Siste fra forsiden:
Nyeste artikler
Debatt ● per andreas langeland
Ytringskulturen i akademia og løpende villsvin har noe til felles
Hverken villsvin eller utfordringene med akademisk ytringsfrihet kan fanges med blikket festet på ett og samme punkt. Begge deler er i bevegelse i et skiftende terreng.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Sivilingeniør, tidligere forsker og utreder
Utredningen om akademisk ytringsfrihet peker på lovendringer for å få flere med faglig tyngde til å bruke sin stemme i det offentlige rom. Akademikerne oppgir at det ikke er det rettslige som gjør at de sensurerer seg selv, men problemer i ytringsrommet. Er det noe i dette rommet vi har oversett?
Dagen etter Kierulf-utvalgets frokostservering av den offentlige utredningen om akademisk ytringsfrihet, klinket fotballpresident Lise Klaveness til med et gjennomtenkt innlegg rettet mot spissene i den internasjonale fotballbevegelsen.
Fotballpresidentens tale på FIFA-kongressen i Qatar i slutten av mars illustrerer at ytringer er som fotballpasninger: Hvis de skal gi uttelling må rom utfordres, samtidig som det krever kvalitet i både avlevering og mottak.
Klaveness, som selv ble en merittert fotballspiller, fikk Fritt Ords Honnør for sitt fremstøt til eliten. Dette til tross for at mottakerne virket å være mer opptatt av å ta spilleren enn ballen. Det ligger i luften at noe må ha kommet imellom.
Kierulf-utvalget ser behov for lovendringer og organisatoriske tiltak for å trygge ytringsrommet. Slik at ansatte og studenter i akademia fritt kan drive kunnskapsbaserte og sannhetssøkende meningsutvekslinger, både i egne kretser og i breddeoffentligheten.
Lovendringer var også svaret på hvordan varslervernet skulle sikres, slik at det skulle bli lettere for den enkelte å ytre seg kritisk. Likevel peker trenden i motsatt retning. Nyere forskning fra Fafo viser at tilliten til varslingsinstitusjonen og ansattes ytringsbetingelser gjennom det siste tiåret er svekket. Færre våger å gi uttrykk for sine meninger når de ser hvor det bærer.
Men hva er det som gjør at det som er opplagt passende å ta opp for noen, virker svært upassende for andre?
Ytringsfrihet griper inn i samfunnets maktstrukturer. Selv om dette er strukturer som ikke alltid synes, så merkes det når de blir utfordret. Det vet de som har forsøkt.
Paralleller fra idretten kan være gode å støtte seg på i forståelsen av samfunnslivet. Men noen ganger kan fotballen ha godt av å bli utfordret av en annen øvelse: Løpende villsvin.
Se for deg at villsvinenes vei starter i formålet, går opp kunnskapsbakken, videre rundt skjemasvingen og ned rutinesiden før den krysser bunnlinjen. Og at dette utgjør handlingsrommet du får for å treffe det mobile målet.
I starten trenger du kanskje hele rommet for å øve inn ferdighetene. Men etter hvert som du blir mer treffsikker ser du at du kan klare deg med mindre, og velger å korte inn banen. Du besitter nå kunnskapene, kan prosedyren og er i stand til å trekke av før dyret krysser linjen. Du handler raskere fordi du gjenkjenner. Slik blir du mer effektiv og oppnår bedre resultater.
Men se nå for deg at villsvinene er forskjellige individer med ulike behov. Og at de skal treffes med den rette «medisinen» mens de fortsatt er i løypa. Du kan velge å tilkalle en rekke eksperter som fyrer av på gjenkjenning. Men som antakelig raskt vil havne i diskusjoner ved kombinerte og ukjente behov.
Det vil åpenbart kreve mer av handlingsrommet, føre til økt ressursbruk og gi dårligere betalt.
Ta så steget helt ut og erstatt villsvinene med mennesker, avtrekk med deltakende observasjoner, handlingsrom med ytringsrom - og se sporten som et sosialt system, fra den enkelte arbeidsplass til de nasjonale velferdssystemene. Fra Thorsen transport til NAV.
Hva er det som gjør at det som er opplagt passende å ta opp for noen, virker svært upassende for andre?
Per Andreas Langeland, sivilingeniør
For en gitt aktivitet vil vi ved gjentakelser rasjonalisere og kunne oppnå større nytte med mindre anstrengelser. I en slik prosess gjør vi seleksjoner basert på gjenkjennbare likheter, mens annet stenges ute. Vi sorterer og kvantifiserer fra empiriske data. Vi isolerer, analyserer og handler. Uten nødvendigvis å hensynta helheten det inngår i.
For å optimalisere en mekanistisk produksjonsprosess kan sikkert dette fungere. I sosiale systemer med gjensidige avhengigheter kan det være en katastrofe.
I dag kan uenigheter og konflikter i arbeidslivet avblåses med bruk av såkalte faktaundersøkelser. Forskere fra AFI mener denne metoden er farlig når den gir arbeidsgivere anledning til å plukke fragmenter fra helheten og sette det sammen til nye sannheter. Slik at de med loven i hånd kan nøytralisere bærere av ubehagelig informasjon.
Og skulle du reagere med sjokk og vantro har vi et psykisk helsevesen som gjenkjenner symptomene og gir deg en diagnose du kan medisineres for. Med fare for at du aldri mer kommer ut derfra igjen. Diagnosesystemet, som også er under press, bygger nemlig på en gruppering av symptomer og behandling som gis av spesialister - løsrevet fra pasientens behov.
I dette landskapet vil altså myndighetene nå legge til rette for at du trygt skal kunne ytre deg fritt og kritisk. Ut fra det du ser og opplever fra ditt unike perspektiv.
Du vil kanskje ikke stusse over at mål kan være bevegelige. Så lenge det finnes en rød tråd. Men når det helhetlige og felles forankrede formålet mister fotfestet er det fare på ferde. Når verdiene ikke harmonerer og den sterkestes rett gjelder.
Da har trolig ett og annet svin som noen ikke vil vedkjenne seg stukket til skogs. Tilbake i rommet står en sta og lettirritabel elefant med frykt for å avsløre gjengrodde spor. Et hjelpeløst vesen som ikke får til annet enn å gjenta det som er gjort. Ypp seg den som tør.
Med tanke på hvor avhengig vi er av våre sosiale systemer er det påfallende at det ikke finnes mer forskning på dette. Som problematiserer dagens mål- og resultatstyring og New Public Management. Som får fram hvordan vi lærer og utvikler, fremfor å repetere de samme feilene. Som ser sammenhenger på tvers av vitenskapsområder og forstår betydningen av vekselvirkninger mellom større og mindre systemenheter.
Som erkjenner at tilstander trenger forandring og at veien i seg selv kan være både meningen og målet.
Filosofiprofessor Lars Svendsen ved Universitetet i Bergen argumenterer for en kultur som dyrker fram det avvikende. Kanskje det er den motvekten et likhetssøkende sosialt system trenger for å fungere. Kanskje det er da vi går klar av eskalerende konflikter, autoritære styresett og korrupte regimer. Og evner å samhandle i både freds- og krisetid.
Gode ytringer krever så visst kvaliteter i avlevering og mottak. Men skal det være trygt å slå pasningen, kan det være greit å få elefanten røyket ut av rommet.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Frykter at Norge sitter igjen med bare tysk, fransk og spansk om ti år
Professor ber dekan om å gå av: — Null tillit
Forskere formidler som bare det i norske romaner. På siste side får de en takk
Internasjonal på- og avstigning
Vil endre opptaksreglene og etablere nasjonal satsing for å rekruttere flere menn
Mest lest
Takk og farvel, masteroppgaven
Litt tyngre å få jobb med master
Her får ansatte lønnsbonus for å publisere: — En god anerkjennelse
Student ble tatt for fusk og saksøkte Kunnskapsdepartementet. Nå har hun tapt i to rettsinstanser.
Går hardt ut mot rektor i lokalavisa