Debatt ● Svein Stølen
Om å stå støtt i en krevende tid
Forskning uten politisk styring har gjort USA til forskningens frontløper og driveren av ny teknologi. Den endrede politikken vi ser nå kan svekke deres posisjon raskt og effektivt. Hvordan bør vi svare?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er umulig ikke å kjenne en dyp uro over utviklingen i USA. Et samfunn basert på rasjonalitet, kunnskap, frihet og åpenhet opplever nå alvorlig sensur og knebling. Ikke minst ser vi politisk styring av sentrale institusjoner. Dette gjelder også de sterke universitetene som har opparbeidet sin kvalitet møysommelig over lang tid.
Det har de særlig gjort ved å hente de beste hjernene fra hele verden til det de selv har karakterisert som mulighetenes land. Forskerne har fått frihet og tillit. Forskning uten politisk styring har gjort USA til forskningens frontløper og driveren av ny teknologi.
Den endrede politikken vi ser nå kan svekke deres posisjon raskt og effektivt. Det tar tid å bygge fremragende forsknings- og utdanningsmiljøer. Å bygge dem ned går raskt.
Forskning på klima var under press også under Trumps første presidentperiode, og president Macron gikk så langt at han i 2017 hentet 18 sterke klimaforskere fra USA til Frankrike. Som i mange andre land ser vi også angrep på forskning om likeverd, inkludering og mangfold.
Kunnskap sees på som en trussel, og løsningen er å ta bort finansiering og kanskje enda mer effektivt, at offentlige data fjernes fra offentlige nettsider og dataarkiver. Fakta om menneskeskapte klimaendringer er tilsvarende ikke velkomment i et regime styrt av alternative fakta og følelser. Kunnskap om helseeffekter av klimaendringer likeså, og dette er trolig bare starten. Det er ikke vanskelig å spå angrep på vaksineprogram.
Fremover blir det «spennende» å følge situasjonen rundt fugleinfluensaen i California som har spredt seg til mennesker. Hele verden kan være avhengig av den monitoreringen og oppfølgingen USAs helsemyndigheter gjør.
Det er også andre handlinger som gir grunn til bekymring. Jo, vi trenger effektiv bruk av ressurser, men reduksjonen av overhead på prosjekter fra National Institutes of Health til 15 prosent vil svekke den dyre forskningsinfrastrukturen som er påkrevd for verdensledende forskning. Dereguleringen av kunstig intelligens viser også tegn til at forskningsetiske prinsipper som er en forutsetning for utvikling av kunnskap til menneskehetens beste er under press.
Paradoksalt nok står kuttene i de føderale forskningsbudsjettene i USA i kontrast til det vi ser i Kina som satser målrettet og massivt på å bli den ledende forskningsnasjonen. De investerer tungt i statlig finansiert og langsiktig forskning, både grunnforskning og anvendt forskning og har som mål å være ledende i 2050.
I denne tiden trenger USA at deres egne forskere står opp for forskningens frihet, for utdanning og for kunnskapsbasert forvaltning og beslutninger.
Svein Stølen
Kina tar innpå USA og denne utviklingen vil nå gå hurtigere. De vil nå også kunne få til det de lenge har prøvd; å hente hjem flere kinesiske toppforskere fra USA. Det er liten tvil om at den geopolitiske effekten av Trump administrasjonens kunnskapspolitikk uansett vil gi Kina større innflytelse — om ikke i Europa så i Midtøsten, Asia og Afrika. Det gir ytterligere grunn til bekymring.
Hva gjør så vi i Europa i en tid som dette?
Det handler ikke først og fremst om å hente forskere fra USA, selv om det kan være aktuelt — ikke minst europeiske forskere som arbeider i USA. Det løser ikke utfordringene USA — og dermed verden — står i. I denne tiden trenger USA at deres egne forskere står opp for forskningens frihet, for utdanning og for kunnskapsbasert forvaltning og beslutninger.
Vår konkurranseevne i Europa må uansett styrkes. Vi må som en del av den global utviklingen, gjøre oss mer uavhengig av forskningsinfrastruktur vi ikke selv kontrollerer. Utfordringene knyttet til eksportkontroll og eierskap til egne data blir nå bare større. Mario Draghis rapport blir ikke mindre viktig, selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen åpenbart vil påvirke hvordan Europa investerer.
Vi må gjøre vårt som universiteter. UiO har for eksempel de siste årene lagt ned betydelig arbeid i å etablere sterke partnerskap i Europa. The Guild og Circle U. er gode plattformer for å lære, samarbeide og bidra til å styrke Norges og Europas konkurranseevne.
Vi må også mer generelt svare med samarbeid. Forsker-til-forsker-samarbeid med forskere over hele verden — selvsagt basert på vurderinger av hva vi samarbeider om med de ulike partnerne. Ved Universitetet i Oslo har vi vært med å drive frem utviklingen av Africa-Europe Clusters of Research Excellence. Afrika er vår nærmeste nabo og likeverdige langsiktige partnerskap er enda mer logisk i en tid som dette.
Det siste vi bør gjøre nå er å lukke oss selv inne og bli innoverskuende. Da forsterker vi en utvikling som er ødeleggende. Vi må i stedet være med å kjempe for sannhetssøking, forskningens frihet og for at universitetet som institusjon — i den frie verden — kan bidra til maktfordeling gjennom en tydelig kunnskapsbasert samfunnskritisk rolle.
