Endelig mandag. tony sandset
I debatten om avkolonisering har vi alle noe å frykte
Bekymringen for at avkolonisering av akademia vil ende i relativisme og politisering er forståelig, men overdrevet.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Forsker, Center for sustainable health care education ved Universitetet i Oslo
Over lengre tid har det rast en debatt der vi på den ene siden har sett oppfordringer til avkolonisering av akademia, hvor man har tatt til orde for å omorganisere pensum i forskjellige fag, rive statuer av hvite kolonister, samt problematisere den nå famøse Linnébenken i Botanisk hage, fordi den kjente biologen Carl von Linné skal ha bidratt til kolonialistisk tenking.
På den andre siden finner vi de som frykter at en slik avkolonisering vil lede til en relativisme der det ikke lenger finnes en sannhet, og at innføringen av begreper som kritisk raseteori, strukturell rasisme og interseksjonalitet, direkte importert fra USA, er en trussel mot vitenskapen – og akademia i sin helhet, for den saks skyld.
Til en viss grad kan man forstå frykten for slike trender. Men sannheten er vel at avkolonisering i sin mer moderate form aldri har satt seg fore verken å forkaste hele den vestlige tradisjonen, eller at ‘postmodernistene’ vil sidestille alle former for kunnskap under påstanden om at det er fritt frem for alle mulige tolkninger av verden.
Allikevel har det altså bredt om seg en voldsom frykt for at avkolonisering og poststrukturalistisk tankegods er akademias svøpe, samt at dette vil føre med seg en ‘identitetspolitisert forskning’ som ikke bare risikerer å undergrave all forskning, men også vil få store negative konsekvenser for samfunnet som helhet.
Samtidig - og i direkte i relasjon til dette - ser vi en trend internasjonalt der politikere og personer i offentligheten har begynt å ta til ordet for å legge ned emner og studieprogrammer som omhandler kjønn og seksualitet og hvor begrepsapparatet fra kritisk raseteori anvendes. I USA har man sågar begynt å foreslå lover som i praksis gjør det umulig å undervise om tema som slaveri, rasisme, og diskriminering, noe amerikanske PEN dokumenterer i sin siste rapport om tematikken.
Så hvem har størst grunn til å være redd? Avkoloniseringssekptikerne som frykter at interseksjonalitet og kritisk raseteori vil føre til akademias undergang og politisering? Eller er det større grunn til å frykte de strømningene vi ser i Polen, Ungarn, USA og til og med Danmark der politikere og andre i offentligheten tar til orde for å legge ned, legge lokk på, eller på andre måter, fjerne flere fag fra akademia?
Kravet om å avkolonisere pensum beror på et ønske om at ulike fag suppleres med nye kulturelle, politiske og historiske perspektiver, men også om å sette de rådende vestlige paradigmene under kritisk søkelys. Som nevnt anses begreper som strukturell rasisme og interseksjonalitet for å ha høy analytisk verdi i så måte.
Her er det selvfølgelig viktig å ta høyde for nasjonal og lokal kontekst, men som analytiske nøkler å tenke med kan disse begrepene være gode for å gjennomføre maktkritiske studier; prøve ut hypoteser på forholdet mellom for eksempel overlappende former for diskriminering og forholdet mellom individ og struktur.
Debatten om avkoloniseringen er kanskje der frykten for en sterk og farlig form for relativisering kommer mest til syne hos skeptikerne, som mener å se en strømning pekende mot en sidestilling av alle former for kunnskap – som til syvende og sist vil undergrave vitenskapens legitimitet og ikke minst dens fremste verdi, sannhetssøken.
Et paradoks er at mange av de største kritikerne av avkolonisering, interseksjonalitet, og kjønnstudier ofte er de samme som hevder å bære yttringfrihetens fane høyest.
Tony Sandset, Center for sustainable health care education (UiO)
Avkolonisering i sin ekstreme form kan, vil jeg argumentere for, ganske riktig falle inn i en form for relativisme der man konkluderer med ‘any thing goes’. I sitt mest karikerte utslag har vi også sett at avkolonisering kan føre til en økt grad av nasjonalisme og fundamentalisme, jamfør noen former for Hindu-nasjonalistisk retorikk i India.
Frykten for avkolonisering, postmodernistisk teori og kjønn og seksualitets- studier har derimot gått for langt i visse politiske kretser. Dette ser vi utenfor akademia der mange sterke politiske reaksjoner har kommet mot både avkolonisering, LHBTQ-studier, samt studier som fokuserer på kjønn og rasisme.
I Ungarn har vi sett hvordan Orban har sagt at studier hvor man forsker på kjønn og seksualitet er både uvitenskapelige og undergraver samfunnet. Det samme ser vi fra Polene der kjønnsstudier og fag som tar opp LGBTQ-tematikk har kommet ut i hardt vær langs de samme argumentene som i Ungarn.
Fra Danmark har vi sett mye av den samme retorikken rettet mot mange av de samme studiene samt forskning på rasisme. Her er argumentet at denne type forskning er politisert, ikke følger vitenskapelige metoder, samt at de representerer en slags trussel mot akademia.
I USA kan vi som sagt lese i den siste rapport fra PEN USA om det som nå kalles ‘the educational gag rule’ som er en rekke forslag om lover i flere stater som vil gjøre det vanskelig å undervise om rasisme, kjønn og seksualitet ved å legge føringer på hva slags begreper og ord man kan bruke i undervisningen. Dette er riktignok for det meste lover rettet mot grunnskolen, selv om det også i noen tilfeller treffer universiteter og høyskoler.
Alt dette utgjør en trend som viser hvilket press flere fag og disipliner står i på tvers av land. Et paradoks er at mange av de største kritikerne av avkolonisering, interseksjonalitet, og kjønnstudier ofte er de samme som hevder å bære yttringfrihetens fane høyest.
Som nevnt er det klart for meg at enkelte argumenter som føres for å avkolonisere akademia er både problematiske og paradoksale. I sin ytterste konsekvens kan det føre oss til en relativisering av kunnskap og sannhet som er langt unna hva vi er tjent med, faglig og politisk.
Mitt poeng er derimot at denne innvendingen mot avkoloniseringen er en marginal del av det større bilde. Dernest mistenker jeg at motstanderne mot avkolonisering, interseksjonalitet, etc. i liten eller ingen grad har satt seg inn i det man må kalle en ganske stor bibliografi. Jeg er villig til å gå langt i å hevde at mange nok ikke har lest hva ‘kritisk rase teori’ er, ei heller at de vet godt nok hva for eksempel interseksjonalitet betyr eller kan brukes til.
Trusselen om å legge ned flere fagmiljøer, samt legge bånd på store fagdisipliner er ikke bare et problem for den frie forskningen, men er også anti-intellektuell. Det er også trist å se at det har blitt så steile fronter i denne debatten at man knapt kan komme sammen for konstruktive, fruktbare diskusjoner.
Mye av temperaturen kan nok forklares med voldsom begrepsmessig forvirring, samt at motstandere på hver sin side ikke har lest eller kan nok om hverandres argumenter. Det er derfor ekstra skummelt å se det politiske presset på å legge ned fag eller å kutte finansiering.
Det er et paradoks at frykten for avkolonisering og interseksjonalitet fører med seg trusler om nedleggelse heller enn konstruktive dialoger på tvers av fag og politiske skillelinjer. Akademia er ikke tjent med denne polemiske trenden, ei heller at det kommer politiske krav om nedleggelse eller sensur av begreper.
Frykten min er at det økende politiske presset på fagmiljøer som forsker på rasisme, LHBTQ, interseksjonalitet, og som tar til ordet for avkolonisering blir møtt med så stort press og politiske føringer at vi risikerer å ikke bare miste fagmiljøer men også viktige perspektiver. Man trenger ikke alltid være enig, men trusselen om nedleggelse og sensur går imot våre felles prinsipper.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
