Bør forskere pålegges å publisere på norsk?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mellom 2011 og 2019 er andelen vitenskapelige publikasjoner på norsk redusert fra 15 til 9 prosent. Dette har lenge bekymret Språkrådet og kulturmyndighetene.

Khrono meldte nylig at Språkrådet vil innføre «tellekanter» for å redde norsk fagspråk. Som varslet av daværende statsråd Iselin Nybø er det dessuten i år kommet inn et nytt avsnitt i tildelingsbrevene til universiteter og høyskoler:

Universitetene og høyskolene har et lovpålagt ansvar for norsk som fagspråk, og institusjonene skal ha egne språkstrategier. Internasjonaliseringen av forskningen og økt bruk av engelsk gjør det nødvendig at institusjonene har en strategisk tilnærming til denne problemstillingen. Departementet vil i løpet av 2020 ta initiativ til en gjennomgang av institusjonenes språkstrategier.

Denne problemstillingen er ikke enkel å ta tak i for lærestedene. De står samtidig overfor forsknings- og utdanningspolitiske mål og virkemidler som trekker i retning av økt internasjonalisering og dermed økt bruk av engelsk. Hvis man skiller mellom vitenskapelige publikasjoner, lærebøker og undervisning, har det økende innslaget av engelsk dessuten ulike årsaker som må eventuelt må møtes med ulike tiltak.

Språkrådet gir opp gulrot-tilnærming

Tar fram pisken mot engelsk på universitet og høgskoler

Her skal jeg vise at myndighetene ikke har grunn til å be lærestedene oppfordre sine forskere til mer vitenskapelig publisering på norsk. Jeg bruker den samme datakilden som Språkrådet bruker til å beregne andelen vitenskapelige publikasjoner på norsk, senest i rapporten Parallellspråk og språkpolitikk i UH-sektoren – statur og vyer fra mai 2020. Datakilden er mer enn 200.000 vitenskapelige publikasjoner fra norske institusjoner som er registrert i Cristin i 2011-19. Det er her andelen på norsk går ned fra 15 til 9 prosent.

Den viktigste grunnen til at andelen publikasjoner på norsk går ned er ikke at engelsk fortrenger norsk, men at den internasjonale publiseringen har økt med 50 prosent. I 2019 var det 324 færre publikasjoner på norsk enn i 2011. Denne reduksjonen utgjør mindre enn 2 prosent av det totale antallet publikasjoner i 2011. Den norskspråklige publiseringen er nokså stabil.

To tredjedeler av de vitenskapelige publikasjonene i Cristin er klassifisert innenfor naturvitenskap og teknologi eller medisin og helse. Blant disse fagområdene har naturvitenskap og teknologi nesten ikke vitenskapelige publikasjoner på norsk. Slik har det alltid vært. Før var de på latin og tysk, nå er de på engelsk. Det samme gjelder studentenes lærebøker. Likevel har norsk som fagspråk i skolefagene biologi, fysikk og kjemi aldri vært truet.

I medisin og helse er fem prosent av publikasjonene på norsk. Dette er i hovedsak artikler i helsesektorens profesjonstidsskrifter, for eksempel i Tidsskrift for den norske legeforening, Sykepleien forskning og Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Her utgis vitenskapelige studier med særlig relevans for praksis og profesjonsutøvelse i det norske helsevesenet. Tidsskriftene har en bevisst strategi for å utvikle norsk som fagspråk.

Det meste publiseres likevel i internasjonale tidsskrifter, slik man alltid har gjort. Dermed kommer resultatene til nytte overalt i verden, ikke bare i Norge. Fagfellevurdering før publisering i gode internasjonale tidsskrifter er dessuten viktig fordi bruken av forskningen kan ha konsekvenser for liv og helse.

I humaniora og samfunnsvitenskap er det derimot tradisjon for å delvis publisere på norsk. I humaniora er andelen vitenskapelige publikasjoner på norsk redusert fra 42 prosent til 27 prosent mellom 2011 og 2019. I samfunnsvitenskap gikk andelen ned fra 33 prosent til 24 prosent. Se figuren. Endringene i andeler skyldes primært 61 prosent vekst i internasjonale publikasjoner (som både er på engelsk og andre språk). Det årlige antallet publikasjoner på norsk er bare redusert med 100 fra 2237 i 2011 til 2137 i 2019.

Mesteparten av nedgangen skyldes at flere vitenskapelige bøker utgis på internasjonale forlag og færre på norske forlag. De nasjonale vitenskapelige tidsskriftene i humaniora og samfunnsvitenskap utkommer som før. Samfunnskontakten deres er nylig styrket av at myndighetene betaler for åpen tilgang uten abonnement. Generelt kan den norskspråklige publiseringen i disse fagene ikke forventes å forsvinne helt. Da vil de eventuelt miste sin samfunnsrelevans.

Likevel er internasjonal publisering like viktig for forskningskvaliteten i humaniora og samfunnsvitenskap som i andre fag. Myndighetene stimulerer dessuten internasjonalt samarbeid og deltakelse. Andelen publikasjoner med utenlandske medforfattere i humaniora og samfunnsvitenskap økte fra 14 til 28 prosent mellom 2011 og 2019. Ytterligere økning i internasjonal publisering kan forventes.

Da et internasjonalt ekspertpanel evaluerte humaniora for Forskningsrådet i 2017, oppfordret de til «å publisere mer i internasjonalt ledende tidsskrifter og på internasjonalt ledende forlag», men sa ikke at dette skulle skje på engelsk. Dermed respekterte de språkmangfoldet i humaniora og samfunnsvitenskap. Tradisjonen og verdigrunnlaget i humaniora og samfunnsvitenskap er at internasjonal og hjemlig publisering går hånd i hånd. Forskerne i fagene er flerspråklige og velger språk ut fra relevans når de publiserer sin forskning.

Ulempen ved å beregne publikasjoner på norsk som prosentandel av totalen er at det virker som internasjonal og norskspråklig vitenskapelig publisering er i strid med hverandre – at det ene fortrenger det andre. Man skaper et inntrykk av ‘domenetap’, som Språkrådet kaller det, men forskernes tradisjon er som nevnt å gjøre begge deler. Se figuren igjen. Den ene delen viser andelen publikasjoner på norsk mens den andre viser andelen av aktive forskere som publiserer på norsk.

Med aktive forskere menes her nærmere 6000 forskere i humaniora og samfunnsvitenskap som er registrert med minst fem vitenskapelige publikasjoner i Cristin gjennom de ni årene 2011-2019. Blant disse finner vi at:

• 55 prosent av forskerne har publisert både på norsk og engelsk i perioden.
• 9 prosent har publisert både på norsk, engelsk og andre språk.
• 5 prosent har utelukkende publisert på norsk eller ved å kombinere norsk med andre språk enn engelsk.
• 31 prosent har utelukkende publisert på internasjonale språk.

Dermed har 69 prosent av forskerne publisert på norsk. Figuren viser hvordan denne andelen har utviklet seg i perioden. Det har vært en liten nedgang som er stabilisert etter 2016. Denne figuren publiseres også 22. oktober i Indikatorrapporten fra Norges forskningsråd.

Å måle flerspråklighet blant forskere gir mer mening hvis man vil følge opp Helsinki Initiative on Multilingualism in Scholarly Communication, som Universitets- og høgskolerådet var med å sette i gang i 2019. Her gis det konkrete råd om tiltak som vil bidra til at forskere publiserer på norsk når det er relevant, og at de gjør det etter sitt eget frie valg.