«Konformitet, kansellering og kjipe kolleger». Kan en erklæring være til hjelp?

– Vi trenger kanskje en kultur for å dyrke frem det avvikende, rett og slett. Støtende oppfatninger er noe vi bør ha rom for å drøfte på en ryddig og akademisk måte. Jeg tror det er mest der skoen trykker. Det er aldri bra om for mange er enige om for mye. Da er det noen som tenker for lite, sier professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Lars Fr. H. Svendsen.

Akkurat hvor skoen trykker, vil ikke ekspertgruppen for ytringsfrihet i akademia, ledet av Anine Kierulf ta stilling til. Utredningen ble lagt frem denne uken. Men bruk av begrep som «trusselbildet» tyder på at de mener det trykker på både hæl og tå.

For eksempel:

«Politiske og strukturelle prioriteringer, finansiering, regler og retningslinjer som rammeverk for akademisk ytringsfrihet, sikkerhetsvurderinger, spenninger innad i akademia, lite kollegialt debattklima, konformitetskultur, kanselleringskultur, uenigheter om kvalitetskontroll og utfordringer ved formidling og kommunikasjon utad, som populisme politisering og medieutfordringer».

Diagnosen er generell, men allerede på side 2 lanserer Kierulf-gruppen en medisin – en erklæring for ytringsfrihet som institusjonene kan bruke, diskutere eller la seg inspirere av. I siste avsnitt er Svendsen og erklæringen synkrone:

«Fagfelt, fakulteter eller institutter preget av konformitet eller begrenset meningsmangfold har en særlig oppfordring til å hente inn kontrære synspunkter og synsmåter utenfra.»

– Jeg er rørende enig i det som står der, sier Svendsen, en smule ironisk, men bare en smule.

Varsomhet og sensur

For selv om en slik erklæring kanskje ramser opp selvfølgeligheter, bør den absolutt kunne tas i bruk av institusjonen, mener han. Han er samtidig mer opptatt av ytringsrom enn ytringsfrihet.

– Ytringsfriheten slik den er nedfelt i lovverket er romslig. Det er heller i ytringsrommet utfordringene ligger. Jeg tenker da særlig på at man kan bli utsatt for ikke-rettslige sanksjoner på ulike måter. Mitt inntrykk er at vi i større grad enn før har fått en slags varsomhetsnorm i akademia. Mange opplever at risikoen ved å ytre seg, særlig om litt betente temaer, er blitt større, fordi man antar at man vil bli møtte med den typen sanksjoner. Det kan være fra sivilsamfunnet utenfor akademia, eller fra internt i akademia, fra kollegaer og studenter og så videre. Dersom varsomhetsnormen blir for gjennomgripende, blir det en begrensning av den reelle friheten. Det fører til mer selvsensur, sier Svendsen.

Mindre kultur, mer struktur

Professor i historie ved Nord universitet, Hilde Gunn Slottemo, er ikke motstander av erklæringer.

– Men jeg har mer tro på parallellen til pressens Vær Varsom-plakat, sier hun.

Hun viser til at Kierulf-rapporten, noen sider etter erklæringen, lanserer et mer praktisk orientert forslag: en liste med regler for ytringsvett.

– Den er litt mer konkret og pedagogisk. Den kan fungere som en påminnelse til hver enkelt av oss om å skjerpe oss.

Les også

—Tannløse forslag som ikke hadde tålt Eikrem-testen

Ytringsfrihetsrapporten peker selv på at det er «viktig ikke å forelske seg for mye i fine formuleringer skapt i den hensikt å gi grunnlag for mer og bedre akademisk ytringsfrihet». Nøkkelen er i større grad ytringskultur.

'Kultur' er er nevnt 135 ganger i utredningen.

Slottemo mener utredningen generelt legger for stor vekt på kultur. Hun ønsker seg mer oppmerksomhet om struktur.

– Jeg synes de har en veldig bra akademisk tilnærming til problematikken. Men med forbehold om at jeg ikke har lest alt enda, savner jeg mer om struktur. For eksempel er midlertidige stillinger i akademia en viktig faktor og en struktursak som har stor betydning for mulighetene til å ytre seg, sier Slottemo.

Hun sier hun er enig med leder i Forskerforbundet, Guro Lind. Hun har sagt at ytringsfrihetsgruppen ikke har tatt nok innover seg hvor krevende arbeidssituasjonen er for mange forskere i dag.

– Mange går i midlertidige stillinger til de er opp mot 50 år gamle i dag. Da er det lett å bli litt forsiktig, med tanke på hvordan man ivaretar ryktet og mulighetene for fremtidige stillinger. Da handler det ikke bare om ytringskultur, om at hver enkelt må skjerpe seg, da handler det om strukturelle forhold, som er basis for både ytringsmulighetene og ytringsmotet, sier Slottemo.

Hun peker også på et annet strukturelt forhold: avhengigheten av eksterne forskningsmidler.

– Avhengighet av forskningsmidler gjør noe med hva fagfolk og forskere er opptatt av. Det har betydning for den faglige friheten. I verste fall kan det også virke inn på muligheten for å uttale seg. Tør en formidle forskning om en ekstern oppdragsgiver?

Nord-professoren er ikke overbevist om at det alltid og primært er det kontrære som bør dyrkes.

– Av og til kan det være viktig å oppsøke andre typer miljø, men ikke nødvendigvis det kontrære. Det finnes mange stemmer mellom ytterpunktene som kanskje trenger å utfordres og oppmuntres. Debatter har av og til en tendens til å bli dominert av ytterpunktene, jeg tenker det er vel så viktig å skape et godt rom for dem som er i mellomrommet.

Raus mot rabulisme

– Jeg støtter fullt og helt opp om oppmerksomheten om ytringskultur. Det er kanskje det viktigste av alt. Samtidig er dette med holdinger og kultur seige greier som det tar lang tid å endre, sier Klaus Mohn, rektor ved Universitetet i Stavanger.

Han er sterkt engasjert i diskusjonen om ytringsfrihet i akademia. Han har dessuten selv havnet kryssilden, noe han blant annet har skrevet om i et essay i Morgenbladet nylig.

– Kultur er noe man må jobbe kontinuerlig med. Da kan erklæringer komme inn som ett av flere redskap. Jeg tror det er veldig viktig at temaet går inn i lederutvikling ved den enkelte institusjonen. Ikke minst må det reflekteres i toppledelsen, sier Mohn, som ikke ser bort ifra at universitetet hans vil ta ytringsfrihetserklæringen inn i en eller annen form.

Ifølge Kierulf-utvalget har mange spilt inn at det er et stort behov for forståelse og trening i god debattkultur.

– Jeg tenker ofte at det går en kule varmt i norsk debattkultur, spesielt på sosiale medier. Faren med en debattkultur som er for tøff, er at terskelen for å delta går opp. Da vil en del engasjerte mennesker skygge banen, og vi risikerer å stå igjen med dem som har en sterk overbevisning, men svak underbygning, sier rektoren.

Til liks med Slottemo er Mohn skeptisk til et eksplisitt mål om å dyrke fram det man kaller kontrære stemmer, som ytringsfrihetserklæringen sier.

– Jeg vil heller si at man må se på tilløp til rabulisme med raushet. Vi må ha et spenn i meningsmangfoldet, da er det mest å lære. Da må vi tillate at ytterkantene får plass, så kan vi heller imøtegå eller støtte dem. Dette var blant resonnementene jeg gjorde meg da jeg kom til at det var riktig å stille opp i møte med Klimarealistene, sier han.

Mohn fikk hard kritikk, og flere mente han burde la være å ta imot invitasjon til å stille opp i arrangement hos Klimarealistene. På talerstolen benyttet han anledningen til å komme med flengende kritikk av Klimarealistenes budskap.

– Det som var kontrært for min del, var å stille opp. Ikke det jeg sa, seier Mohn.

Uparfymert: «Du er lobotomert»

Filosof Svendsen mener akademikere må leve med kritikk, også usaklig kritikk, når man beveger seg i det offentlige rommet.

– På universitetet er vi på sett og vis i et beskyttet hjørne av virkeligheten. Utenfor må vi regne med å bli utsatt for ytringer vi ikke er vant med på universitetet. Hvis jeg har skrevet en kronikk, tar jeg det for gitt at det dukker opp et par uparfymerte meldinger i innboksen min. La oss si at jeg har skrevet noe om Trump. Da vet jeg at det dukker opp sånne ting: «Du er fullstendig lobotomert». Det har jeg et veldig avslappet forhold til. Det må også være et ytringsrom for folk som ikke har doktorgrad. Vi må ikke kreve at alle skal kunne formulere seg, sier han.

Kierulf-utvalget er inne på det samme, når de skriver at «akademikere må trenes opp til å forstå at breddeoffentligheten er «vill» (…) ikke et akademisk seminar». «Den ville offentligheten» er et begrep hentet fra en annen filosof, Jürgen Habermas.

Svendsen streber etter å ikke la seg prege av tonen i debatten, men derimot å opptre ryddig, saklig og anstendig, ikke minst i diskusjon med andre akademikere.

– Kritikken må gjerne være hard. Men man bør tolke andre på en noenlunde velvillig måte. Det å tolke andre inn i en dummest mulig posisjon gir et dårlig utgangspunkt for debatt. Man kan godt legge det gode gamle barmhjertighetsprinsippet til grunn, sier Svendsen.

Les også

Her er ekspertenes forslag til hvordan den akademiske ytringsfriheten skal styrkes