Debatt
Avkolonisering vil gi en mer robust vitenskap
Vi er alle påvirket av strukturer i samfunnet som ekskluderer og skiller mennesker. I vitenskapen blir dette tydelig når man ser på hvem sin kunnskap som blir anerkjent og hva det undervises i. I vitenskapens navn er det berettiget å stille kritiske spørsmål til dette.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I et innlegg i Morgenbladet nr 9 argumenterer Gunnar C. Aakvaag mot avkolonisering av akademia ved å angripe det han kaller «standpunktteori». Det han kaller standpunktteori er altså teorier som er opptatt av å vise hvordan kunnskap genereres ulikt gjennom ulike praksiser og posisjoner i samfunnet. Disse teoriene utvikles på bakgrunn av maktkritiske analytiske perspektiver som står sterkt i en postkolonial feministisk akademisk tradisjon.
Når Aakvaag angriper “standpunktteori” nevner ham en rekke kjente filosofer, som Donna Haraway og Sandra Harding, uten at han går i dialog med dem. I stedet velger han å angripe et avsnitt i et bokkapittel skrevet av Frode Helland, hvor Harald Eias TV-serie Hjernevask blir analysert.
Askvaad mener at «standpunktteorien har en rekke svakheter», og at den er «svakt faglig fundert». Hva disse svakhetene skal være forblir usagt. Han underbygger ikke sine argumenter. Påstanden om «standpunktteoriens halvkonspiratoriske tilbøyelighet til å se undertrykkelse overalt» minner mest om en retorikk ment å latterliggjøre heller enn å diskutere makten som ligger i kunnskapsproduksjon på en seriøs måte.
Derfor ønsker vi å rette fokus på hva maktkritiske perspektiver innebærer.
Vitenskapelig forskning handler om en konstant søken etter kunnskap, og er avhengig av en stadig utvidelse og utfordring av metoder, analytiske rammeverk og tolkningsformer. Det metodologiske og analytiske mangfoldet som maktkritiske perspektiver bringer med seg undergraver ikke vitenskapen; tvert imot bidrar det til å gjøre vitenskap mer robust.
Dette er kjernen i Sandra Hardings argument om hva som er reell vitenskapelig objektivitet, altså at det er et mangfold av teoretiske og epistemologiske perspektiver som skaper objektivitet. Uten nye metoder og tolkninger som utfordrer etablerte «sannheter» kommer heller aldri det Thomas Kuhn kalte vitenskapelig revolusjon eller paradigmeskifter. Og det er nettopp nye måter å tenke på som verden trenger for å møte de store utfordringene vi har i dag som klimaendring og økologisk krise. Dette kan vi best få til gjennom mer robuste forskningsprogrammer som går på tvers av både fag og epistemologier.
Avkolonisering dreier seg om å stille spørsmålstegn og problematisere den ofte implisitte forståelsen at teoridannelse er noe som skjer kun ved universiteter i Europa og Nord-Amerika.
Innleggsforfatterne
Det er viktig også å påpeke at vitenskap skapes i praksiser. Vitenskapsfilosofer og vitenskapssosiologer, som Bruno Latour og Isabelle Stengers, har vist hvordan vitenskapelige praksiser ikke er uavhengig av sosial og materiell kontekst. Forskere som jobber i laboratorier, diskuterer kontinuerlig hvordan man kan tolke funn og data. Denne prosessen er dynamisk og er med på å forme de såkalte objektive «fakta». Dette betyr ikke at disse faktaene ikke eksisterer, at de kun er «sosialt konstruerte» og dermed «fiksjon».
Poenget er at virkeligheten og vitenskapelige fakta skapes gjennom ulike praksiser. Ideen om at det finnes en universell og objektiv sannhet der ute, som ligger og venter på å bli funnet og oppdaget av oss er i beste fall naiv.
Aakvaags argument preges av en mangelfull forståelse på hva avkolonisering av akademia innebærer. Vi mener at å redusere avkolonisering til identitetspolitikk er feil og et blindspor. Identitetspolitikk dreier seg om politisk mobilisering på bakgrunn av en felles identitet og tar utgangspunkt i bestemte gruppers utfordringer.
Avkolonisering på sin side utfordrer maktstrukturene som ble etablert i kolonitiden og som ikke rammer en gruppe, men oss alle. Vi er alle påvirket av strukturer og relasjoner i samfunnet som begrenser, ekskluderer, usynliggjør og skiller mennesker, praksiser og ideer. I vitenskapelig kunnskapsproduksjon blir dette tydelig når man ser nærmere på hva som regnes som autoritativ kunnskap, hvem sin kunnskap som blir anerkjent, hva det undervises i og hvordan undervisningen foregår. I vitenskapens navn er det berettiget å stille kritiske spørsmål til dette.
Avkolonisering dreier seg heller ikke om å inkludere forfattere i pensum og forskningsartikler kun basert på geografisk opphav. Det handler om mye mer og minst om to ting: 1) Om å utvide kompleksiteten til et fenomen slik at kunnskapen om fenomenet blir mer robust og nyansert. La oss ta for oss et eksempel: norske elever og studenter lærer mye om den franske og den industrielle revolusjon. Det er vel og bra.
De lærer imidlertid svært lite om for eksempel den haitianske revolusjonen, selv om denne var betydningsfull også utenfor Haiti. Den hadde alvorlige konsekvenser for plantasjesystemet som Europas og Nordamerikas økonomi var basert på. Er det en tilfeldighet?
I sitt verk «Silencing the past» viser Trouillot at dette slett ikke er tilfeldig. Ikke engang Erik Hobsbawm nevner den haitianske revolusjonen i sin bok «The Age of Revolutions, 1789-1843». Hvorfor? Trouillot påpeker at den haitianske revolusjonen ikke var en hendelse å regne med i vestlig historiografi fram til 1950-tallet. Trouillots argument er at den haitianske revolusjonen ikke var mulig å forestille seg for europeiske og nordamerikanske tenkere og politikere på den tiden. Franske politikere, karibiske plantasjeeiere, og vestlige filosofer kunne simpelthen ikke tenke at svarte slaver hadde evnen til å organisere seg politisk. Når de beviste at de kunne, ble denne historiske revolusjonen oversett.
Fraværet av kunnskap om den haitianske revolusjonen er én av mange usynliggjøringer i verdenshistorien som kun skrives fra et europeisk perspektiv. Man kan trekke mange paralleller til norsk historiografi når det gjelder for eksempel usynliggjøringer av Norges interne kolonihistorie i forhold til samer og andre minoriteter, eller hva norske elever og studenter lærer om hvordan 2. verdenskrig spilte seg ut i de daværende afrikanske koloniene, i Kina og i Latin Amerika.
Avkolonisering dreier seg om å stille spørsmålstegn og problematisere den ofte implisitte forståelsen at teoridannelse er noe som skjer kun ved universiteter i Europa og Nord-Amerika. Det handler om å problematisere et innarbeidet skille der innsamling av data skjer i sør, mens teori-produksjon foregår i (noen sentra av) det globale nord.
Avkolonisering peker på viktigheten av å ha en reflektert og informert forståelse om hvordan vitenskap produseres, hvordan forskningsprosjekter designes, hvilke metoder brukes, hvordan det samarbeides med partnere i prosjekter, og hvordan ressurser fordeles. Det handler også om hvem som har kontrollen over forskningsresultater og hvordan de publiseres, hvem som er medforfatter, eller førsteforfatter, hvilket tidsskrift de publiseres i, om det er åpen tilgang eller bak en høy betalings mur.
Avkolonisering svekker ikke vitenskapelige prinsipper. Tvert om, vil avkoloniseringsperspektiver gjøre vitenskapen mer robust. Vi skylder framtidens lærerstudenter bredere og mer komplekse perspektiver på verden, nyansert kunnskap og forståelse av egen posisjon i kunnskapsproduksjon.
SAIH sitt arbeid er et steg i riktig retning som vi ønsker velkommen.
