regjeringa har vært at de statlige institusjonene vil jobbe «mer effektivt» dersom de får mindre å rutte med!

ABE-kuttene har med rette møtt mye motbør, ikke bare av universitetene, men også av nåværende regjering. Den nyslåtte arbeids- og inkluderingsministeren Hadia Tajik har sagt at ABE-kuttene er «den mest ineffektive måten å drive effektivisering på». Stor var derfor skuffelsen da ABE-kuttene bare ble videreført i revidert statsbudsjett. Her må regjeringa levere i neste budsjett!

Aldri før har innrapportering av pensumlister, eksamensoppgaver, sensurarbeid og reiseregninger vært så kronglete og byråkratisk som nå.

Tony Burner, Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge

Faktum er at færre friske midler gjør at institusjonene får flere oppgaver som ikke lar seg løse av personalet de har. Konsekvensene ser vi nå. Institusjoner som den jeg jobber på, har vedtatt å ikke øke ansatte i administrasjonen. Dette skjer samtidig som antallet vitenskapelig ansatte øker, det er stadig press på gjennomstrømning av studenter, publisering av forskningsartikler mm.

Dermed har vi de siste årene opplevd at administrative oppgaver drysser ned på oss vitenskapelig ansatte. Jeg har aldri brukt så mye tid på ren administrasjon til sammen i mine 15 år i akademia som det jeg har gjort de siste fem årene. Aldri før har innrapportering av pensumlister, eksamensoppgaver, sensurarbeid og reiseregninger vært så kronglete og byråkratisk som nå.

Og for oss som jobber på B-universitetene hvor forsknings- og utviklingstid (FoU) er noe man må «søke» om – og ikke er en like selvsagt størrelse i jobben som undervisning, som man får «hivd etter seg» – så har det aldri før vært så uoversiktlig og byråkratisk som nå når det gjelder midler til å utføre FoU-arbeid.

Nå for tida snakker vi mye om bærekraft. Dersom man ønsker at forskere og undervisere skal gjøre det de er ansatt til og er best til, og at utdanningskvaliteten og forskningsaktiviteten skal opp, så må man sørge for at de ikke kaster bort tida si på unødig rapportering, søking og skjemaskriving.

Det er nemlig ikke bærekraftig, men heller dyrt og ineffektivt, å holde på slik vi gjør, siden (1) de administrativt ansatte sliter seg ut når arbeidsoppgavene eser ut uten at det blir ansatt flere, (2) de vitenskapelig ansatte blir tillagt mer administrasjon og opplever å kunne bruke mindre av arbeidstida si på kjerneoppgavene (undervise, forske, formidle), og (3) samtidig som forrige punkt, opplever paradoksalt nok de vitenskapelig ansatte en forventning om økt utdanningskvalitet og økt forskningsaktivitet.

Når arbeidstidsundersøkelser viser at vitenskapelig ansatte jobber 45 timer i uka istedenfor normalarbeidstida i staten som skal være 37,5 timer i uka, så sier det seg selv at noe må gjøres. Hvis vi hadde fått skikkelig administrativ støtte, minst mulig byråkrati, skjemaskriving, rapportering og søking, så hadde vi klart å gjennomføre våre kjerneoppgaver innenfor en normalarbeidsuke.

Forventningene til ny regjering bør være skyhøye, siden den har gått så hardt ut mot ABE-kuttene og ikke minst snakka varmt om en «tillitsreform». Jeg slår et slag for å gjenreise underviseren og forskeren, og gi institusjonene ressursene og handlingsrommet de trenger slik at ikke administrative oppgaver drysser ned på de vitenskapelig ansatte.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS