Debatt ● Hans Petter Graver
Akademias rolle i urolige tider
Akademia står i et økende krysspress mellom kravet til akademisk frihet og akademisk ansvar. Friheten er under press fra mange kanter, og kravene om ansvar er både økende og mer diffust enn før.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
At vi opplever urolige tider, er det liten uenighet om. Den internasjonale orden slik vi kjenner den er i oppløsning. Europa ruster til krig. Universitetene og den frie forskning er under angrep flere steder. PST-sjefen skriver i innledningen til trusselvurderingen for 2025 at krig, konflikt og rivalisering i verden fortsetter å sette sitt preg på trusselbildet i Norge. Hun skriver også at det er sannsynlig med sabotasjeaksjoner fra utenlandske stater i Norge.
I fremleggelsen av totalberedskapsmeldingen sa statsminister Støre at samfunnet står overfor kanskje den mest utfordrende sikkerhets- og beredskapssituasjonen i vår tid.
Utfordringene preger også akademia: universitetene, forskning og vitenskap og forskernes anseelse og kår. I noen land, senest i USA, har partier kommet til makten med et klart program om å kneble og marginalisere forskning og vitenskapelig kunnskap.
Vitenskapen er også del av det internasjonale konfliktnivået. I trusselvurderingen skriver PST at «Forskningsinstitusjoner og andre kunnskapsbedrifter vil i 2025 være særlig utsatte mål for tilnærmelser fra fremmede stater. Statlige aktører vil blant annet forsøke å få tilgang til ansattes fasiliteter, slik som laboratorier og instrumenter, og vitenskap eller nettverk. De vil også bruke forskningssamarbeid, internasjonale konferanser og andre møtearenaer for å sikre seg tilgang til sensitiv teknologi eller skjermingsverdig informasjon.»
Dette er en oppfordring til universiteter, forskningsinstitusjoner og forskere om å være på vakt. Men det er også en oppfordring til mistenksomhet og en kilde til utrygghet og usikkerhet, og representerer derfor i seg selv en utfordring for vitenskapens frihet.
Det er ikke bare snakk om muligheter og fremtidstrusler. Ser vi omkring oss er det ikke vanskelig å finne eksempel på at de urolige tidene rammer akademia. En av de første tingene Viktor Orban i Ungarn gjorde da hans parti kom til makten var å jage det private universitetet Central European University ut av landet, som ledd i hans konflikt med grunnleggeren av universitetet George Soros.
I disse dager har Trumps administrasjon stoppet behandlingen av søknader til medisinsk forskning og krevd sensur av både forskning og ansettelsespolitikk for å luke ut alt som har å gjøre med mangfold, likhet og inkludering.
Skepsis til forskning og akademia er en viktig del av de politiske bevegelsene som vi ser i mange land rundt oss.
Vi behøver ikke gå ut av landet for å finne turbulens. Vi husker kontroversene over akademisk boikott av Israel som preget mange av universitetene i fjor. For et år siden ble det også kjent at NTNU i flere år hadde hatt kontakt med PST om en vitenskapelig ansatt som var anklaget for å spre rasistiske ytringer. Vi har stadige diskusjoner om akademisk ytringsfrihet og om forholdet mellom styring og akademisk frihet.
Akademia står i et økende krysspress mellom kravet til akademisk frihet og akademisk ansvar. Friheten er under press fra mange kanter, og kravene om ansvar er både økende og mer diffust enn før.
Akademia stilles til ansvar for hvordan de bruker ressurser som de får, rammene for hva som er etisk opptreden både i og utenfor forskningen er blitt trangere, forventningene til bidrag til å løse presserende oppgaver blitt høyere, for å nevne noe. Angrepene på forskningens og akademias frihet kommer som følge av endringer i synet på forskning og vitenskap, endringer i styringen av akademias institusjoner og endringer i klimaet for ytrings- og tankefrihet.
Både myndighetenes og samfunnets syn på forskningens rolle endrer seg. Myndighetene stiller høyere krav til umiddelbar nytte, produksjon og bidrag til løsning av problemer. Vitenskapen skal bidra til løsningen av de store utfordringene som samfunnssikkerhet, klimatrusselen, FNs bærekraftsmål og andre. Der de politiske institusjonene ikke er i stand til å finne løsninger henvender de seg til vitenskapen.
Dette gir muligheter til forskningsmidler, men det bidrar også til å styre forskere inn på temaer som er politisk definert. Det kan også bidra til å undergrave vitenskapens troverdighet og anseelse, når svarene den gir er at det ikke finnes noen «quick fix» på problemene. Det kan lett fremstilles som at forskerne ikke oppfyller de kravene som stilles og ikke bruker de ressursene de får fornuftig.
Angrepene på forskningens og akademias frihet kommer som følge av endringer i synet på forskning og vitenskap, endringer i styringen av akademias institusjoner og endringer i klimaet for ytrings- og tankefrihet.
Hans Petter Graver
I samfunnet florerer «alternative fakta» som sprer forestillinger om at den ene «sannheten» er like god som den andre. En bivirkning av at myndighetene trekker forskning inn for å løse sine spesifikke utfordringer er at vitenskapen oppfattes som politisert og som redskap for bestemte politiske oppfatninger. Et ekstremt eksempel på dette er måten medisinsk forskning ble trukket in i de politiske kontroversene i USA under pandemien, og hvor immunologien og vitenskapsrådgiveren Anthony Fauci for mange ble stående som selve symbolet på den «dype statens» angrep på folks frihet.
De akademiske institusjonene er viktige for forskningens frihet. Samtidig fungerer de som redskap for styring, og styringen skjer både utenfra og innenfra. Universitetene er offentlige organer, og er underlagt departementets virksomhetsstyring og styringsdialog. Dette innebærer blant annet at de er gjenstand for den generelle mål- og resultatstyringen som gjelder offentlig forvaltning.
Siden mye av virksomheten ikke er direkte målbar, som studentenes kunnskap og dannelsesnivå og hva forskningen avdekker av sannhet og mening, får denne styringen et rituelt preg. Samtidig kan den bidra til å vri oppmerksomheten bort fra det som er vesentlig.
Den interne styringen er i økende grad byråkratisert og rettet mot å øke og opprettholde virksomhetens anseelse hos myndighetene og i samfunnet. Dette er selvsagt viktig, men institusjonens anseelse er ikke nødvendigvis sammenfallende med vitenskapens status og anseelse eller med akademisk frihet.
Det generelle ytringsklimaet i samfunnet preger også akademia. Igjen gir USA eksempel på ytterpunktene.
Velment støtte til verdien av mangfold, likhet og integrering gjør at det er temaer og spørsmål som det er vanskelig å ta opp. Det fører til krav om at universiteter og forskningsmiljøer nekter talerstol til dem som utfordrer herskende oppfatninger eller støter utsatte grupper.
Selv om det er lett å forstå bakgrunnen for dette, er slike krav grunnleggende i strid med akademiske verdier om frihet til å utfordre og kritisere. Regimeskiftet i USA illustrer også hva motkreftene til en slik politikk kan føre til, med nye krav til universitetene om å endre ansettelsespolitikken for å fjerne innslag av integrering og mangfold. Trump-administrasjonen stiller samme krav til forskningsprosjekter.
Begge deler er klare inngrep i den akademiske friheten.
Forskere og ansatte ved vitenskapelige institusjoner må stå fast på vitenskapens grunnleggende verdier. Disse er slått fast både i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene i FN-konvensjonen om økonomiske og sosiale rettigheter. Konvensjonen slår fast retten til å nyte godt av vitenskapens fremskritt og bruken av disse. Statene skal iverksette tiltak som er nødvendig for vitenskapens bevaring, utvikling og utbredelse og respektere den frihet som er uunnværlig for vitenskapelig forskning. De skal også fremme internasjonalt samarbeid på det vitenskapelige og kulturelle område.
På dette grunnlag må akademia fremme verdien av å søke sannhet gjennom vitenskap og at dette er en verdi i seg selv. Det må også fremme rasjonaliteten i offentlige beslutninger ved å arbeide for at grunnlaget for politiske beslutninger er kunnskapsbasert. Akademia må hegne om sin kritiske rolle, og uredd «speak truth to power».
For å fremme dette, må akademia fremme retten til vitenskap slik den er slått fast i menneskerettighetene, og forsvare vitenskapens frihet.
Men akademia må også møte angrepene på den liberale orden som vi nå ser, og også angrepene på vitenskapen selv, med den samme vitenskapelige holdning som man møter andre spørsmål på. Det vil si at vi må innta en holdning av nysgjerrig åpenhet, ikke møte angrepene med et ideologisk forsvar.
Også overfor fenomener og handlinger som bryter tvert med det vi er glad i og tror på, må den vitenskapelige reaksjonen være ikke å fordømme, men å forstå. Det betyr ikke å gå på akkord med vitenskapens grunnleggende verdier. Men det innebærer å stille spørsmål om årsakene til at mange utfordrer sannhet og rasjonalitet og å være åpen for at noe av årsaken kan ligge i akademias måte å forvalte sine oppgaver på.
Men akademia må også møte angrepene på den liberale orden som vi nå ser, og også angrepene på vitenskapen selv, med den samme vitenskapelige holdning som man møter andre spørsmål på.
Hans Petter Graver
Det er mange måter for forskere å være samfunnsengasjert på. Det er klare forskjeller på kunnskapsformidling, rådgivning og aktivisme til støtte for viktige saker. Alle rollene er legitime roller, også for forskere. Forskere er ikke bare forskere, de er også medlemmer av samfunnet med samme rettigheter til å engasjere seg som alle andre. Forskere har også en forpliktelse til å bidra til at andre kan nyte godt av vitenskapelige fremskritt.
Men når mange forskere engasjerer seg sterkt politisk for saker de oppfatter som viktige, er det ikke rart at mange oppfatter vitenskapen og forskningen som politisert.
Hvordan man skal forholde seg til samfunnet, om man skal formidle, gi råd eller engasjere seg, må være opp til den enkelte. Men på vegne av vitenskapen har hele akademia et ansvar for å være åpen om begrensningene i vitenskapens metoder og dermed holdbarheten og rekkevidden av den kunnskapen vitenskapen til enhver tid innehar. Bare slik kan vi bevare og utbre tilslutning til det vitenskapelige prosjektet.
Vi må også være ydmyke overfor rasjonalitetens begrensninger. Selv om akademia sterkt må fremme og forsvare fornuften, må vi erkjenne at fornuft i praksis er situert og begrenset. At vi mener at samfunnet må bygges på fornuft, betyr ikke at de løsninger vi anbefaler alltid er fornuftige, selv om vi bygger på vitenskapelig grunnlag.
Vi er ikke alltid klokere enn den fornuften som er innbakt i historie og tradisjon, det vil si det «vanlige folk» opplever som viktig i sin hverdag. Nå vi glemmer dette, skaper vi grunnlag for den forakten for eliter og mistroen til akademia som ligger til grunn for de sterke sosiale og politiske bevegelsene omkring oss.
