Noen må betale for grådigheten i akademia

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste tiden har forskningens vilkår og frihet blitt debattert i alle kanaler. Debattanter frykter at interne og eksterne krefter gjør at forskere sensurerer seg selv og hverandre. Det brukes sterke bilder og store bokstaver. En annen diskusjon foregår mer i det stille. Den handler om hvordan flere og flere praktiske oppgaver legges på vitenskapelige ansatte og at dette spiser av tiden de egentlig er forpliktet til å bruke på forskning og av fritiden deres.

Hvorfor protesterer ikke vitenskapelige ansatte og deres fagorganisasjoner mer høylytt over dette? Og hvorfor svarer ikke arbeidsgiverne de gangene noen tar det opp?

Stipendiat Hannah Løke Kjos ropte varsko i Klassekampen 16. oktober hvor hun spurte «Hvor mye skal jeg jobbe gratis?». Kjos retter søkelyset mot at uttelling per oppgave ikke reflekterer den reelle tiden hun bruker på oppgaver ved Universitetet i Oslo. Dette ble fulgt opp i Klassekampen av Ellen Blix, Anne Kaasen, Tine Schauer Eri og Berit Mortensen fra OsloMet, som pekte på at utarmingen av forskningstiden og forskeres fritid er noe som rammer på tvers av stillingskategorier blant vitenskapelige ansatte i universitets- og høgskolesektoren.

les også

Stipendiat fortviler: «Hvor mye skal jeg jobbe gratis?»

Denne saken har også blitt plukket opp i Khrono, i en artikkel 31. oktober. Jeg har vært leder og ansatt i akademia i mange år og er glad for at det for en gangs skyld er debatt om dette, men jeg savner at arbeidsgiversiden og fagforeningene melder seg inn i debatten og sier noe om hvorfor de har prioritert slik de har gjort.

At vitenskapelige ansatte gjør flere og flere administrative oppgaver er et resultat av prioriteringer som er gjort, både av politikere, forvaltning og forskningsinstitusjoner. Det begrunnes ofte på et overordnet nivå med ABE-kuttene, men det er ikke et godt nok svar. Kuttene har blitt og kunne ha blitt håndtert på ulike måter, så de fungerer ikke som en forklaring alene.

Jeg har ofte spurt meg hvorfor ikke flere stiller arbeidsgivere og fagforeninger til veggs. Jeg har landet på at det er flere grunner til dette. Det handler for det første om individuell motvilje mot å ta det opp. Det er ikke en lett oppgave for en professor å klage på situasjonen sin. Det er åpenbart mange som har der verre og man framstår lett som sutrete. I og med at universitetets kjerneoppgaver, selve undervisningen og selve forskningen, lider under at ansatte må velge bort kvalitet i disse for å rekke praktiske oppgaver, er dette noe mer enn et individuelt problem, og vi må snakke om det som det.

I tillegg har vitenskapelige ansatte samme behov som andre arbeidstakere til fritid og familieliv, og dette trues av arbeidsbyrden. Det gjør spørsmålet om den samlede arbeidsbelastningen til mer enn et individuelt problem. Oppgavene jeg har i løpet av en uke lar seg rett og slett ikke gjennomføre på 37,5 timer, og slik har det vært hele mitt voksne liv, og jeg er lei av å finne meg i det.

En annen grunn til at det er vanskelig å ta det opp, er at det kan bidra til å skjerpe motsetningene mellom vitenskapelige og administrative ansatte på egen arbeidsplass. Hvis man som vitenskapelig ansatt protesterer i det daglige på arbeidsdelingen, kan det lett framstå som at man ikke har respekt for at også administrative ansatte har mye å gjøre. De er også rammet av kutt, og i møte med klagende professorer, ser det lett ut som det er de som er grådige, ikke institusjonen.

Det er vanskelig å plassere ansvaret på institusjonsnivå, ikke minst siden institusjonene ikke tar dette ansvaret, men delvis lar det være noe ansatte forhandler om, og noen ganger krangler om, ute på enhetene.

For det tredje mener jeg det handler om forestillingen om at vitenskapelige ansatte har et annet engasjement og motiv for jobben enn det andre arbeidstakere har, slik at det å jobbe ulønnet overtid er noe de velger seg og kanskje også nyter. Vitenskapelige ansatte har arbeidsrettslig en ‘særlig uavhengig stilling’, noe som medfører at vi mangler en del rettigheter som andre arbeidstakere har, inkludert retten til betalt overtid.

Vitenskapelig ansatte framstår ofte, og framstiller noen ganger også seg selv, som lyst- og ambisjonsdrevne, og dette kan bidra til at det skal mer til før de selv, deres ledere og fagforeningene blir bekymret over arbeidsbelastningen. Alle vet at vitenskapelige ansatte jobber mye ulønnet overtid, hvorfor stopper ikke det tildeling av nye oppgaver?

les også

Stipendiater kan føre sine egne timer

Da jeg for noen år siden ble tildelt en ny praktisk oppgave som emneansvarlig spurte jeg en administrativ leder på mitt fakultet om hvorfor jeg, og ikke en administrativ ansatt, måtte ta denne nye rapporteringsoppgaven, spesielt siden dette ville bety at jeg måtte gjøre jobben på fritiden, svarte hen «Du må skjønne at jobben er noe helt annet for dere enn for oss, May-Len».

Dette er ikke en anklage mot hvordan mitt fakultet har håndtert ABE-kuttene. Dette er et problem ved andre institusjoner, som Ove Skarpenes og Ann Christin Nilsen viste i et innlegg i Khrono i 2019.

Jeg er bekymret for den arbeidsdelingen som har vokst fram over tid mellom vitenskapelige og administrative ansatte over hele linja fordi dette reduserer kvaliteten i forskning og undervisning, påvirker formidlingsevnen og –lysten, påvirker arbeidsmiljøet og går ut over livskvaliteten til vitenskapelige ansatte. Jeg er også bekymret over at denne situasjonen stilltiende aksepteres av ansatte og deres fagforeninger.

Nyeste artikler

NTNU stenger populær fritidsbolig for utleie. — Veldig lei meg

21. november 2024 - 12:51

Første gang dette århundret om alle godkjennes. Og slik ser det ut til å bli

21. november 2024 - 10:58

29 unge og lovende forskere får ekstra privilegier

21. november 2024 - 10:00

Departementet kan ikkje oppheve mistillit

21. november 2024 - 09:37

Skal drøfte omdømme- og merkevarebygging

21. november 2024 - 07:05

Mest lest

Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter

20. november 2024 - 06:52

Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt

17. november 2024 - 19:16

Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024

16. november 2024 - 08:13

Instituttet sier opp folk, nå slutter instituttleder og får ny jobb utenfor NTNU

15. november 2024 - 11:58

1107 årsverk visket bort i akademia i 2024

18. november 2024 - 06:47

For å gi et eksempel: Jeg har emneansvar på introduksjonsemnet på bachelorutdanningen i kriminologi, KRIM1100. Oppgavene som skal løses av emneansvarlig strekker seg over en lang periode, fra man reviderer pensum og emnebeskrivelse og finner forelesere semesteret før emnet går, til gjennomføring av klagesensur og utsatt eksamen semesteret etter at emnet har gått. I løpet av de 10 månedene er oppgavene som skal løses svært varierte. Fra rent administrative oppgaver som å drifte den skriftlige kommunikasjonen med studentene, inkludert å lage emnesider og legge ut eksamensoppgaver i Inspera, og holde styr på logistikken i undervisningen, til mer faglige oppgaver, slik som oppfølging av forelesere, seminarledere og studenter, revisjon av pensum og utforming av eksamenstekster.

Det å ha emneansvar for dette emnet gir en uttelling på 10 timer for all innsatsen man legger ned i løpet av 10 måneder. Mitt anslag er at det tar i hvert fall 120 timer. Som ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO, der Kjos jobber, gir emneansvar mindre uttelling nå enn tidligere, men det var ingen realisme i dette tidligere heller. Det er rett og slett ikke mulig å gjennomføre emnet uten at den som er emneansvarlig bruker langt mer tid enn den tiden fakultetet mener oppgaven er verdt. Så hva gjør jeg med det? Jobber i helgene.

les også

Svarer på kritikk om rovdrift: — Undervisning er ikke nedprioritert

Vi vitenskapelige ansatte klager ofte over at oppgavene ikke lar seg løse på den tiden arbeidsgiveren ber oss sette av til dem, og noen av oss har tatt dette opp med arbeidsgivere og fagforeninger, men ingen ser ut til å ta tak i denne saken. Det er noe ved måten vi løser dette på og ved måten det vi sier blir mottatt på, som ikke hjelper.

Akademia er en grådig institusjon, og vi strekker oss langt for å tilby god undervisning og bli de beste forskerne vi kan bli. Vi formidler også når vi kan og når det vi kan, trengs. Men alt dette trues av at de praktiske oppgavene vokser oss over hodet.

Kjos etterspør en kartlegging av situasjonen. Det mener jeg er et første skritt mot bedre løsninger. Men endring vil ikke skje uten at det også foregår en holdningsendring. Vitenskapelige ansatte, deres arbeidsgivere og fagorganisasjonene må legge fra seg forestillingen om at vitenskapelig ansatte jobber så mye fordi de liker jobben sin så godt.

Les også:

Akademisk frihet

Scenenekten eller pengesekken. Hva truer egentlig den akademiske ytringsfriheten?

Debatt ● hansen og Loftesnes

Uryddige arbeidsforhold ved universitet og høgskoler

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside