Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Mest lest
Debatt ● jenny graver og per jørgen ystehede
Administrativt ansatte bør ytre seg mer
Administrativt ansatte bør ikke bare læres opp i, men også bruke sin ytringsfrihet i større grad, mener to forskingsrådgivere.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Både i påvente av og etter at Kierulf-utvalgets rapport «God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag» ble lansert onsdag 30 mars, har det blitt publisert mange kronikker om kårene for akademisk ytringsfrihet.
Like i etterkant av presentasjonen var blant annet Forskerforbundet tidlig ute med å kommentere at rapporten var god på kultur, men ikke struktur – for deretter å skildre noen strukturelle problemer for ulike grupper av forskere.
En strukturell og institusjonell forskjell som oss bekjent ikke har blitt viet oppmerksomhet hittil, er den mellom vitenskapelige og teknisk-administrative ansatte. Rapporten til Kierulf-utvalget om akademisk ytringsfrihet berører også administratives arbeid i universitets- og høgskolesektoren.
Blant annet anser utvalget at «akademisk formidling» ikke bare omfatter formidling av egen forskning, men også av «de institusjonelle og strukturelle forhold som danner rammene om det akademiske virket.»
Et annet viktig poeng er at utvalget mener at også administrativt ansatte på ulike felt bør læres opp i de grunnleggende forutsetningene for ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet.
Vi er helt enige i dette. Administrasjonens rolle skal være å støtte kjernevirksomhetene ved institusjonene, og det er klart at vitenskapelig ansatte derfor bør diskutere og mene noe om hvordan støttevirksomheten fungerer.
Vi mener at administrativt ansatte ikke bare bør læres opp i men også i større grad bruke sin ytringsfrihet, og delta mer i disse diskusjonene.
Innleggsforfatterne
Imidlertid mener vi det er behov for mer presisjon enn det vi finner i Kierulf-rapportens behandling. Dette er ikke unikt for rapporten, men noe en ofte ser i dag i diskusjonene om administrasjonens rolle for kulturen og de institusjonelle og strukturelle rammene rundt akademia.
Vi mener videre at administrativt ansatte ikke bare bør læres opp i men også i større grad bruke sin ytringsfrihet, og delta mer i disse diskusjonene. Denne kronikken er et forsøk på begge disse tingene.
«Administrasjonen» ved et universitet er et mangesidig og sammensatt fenomen, og begrepet har en tendens til å bli brukt på en måte som ikke bare blander sammen de ulike administrative funksjonene og fagfeltene, men som også blander inn (beslutningene til) institusjonens ledelse og rammebetingelsenes byråkratiske krav.
På denne måten blir gjerne «administrasjonen» - for å sette det på spissen –syndebukken for alt som er galt i Universitets- og høgskolesektoren. Slike fremstillinger bidrar ikke kun til å viske ut mange ansatte som jobber i akademia for å støtte opp om kunnskap og akademisk ytringsfrihet, men òg til å bygge opp under allerede eksisterende polarisering mellom vitenskapelig og administrativt ansatte.
Vi ser slike tendenser i Kierulf-rapportens omtaler av «administrasjonen». I rapportens kapittel 5 om dagens rammeverk for akademisk ytringsfrihet diskuteres en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som omhandlet en professor i tysk som ble invitert til å delta i et TV-program som skulle omhandle forholdet mellom EU og Tyrkia.
Professoren fikk en reprimande av sin prodekan for å formidle utenfor fagfeltet sitt. EMD slo fast at det var gjort inngrep i professorens ytringsfrihet.
Kierulf-rapporten konkluderer (s. 42): «Slike inngrep i ytringsfriheten må også kunne prøves i domstolene, for å hindre at universitetsadministrasjonen ikke misbruker sin skjønnsmessige makt.»
Men hvem i «universitetsadministrasjonen» har slik makt? Så absolutt ikke vi. Slik rapporten redegjør for saken, så var det en prodekan og disiplinærrådet ved universitetet hans som kritiserte professoren. Hadde det aktuelle universitetet tilsatt ledelse uten akademisk bakgrunn? I så fall er kanskje det en del av problemet? Hva slags kompetanse og hvilke roller var å finne i disiplinærrådet? Og så videre.
Et annet eksempel på manglende presisjon i Kierulf-rapporten finner vi i diskusjonen om «akademiske ytringsfrihetsutfordringer» i kapittel 6. Her kommer Kierulf-utvalget inn på nye styrings- og ledelsesformer i akademia (avsnitt 6.4.1).
De skriver blant annet (s. 71) at «[p]rofesjonaliseringen og byråkratiseringen av sektoren har også bidratt til å viske ut skillelinjene mellom fag og administrasjon. Det kan utfordre den akademiske friheten.» Dette er basert på OsloMet-rapporten «Et ytringsklima under press?», og er blant de poengene som Kierulf-utvalget ikke utdyper ytterligere og heller ikke svarer på i senere kapitler om tiltak til fordel for den akademiske ytringsfriheten.
Det er i vår administrative erfaring svært mange problemer som skal løses ved å sende vitenskapelige ledere på kurs (...)
Innleggsforfatterne
Begge kronikkforfatterne stusser over denne formuleringen. Vi opplever profesjonalisering av yrket vårt – forskningsadministrasjon – som en fordel, men ikke som noe som bidrar til å viske ut skillelinjene mellom oss og de vitenskapelig ansatte.
Går en til den nevnte OsloMet-rapporten, er poenget om profesjonalisering av administrasjonen mer nyansert. Det oppsummeres blant annet slik:
«Det er imidlertid et åpent empirisk spørsmål hvorvidt [den profesjonaliserte] administrasjonen primært avlaster de vitenskapelig ansatte eller snarere bidrar til å tilpasse dem til nye forventninger fra omverdenen og til rammevilkår der deres faktiske akademiske autonomi er innskrenket.»
Dette er poenger som vitenskapelig ansatte og administrasjon og ledelse må diskutere, både overordnet i offentligheten og i detalj ved den enkelte institusjon og deres underliggende enheter:
Ikke bare hva innebærer faktisk akademisk autonomi, men hvordan gjøre faktisk akademisk autonomi, ikke bare de vitenskapelig ansatte imellom, men i samråd med de administrativt ansatte?
- Hvilke rammevilkår bør sektoren ha?
- Hvordan kan (administrative) rutiner utformes på en måte som skjermer den vitenskapelige virksomheten mest mulig?
- Når er det at den vitenskapelige virksomheten må tilpasse seg for eksempel administrasjonens rutiner for eksternt finansiert virksomhet, GDPR, eller rutiner for emneevalueringer, og hvorfor?
- Og er det nødvendigvis alltid tilfelle at administrasjonen ved å tilrettelegge og tilpasse til rammevilkår er med på å gjøre den akademiske ytringsfriheten en bjørnetjeneste?
Spørsmålet om hvordan administrasjon og ledelse håndterer sektorens rammevilkår for forskning, fortjener spesiell oppmerksomhet. Eksempelvis kan forventninger fra ledelsen til å søke om eksterne forskningsmidler oppleves som utilbørlig styring og innskrenking av den akademiske friheten for mange vitenskapelig ansatte.
Samtidig er faktum i dag – selv om det ikke bør være sånn – at eksterne midler kan være eneste mulighet for mange til å få delta i den akademiske ytringsfriheten, ved at det skapes nye midlertidige stillinger som ellers ikke ville vært finansiert av institusjonen.
Det er ledelsen og administrasjonens ansvar å utvikle gode og profesjonelle tjenester og rammeverk, som må balansere mellom å ta høyde for økonomiske rammebetingelser og fordeling av ressurser.
De skal også tilpasse disse så nennsomt som mulig til virksomheten, og legge til rette for at de med minst makt og mest behov for "academic armor" i konkurransen om en plass i det vitenskapelige hierarkiet, får både systemkunnskap og tilgang til å bruke mulighetene som ligger i for eksempel å søke eksterne midler ved behov.
Kierulf-rapporten skiller mellom og drøfter interessant og lærerikt - mellom ytringsfrihet og vitenskapelig ansattes akademiske ytringsfrihet. Grunnleggende mener vi at også teknisk-administrative bør ta Kierulf-utvalgets råd om å bli mer modige.
For det finnes også trusler mot "den teknisk administrative ytringsfriheten" i UH-sektoren. Blant annet kan den tidligere nevnte generaliseringen av «administrasjonen» som ett fenomen, og polariseringen mellom vitenskapelige og administrative, bidra til å gjøre det ubehagelig å skulle vise seg frem som en av byråkratene som er med på å «ødelegge akademia».
Det kan være at lojaliteten til de vitenskapelig ansatte tilsier at vi bør si ting høyt i offentligheten, men at lojaliteten til institusjonen tilsier at vi bør la være. Videre kan det være en frykt for at andre administrativt ansatte vil anse en som manglende konsensus- og løsningsorientert, siden mange administrative fagfelt nettopp handler om å stå sammen om å tilrettelegge så godt som mulig, heller enn å stikke hodet frem og peke på problemer.
For å gjenta poenget vi innledet med: selv om vi ser at Kierulf-utvalget har hatt møte med personaladministrasjonen i arbeidet med rapporten (NOU 2022:2 s. 16), berører rapporten langt mer enn personaladministrative spørsmål for vitenskapelige ansatte. Det berører administrasjonen i sektoren i sin helhet.
Avslutningsvis vil vi peke på hvordan dette kommer til syne i to av forslagene som fremsettes for å styrke akademisk ytringsfrihet i rapporten, fjellvettregler og kollegial styring. Vi har begge jobbet lenge nok til å fullt ut støtte at fjellvettreglene, der mye handler om god folkeskikk en bør forvente også utenfor akademia, bør gjentas både titt og ofte – for alle.
Hvorvidt utvalgets råd om å sende flere vitenskapelige mellomledere og ledere på kurs, og hvorvidt kollegialitet og kollegial styring, da forstått som mer uformelle former for sosial kontroll, vil være med på å bedre den akademiske ytringsfrihetens kår, stiller vi oss litt mer avventende til.
Det er i vår administrative erfaring svært mange problemer som skal løses ved å sende vitenskapelige ledere på kurs, og kanskje bør en tenke mer helhetlig om lederopplæring i akademia generelt.
Uformelle former for sosial kontroll fungerer ikke nødvendigvis på sitt beste i UH-sektoren, hvor makt er ujevnt fordelt og det er klare statusforskjeller mellom stillingskategorier, både innenfor de vitenskapelige stillingene men også mellom de vitenskapelige og de teknisk-administrative.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Har varslet behov for å kutte opp imot 100 årsverk. Kun åtte får tilbud om sluttpakke
Tilbake til penn og papir?
Hva vil vi med barnevernspedagogutdanningen?
Risikofylt forskning, pandemier og biovåpen
Åpen forskning muliggjør forskningsnær utdanning
Mest lest
Sjokkmåling: Nær dobling for Frp blant studenter
Kvinner skjuler hvor tøft de har det på jobb etter sykdom. — Jeg lukket døra på kontoret og gråt
Khronos lesere med 37 forslag til Årets navn i akademia 2024
Juss-nestor mener Kjerkols fuskesak må behandles på nytt
1107 årsverk visket bort i akademia i 2024