Endelig mandag. emil øversveen

Avkoloni­­ser­ings­­debattens polit­iske blind­­­veier

Debatten om avkolonialisering viser at vi må bli flinkere til å skille mellom politiske og vitenskapsteoretiske diskusjoner.

Det er ikke overraskende at universitetet ofte framstår som en trykkoker for samtidas sosiale konflikter, skriver Emil Øversveen.
Publisert Sist oppdatert

Postdoktor i sosiologi ved NTNU

I denne spalten den 29. november skrev Tony Sandset om den akademiske avkolonialiseringsdebatten, som har pågått med ujevne mellomrom siden SAIH lanserte sitt forholdsvis moderate avkolonialiseringsprogram i 2018.

Som Sandset beskriver framstår avkolonialiseringsdebatten ofte som en stillingskrig mellom to fronter. På den ene siden har man «avkolonialisererne», som ønsker å se et universitetspolitisk oppgjør som blant annet inkluderer mer mangfoldige pensumlister, mer kontekstualiserende undervisningsopplegg, samt en og annen veltet statue.

I den andre skyttergraven ligger de som ser avkolonialisering som en bevegelse mot identitetspolitikk, poststrukturalisme, relativisme og andre relativt ulne størrelser. Ifølge kritikerne har disse størrelsene det til felles at de vil revolusjonere den etablerte universitetskulturen, og erstatte den med et relativistenes diktatur som angivelig vil medføre både fullstendig frislipp og total sensur samtidig.

På denne måten føyer avkolonialiseringsdebatten seg inn i et kjent mønster, hvor debatter om ulike former for sosial urettferdighet – rasisme, sexisme, behandlingen av urfolk, sosiale klasseskiller, og så videre – ofte glir over i vitenskapsteoretiske diskusjoner hvor ‘tradisjonelle’ og ‘radikale’ kunnskapssyn stilles opp mot hverandre.

At slike diskusjoner vekker sterke følelser er både forståelig og nødvendig. Universitetet er et av stedene samfunnet tenker om seg selv, og i stor grad befolket av unge (til dels også radikale) mennesker. Derfor er det heller ikke overraskende at universitetet så ofte framstår som en trykkoker for samtidas sosiale konflikter, og at diskusjonen stadig går om hvorvidt – og på hvilken måte – den akademiske kunnskapen gjenspeiler strukturelle urettferdigheter i samfunnet rundt.

Utgangspunktet for de som ønsker å politisere den akademiske kunnskapsproduksjonen, er kunnskapssosiologiens mest grunnleggende påstand, nemlig at kunnskap både former og formes av den sosiale konteksten den produseres i.

En videre antagelse er at ulike former for kunnskap representerer ulike sosiale posisjoner, og at de rådende intellektuelle retningene ofte vil representere samfunnets dominerende interesser.

Utgangspunktet for de som ønsker å politisere den akademiske kunnskapsproduksjonen, er kunnskapssosiologiens mest grunnleggende påstand, nemlig at kunnskap både former og formes av den sosiale konteksten den produseres i.

Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi ved NTNU

Om man videre tenker at samfunnet er strukturert av systematisk undertrykking, synes den nærliggende konklusjonen å være at vitenskapen slik den tradisjonelt sett praktiseres, passivt tolererer - eller i verste fall muliggjør - denne undertrykkelsen.

For å utfordre samfunnets eksisterende maktforhold må man dermed også ta et oppgjør med vitenskapens teori og praksis, og det gjerne på et så grunnleggende plan som mulig.

Samtidig er det åpenbart forskjell på å argumentere for at visse former for vitenskapelig praksis er et uttrykk for skjeve maktforhold, og det å si at alle former for kunnskap bare er en gjenspeiling av bestemte sosiale interesser. Det førstnevnte er en påstand de fleste nok kan være enige i, mens det sistnevnte synet er langt mer kontroversielt.

Når de to påstandene blandes sammen føres man inn i en relativistisk blindvei, hvor ørkesløse samtaler om obskur epistemologi fortrenger det diskusjonen i utgangspunktet skulle handle om.

Videre er det også verdt å stille spørsmål ved antagelsen om at det finnes en naturlig forbindelse mellom politikk og kunnskapssyn, og at konflikten mellom ‘positivistiske’ og ‘konstruktivistiske’ forskningsprogrammer tilsvarer den mellom den politiske høyre- og venstresiden.

For å utfordre denne antagelsen er det nok å ta et blikk tilbake i idéhistorien, hvor man finner en rekke tenkere som har kombinert revolusjonære epistemologiske programmer med et konservativt eller liberalt samfunnssyn.

Kanskje det tydeligste eksempelet finner vi hos Friedrich Nietzsche, den tyske filosofen som kan kalles postmodernismens intellektuelle gudfar. I Nietzsches bøker finner man energiske dekonstruksjoner av ideen om at det kan finnes universelle standarder for fornuft, rasjonalitet og moral, men også ramsalt kvinneforakt, latterliggjøring av menneskelig svakhet og ivrige forsvar for sosiale hierarkier.

Kombinasjonen av disse elementene kan leses som en spenning hos Nietzsche, men også som utslag av den samme grunnleggende tanken, nemlig at menneskelig adferd – inkludert søkingen etter kunnskap – dypest sett bunner i en vilje til makt. Og hvis kunnskap og moral er uttrykk for makt og ingenting annet, minner Nietzsche oss om, kan man jo like gjerne ta siden til den som vinner.

Nyeste artikler

Mest lest

Også etter Nietzsche finner man eksempler på hvordan dekonstruerende tankegods har blitt kombinert med en rekke ulike politiske posisjoner, for eksempel nazismen til Martin Heidegger eller Richard Rortys sentrums-venstreliberalisme.

Selv Michel Foucault, som iblant framstilles som den kulturradikale venstresidens yppersteprest, vekslet mellom en rekke ulike politiske ståsteder i løpet av karrieren, fra maoismen på starten av syttitallet til flørt med nyliberalismen mot slutten av karrieren.

Endelig finnes det mange eksempler på konstruktivistiske tenkere som ikke forbindes med noen politisk posisjon, deriblant Ludwig Wittgenstein og Paul Feyerabend.

I motsetning til hva man kan få inntrykk av i debatter om avkolonialisering, kjønnsstudier og kritisk raseteori, er det altså ikke bare på den ytterste venstresiden man finner tenkere med relativistiske tilbøyeligheter. Faktisk kan man heller argumentere for at relativisme og radikal venstrepolitikk på et visst nivå er grunnleggende inkompatible.

Avkolonialiseringsbevegelsen, antirasismen, radikalfeminismen og sosialismen har alle til felles at de bygger på sterke påstander om virkeligheten – at kolonitiden fortsetter å prege samfunnet, at kvinner og folk med ikke-hvit hudfarge blir systematisk undertrykket, og at bedriftseiere tjener seg rike på slitet til de som arbeider for dem.

Det er ikke bare på den ytterste venstresiden man finner tenkere med relativistiske tilbøyeligheter.

Emil Øversveen

Jo lenger ut på venstresiden man befinner seg, jo sterkere blir gjerne beskrivelsene. For eksempel handler forskjellen mellom sosialdemokrater og sosialister i stor grad om de sistnevntes overbevisning om at økonomien under kapitalismen styrer samfunnet i en så stor grad at det å søke reformer innenfor systemet til syvende og sist er fånyttes, og at en mer grunnleggende forandring derfor er nødvendig.

Hvis man tviler på gyldigheten i disse beskrivelsene – for eksempel at det er objektivt riktig at kjønnet undertrykkelse forekommer – truer man også hele grunnlaget for politikken, som gjerne degenererer til rein symbolisme og selvfremstilling.

Min påstand er derfor at de politiske debattene som for tiden preger campusene ikke først og fremst er en konflikt mellom realisme og relativisme, men om hvordan virkeligheten egentlig ser ut. Å diskutere virkelighetens vesen er vitenskapens grunnleggende oppdrag, og nåtidens universitetspolitiske diskusjoner representerer ikke noen grunnleggende trussel mot denne oppgaven.

For å klargjøre innholdet i disse diskusjonene kreves det imidlertid en tydeliggjøring av forholdet mellom det politiske og det epistemologiske, som ikke antar at det ene nødvendigvis henger sammen med det andre.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

epistemologi poststrukturalisme postkolonial teori politikk michel foucault martin heidegger kunnskapssosiologi identitetspolitikk friedrich nietzsche relativisme tony sandset endelig mandag emil øversveen debatt avkolonisering richard rorty
Powered by Labrador CMS